Gud er en, men tre personer

Forklaringene til troen i den store katekismen

I Luthers store katekisme understrekes det så klart at barn forstår det, at det er tre artikler i den kristne troen, tre artikler som svarer til at det er tre personer i guddommen. I innledningen til kapitlet om troen formuleres det slik:

«Den første artikkelen, om Gud Fader, handler om skapelsen. Den andre, om Sønnen, om forløsningen. Den tredje, om Den hellig ånd, om helliggjørelsen. Hele trosbekjennelsen kan derfor sammenfattes i disse få ord: «Jeg tror på Gud Fader, som skapte meg. Jeg tror på Guds Sønn, som forløste meg. Jeg tror på Den hellige ånd, som helliggjør meg». Én Gud og én tro, men tre personer, derfor har vi tre artikler eller bekjennelser. La oss nå i korthet ta for oss disse ordene».  

Etter denne innledningen kommer så forklaringene til de tre artiklene, i tur og orden.

Den første artikkelen

Forklaringen til den første artikkelen begynner med spørsmålet: «Hvem er Gud egentlig? Hva gjør han?» Det geniale i katekismen er at den forklarer hvem Gud er ved å fortelle hva Gud gjør. Når katekismen forklarer hva det betyr at Gud skaper, får vi ingen kosmologisk teori om skapelsen. Den forteller oss derimot at; det å tro at Gud er en skaper er å tro at «jeg er en Guds skapning». Katekismen dreier med andre ord oppmerksomheten bort fra det teoretiske og til det eksistensielle; skapelsen gjelder meg og mitt liv, min eksistens.

I forlengelsen av det nevner katekismen alt det Skaperen gjør for å holde meg i live, alle gavene han gir for det daglige livet, sansene jeg har fått for å kunne oppleve og erfare, og til slutt de ytre betingelsene for livet på jorda, universet, sol og måne, himmelens stjerner, dag og natt; i det hele alt det som må til for at det skal vokse og gro på jorda.

Konklusjonen er at Gud gjør det han gjør og gir det han gir av ren kjærlighet og godhet, uten at vi har fortjent det, han har omsorg for oss som en vennlig Far har omsorg for sine barn og sørger for de, slik at ingenting ondt skal ramme de.

Den andre artikkelen

Hva er sentrum i den andre artikkelen? Jo, sentrum er at Jesus Kristus er blitt min Herre og min Gud, helt i tråd med troen på at «jeg er Guds skapning». I fortsettelsen forklares det så hva det betyr at Jesus er blitt min Herre; det betyr at han har «forløst meg fra synden, fra djevelen, fra døden og fra alt ondt».

«Hovedinnholdet i denne artikkelen kan vi da uttrykke slik: Det lille ord «Herre» betyr ganske enkelt det samme som forløser (frelser). Og det vil si at han er den som har ført oss tilbake fra djevelen til Gud, fra død til liv, fra synd til rettferdighet, og som nå oppholder oss der.»

Helt til slutt i forklaringen nevnes det så med hvilke midler forløsningen skjedde, eller hva Gud gjorde for å forløse oss, og da er svaret at Gud ble menneske, at Jesus led og døde og at han sto opp igjen. Alt gjorde Gud for å bli min Herre.

Det minner oss om Paulus flotte utsagn i 2 Kor 5, 18-18:

«Men alt er av Gud, han som i Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.»

Den tredje artikkelen

Hva er sentrum i den tredje artikkelen, «Jeg tror på Den hellige ånd?» Forklaringen begynner med at det er mange slags ånder i Skriften, men at det bare er Guds ånd som kan kalles hellig; for menneskets ånd kan ikke kalles hellig, og selvfølgelig heller ikke de onde åndene som vi leser om i Skriften.

Hvorfor er da Guds ånd hellig? Det korte svaret er at Guds ånd er hellig fordi den fører oss til Kristus, og ved Kristus gjør Ånden også meg hellig. Det mer utførlige svaret lyder slik:

«Jeg tror at Den hellige ånd gjør meg hellig, slik som navnet hans sier. Hvordan gjør han dette? Hvilke midler bruker han? Svar: Den kristne kirke, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og evig liv.»

Det betyr altså at Ånden gjør oss hellige gjennom de midlene som fører oss til Kristus og til Jesu Kristi gjerning. Slik blir det nå tydelig at det er en indre sammenheng, ja en enhet, mellom den andre artikkelen om Kristus og den tredje artikkelen om Ånden som fører oss til Kristus.

Men sammenhengen mellom de to siste og den første artikkelen, artikkelen om skapelsen, blir også tydelig, for så vidt som det er det mennesket Gud skapte han også forløser og helliggjør. Dermed viser det seg at det er en sammenheng mellom alt det Gud gjør i denne verden, mellom det han gjør som skaper, som frelser og som forløser, og det er en sammenheng som reflekterer «sammenhengen» i Gud, eller samhørigheten i Gud, som betyr samhørigheten mellom Faderen (som skaper), Sønnen (som frelser) og Ånden (som forløser).

Dermed kan vi nå konkludere med at det Gud gjør i denne verden, hans handlinger, gir oss et glimt av hans vesen, hans identitet som Gud, og det er nettopp det som antydes i avslutningen av forklaringen til den tredje trosartikkelen

«Her har du nå hele Guds vesen, vilje og gjerning skildret på aller beste vis med korte, men innholdsrike ord. I dem finnes all vår visdom, som overgår all menneskelig visdom, tanker og fornuft. For selv om hele verden strever med all mulig flid for å finne ut hva Gud er, hva han har i sinne og hva han gjør, så har den aldri kunnet finne det ut. Men her har du det i aller største rikelighet. For i alle tre artiklene har han åpenbart og lukket opp sitt faderlige hjertes og usigelige kjærlighets dypeste grunn. Han skapte oss i den hensikt at han ville forløse oss og helliggjøre oss. Og etter å ha gitt oss alt i himmelen og på jorden, har han også gitt oss sin Sønn og Den hellige ånd for å bringe oss til seg selv ved dem. Som før sagt kunne vi aldri ha kommet til å kjenne Faderens kjærlighet og nåde uten ved Sønnen, han er et speil som vi ser Faderens hjerte i.»

Det som sies her er at; det er Sønnen som er nøkkelen til å forstå hvem Gud egentlig er, Gud i sin innerste grunn. Ser vi Sønnen ser vi Gud. Det er et utsagn i katekismen som bekreftes av mange skriftsteder i Det nye testamente. I innledningen til Johannesevangeliet (Joh 1,18) formuleres det slik: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.»

På poetisk vis sier forfatteren av Hebreerbrevet det samme: «Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord» (Hebr 1,3).

Kjærligheten i Gud bevitnes tre-foldig

Så er spørsmålet: Hva er det Jesus, Sønnen, har vist oss? Hvordan er egentlig Guds vesen? Vi får et godt svar i første Johannes brev, kap 4, v.8-10:

«Den som ikke elsker har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve med ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4, 8-10).

Det var altså kjærligheten i Gud Sønnen viste oss da han kom til verden. Men med den samme kjærligheten skapte Faderen verden, og med den samme kjærligheten holder han oss i live, for han sørger for oss, daglig, som en god far sørger for sine barn. Det gjør Ånden også når den gir oss sine gaver; Ånden gir oss nemlig noe av det største vi kan få av Gud, den gir oss kirken (ekklesia) som er samfunnet av de hellige, den gir oss Skriften, den gir oss det nye livet, for ved Ånden blir vi født på ny (jf. Joh 3), som gjør oss hellige for Gud.

Hva er essensen i dette, hva er hovedsaken? Kort formulert er hovedsaken at Faderen, Sønnen og Ånden, alle tre hver for seg, åpenbarer Guds «hjertes og usigelige kjærlighets dypeste grunn» som det formuleres i katekismen. Som betyr at kjærligheten har de tre personene felles, det er kjærligheten som binder de sammen, det er den som gjør at de hører sammen og at de er så intimt forbundet med hverandre; på tross av at personene er forskjellige er det en vilje i Gud, en hensikt, ei målsetting, og derfor har katekismen sine ord i behold når den sier at Sønnen er et «speil som vi ser Faderens hjerte i»; som er Guds vesen. Ser vi Sønnen ser vi Gud.     

Getsemane - en tekst om enheten i Gud

Men hvordan kan vi nå egentlig vite at Gud er et fellesskap, at det er en samhørighet i Gud, og at det er én vilje? Har vi tekster i Skriften som forteller oss det? Ja, det har vi.

Jeg vil trekke fram særlig ei tekst i Det nye testamente som illustrerer saken, og det er teksten om Jesus i Getsemane. Det er en gripende scene om enheten i Gud.

Tekst: Mark 14,32-38

De kom til et sted som heter Getsemane. Da sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!» (33) Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru, (34) og han sa til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!» (35) Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig. (36) Han sa: «Abba Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (37) Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste time? (38) Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er svak».

Poenget i fortellingen er ikke å skildre at Jesus er en helt eller en sterk kjemper. Jesus er ikke innfor døden som Sokrates som tømte giftbegeret med ro og verdighet. Jesus er redd og engstelig og han ber derfor om at Faderen må ta «begeret» fra ham. Men han føyer straks til: «Ikke som jeg vil, bare som du vil» (36).

Det er kanskje ingen tekst i Det nye testamente som skildrer relasjonen mellom Jesus og Faderen så nært og inderlig som denne. «Abba Far» er det aramaiske uttrykket for «pappa», og det røper at det er et barnlig tillitsforhold mellom de, selv om Jesus i Getsemane er en moden mann.  

Abba» avslører det intime kjennskapet, for det er ikke et overfladisk møte det er snakk om, men en indre enhet og et fellesskap. I Matteus-teksten sier Jesus «min Far» (Matt 26,39). Jesus skjelner med andre ord mellom seg selv og Faderen, det er et jeg-du-forhold vi snakker om, for Jesus står overfor Faderen og gir til kjenne at det er Faderens vilje som må skje og ikke hans egen.

Jesus og Faderen er altså ikke identiske med hverandre på tross av enheten, de «smelter» ikke sammen og blir én person, for det er nettopp som to personer, forskjellige fra hverandre, at de utgjør en enhet, at de nå står sammen om det som snart skal skje.

I Getsemane er Jesus i forberedelsen til Golgata, og i denne forberedelsen fristes ikke Jesus til å la begeret gå forbi; han besto prøven som han besto prøven da Ånden førte Jesus ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Ånden hadde den gangen, som i Getsemane, den rollen eller oppgaven å stadfeste fellesskapet mellom Jesus og Faderen. Ånden ville prøve Jesu lydighet, og i lydigheten mot Faderen lå enheten mellom de, fellesskapet.

Slik står de nå sammen, Faderen, Sønnen og Ånden om den guddommelige hensikten, den guddommelige viljen som er Golgata, korsfestelsen, frelsen, forløsningen. For Gud er én, og nå viser Jesus i Getsemane hage hva denne enheten dreier seg om; den dreier seg om frelsen i Kristus, den dreier seg om at kilden til frelsen i Kristus er Faderen, og den dreier seg om at Ånden gir oss alle del i den, del i det fellesskapet som Ånden realiserte i Gud.

Augustin om frelsesmysteriet

Da gir det mening at Augustin kaller Treenigheten et frelsesmysterium, som Karl Rahner gjør i nyere tid. Augustin peker i sammenheng med det på den glede det er å bli dratt inn i frelsesmysteriet. I hovedverket sitt om Treenigheten, De trinitate, som det tok Augustin over 20 år å skrive, understreker han at det i Gud er personer med intensjoner, personer som kan tale, handle, glede seg, personer som kan elske og som blir elsket.

Han viser til Salomos ordspråk i Det gamle testamente hvor Visdommen sier til Herren: «Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. Jeg lekte på hans vide jord og gledet meg med menneskene» (Ordsp 8,30-31).

En deltar i Guds glede og er Gud til behag, sier Augustin, når en mediterer over de kjærlige relasjonene mellom Faderen, Sønnen og Ånden, og når en reflektere over Guds kjærlighet i ens eget liv. Det er denne deltagelsen og meditasjonen som drar mennesket bort fra selv selv og som inspirerer til å elske andre som Gud elsker oss.

De teoretiske dypdykkene i treenighetsmysteriet er derfor ifølge Augustin til liten hjelp for pilegrimen på veien mot bestemmelsen, hvis en ikke allerede er dratt inn i den usynlige sfæren, livsgleden i Gud, som er et at kjernepunktene i Augustins treenighetsteologi.

Ireneus om gjenopprettelsen av det skapte

Men hvilke konsekvenser har det så for mennesket å få del i frelsesmysteriet ut over det å få del i gleden i Gud? Vi får et hint av Paulus når han sier: «Nei, den som er i Kristus er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til?» (2 Kor 5,17).

La meg gå veien om Ireneus for å utdype det Paulus sier. Ireneus, som var biskop i Lyon fra ca år 177, nevnes ofte som den første teologen som laget en omfattende presentasjon av kristendommens lære. I hovedverket sitt, som har tittelen Mot kjetterne (Adversus Haeresis), skriver Ireneus om Adam som i mytisk forstand var et barn, skapt til modning og vekst. Syndefallet førte imidlertid til at mennesket ble skadet slik at den naturlige veksten stanset opp.

Med Jesus var det annerledes, sier Ireneus, på tross av at Jesus også var et barn bestemt til å vokse. Ved fristelsen i ørkenen var Jesus ifølge Ireneus Adam i fullvoksen skikkelse fordi han der realiserte gudsbildet uten å tilrane seg gudslikhet, slik den første Adam gjorde, Adam i Paradiset.

Kontrasten mellom den første og den andre Adam er den røde tråden i det frelseshistoriske dramaet Ireneus risser opp i hovedskriftet. Jesus-fortellingen er kjernen i dramaet for så vidt som Jesus kom for å gjenopprette den skaden som den første Adam forårsaket. Adam i Paradiset var ulydig, mens Jesus, den andre Adam, var «lydig til døden», slik Paulus formulerer det i Fil 2,8. Det gjør forståelig at nettopp Jesus er motbildet til Adam i Paradiset; motbildet i den forstand at Jesus, i motsetning til Adam i Paradiset, realiserte det sanne bildet av Gud, og det er ifølge Ireneus et treenig bilde, hvor sjel og ånd og legeme, mennesket i sin helhet, reflekterer tre-heten i Gud.       

Summa summarum: Frelsen i Kristus betyr ifølge Ireneus å bli restituert som menneske, det betyr å bli hel igjen, det betyr å bli ført tilbake til det friske utspringet i begynnelsen, men det betyr også få del i noe helt nytt, noe som ikke var der i begynnelsen eller noe som overgår det som var i begynnelsen, og det er det uforgjengelige livet som bare den syndfrie Jesus Kristus kan gi mennesket, han som var Sønnen fra evighet, den andre Adam som ifølge Paulus gjør at nåden har større rekkevidde enn synden.

Skapelsen og frelsen og personene i Gud

Det er et fantastisk evangelium, og det fantastiske er at nåden, frelsen i Kristus er unik! Den kan ikke sidestilles med noe i denne verden; for vi «forkynner et mysterium» sier Paulus, «Guds skjulte visdom» (1 Kor 2,7), og det er en visdom som Gud har «åpenbart for oss ved sin Ånd» (1 Kor 2, 10). Derfor har frelsen sitt eget, selvstendige «rom» ved siden av det «rommet» vi er i som skapte mennesker i verden. Vi må altså skjelne mellom det nye som griper inn i våre liv og endrer livene, og livene som blir endret, for de tilhører «rommet» i det skapte.  

Det treenige aspektet her er at vi må spore forskjellen mellom «rommene» - det som tilhører frelsen og det som tilhører det skapte - tilbake til personene i Gud. Slik er det fordi personene i Gud gir «rom» til hverandres selvstendige liv, samtidig som de deler livene med hverandre. Det er ved å være Sønn, annerledes enn Faderen, at Sønnen kan være noe for Faderen, og at Faderen kan være noe for Sønnen. Tilsvarende kan Ånden være noe for Faderen og Sønnen ved å være annerledes enn de begge. Slik gir de «rom» for hverandre for at de gjensidig kan gi seg selv til hverandre.

La meg bruke relasjonen mellom Jesus og Faderen som et eksempel. Når Jesus skjelner mellom seg selv og Faderen, aksepterer han sin egen rolle som menneske Jesus og Faderens rolle som Far. I motsetning til Adam i Paradiset som ville dyrke seg selv ved å sette seg selv i Guds sted, lot Jesus Faderen være Fader (Gud) uten å gjøre krav på Faderens posisjon, makt og ære. Jesus var seg helt og fullt bevisst hvor forskjellig han var fra sin egen Far, noe som går fram av mange skriftsteder i Det nye testamente, særlig i Johannesevangeliet.

Jesus visste at han var sendt av Faderen (Joh 8, 18), og at Faderen var større enn ham selv (Joh 14, 28). Jesus sier at hans egne ord ikke er identiske med Faderens ord (Joh 14, 24), og at han ikke vet alt det Faderen vet, for eksempel dag og time for verdens ende (Mark 13, 32). Jesus ber til Faderen, som understreker to-heten og forskjelligheten. Det paradoksale er imidlertid at det er to-heten som utgjør enheten, og sammen med Ånden, tre-heten. Det går også klart fram av Johannesevangeliet, for eksempel i følgende tekst: «- men han kalte også Gud sin egen far og gjorde seg selv lik Gud» (Joh 5, 18). Det verset kan vanskelig tolkes på noen annen måte enn at likheten mellom Jesus og Faderen beror på at Jesus gir «rom» for forskjellen mellom seg selv og Faderen. Tilsvarende gir Jesu «rom» for forskjellen mellom seg selv og Ånden når han lar seg lede av Ånden.

Slik er det også i relasjonen mellom frelsen i Kristus og livet i den skapte verden, slik Paulus beskriver relasjonen når han skjelner mellom det å være «i Kristus» og det å være en skapning (2 Kor 5,17).

Det betyr: Enheten mellom skapelsen og frelsen beror på den (ene) spesifikke frelses-gjerningen Jesus Kristus gjør i skapelsens «rom». Det er denne teologien som gjør det så maktpåliggende for kirkefedrene, Augustin ikke minst, å begrunne både enheten og forskjellighetene mellom personene i Gud. For de sto det om ikke noe mindre enn frelsens innhold og guddommelige opprinnelse, i overenstemmelse med Paulus´ ord at «vi forkynner et mysterium, Guds skjulte visdom» (1 Kor 2,7), en visdom som Gud har «åpenbart for oss ved sin ånd» (1 Kor 2,10).

Sønnens og Faderens verk

Skjelningen mellom personene i Gud har altså å gjøre med det faktum at frelsen er Jesu Kristi verk og at skapelsen er Faderens verk, han som ved Ånden er kilden til livet på jorden. Enheten mellom personene i Gud har å gjøre med de indre relasjonene mellom de, som innebærer at når Gud frelser gjennom Jesus Kristus, gjør Kristus Faderens verk helt igjen, slik Ireneus poengterer det i ditt sitt hovedverk. I Kristus blir skapningen, mennesket og skaperverket, restaurert.  

For kirkefedrene var det dessuten maktpåliggende å synliggjøre sammenhengen mellom det indre livet i Gud og Guds handlinger i verden, en sammenheng som ikke lot seg begrunne uavhengig av den treenige teologien. De tenkte nemlig at uavhengig av den treenige teologien ville frelsen i Kristus miste sin forankring i den evige, guddommelige bestemmelsen (intensjonen), som er viljen i Gud til å frelse. I Gud er det nemlig personer med hensikter, personer som kan tale, handle, glede seg og elske.

Kirkefedrene tenkte at alt i Jesu liv er bestemt av det; ordene han sa, handlingene han gjorde, hendelsen på korset og oppstandelsen. De tenkte at en må se hele livsløpet og dramatikken i Jesus-hendelsene i lys av viljen fra begynnelsen, som betyr at en ikke kan betrakte hendelsene i Jesu liv som historiske enkeltepisoder løsrevet fra det som går forut for hendelsene og uavhengig av det som hører framtiden til. Uavhengig av denne konteksten - den lange linjen som begynner allerede i det evige - mister korset det dype innholdet som gir oss visdom til å kjenne Gud, slik Paulus formulerer det (1 Kor 1,21 og 1 Kor 2,7). Det er disse lange linjene og sammenhengene som kommer til uttrykk i liturgiene og i bekjennelsene, fra oldkirken og fram til reformasjonen.  

Treenigheten som liturgisk lovprisning

En kjenner av kirkefedrene som heter John A. McGuckin hevder i tråd med  Augustins teologi at Treenigheten først og fremst er en liturgisk lovsang, en levende lovprisningsteologi og et dynamisk frelsesdrama. Han relaterer denne lovprisningsteologien til det nye Israel, og siterer Paulus som i Rom 5,2 sier følgende: «Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet». Det teologisk interessante i denne sammenhengen er ifølge McGuckin at Gud gjorde herligheten synlig ved korsfestelsens legemlighet, og ved de jordiske hendelsene som var preget av svik, disharmoni og feiltagelser.

Judas´ svik, som var det største, skjedde som ved en skjebnens ironi i hjertet av den nye paktens gave, eukaristien, nattverdfeiringen. Men nettopp her, ved sviket, proklamerer Jesus den liturgiske lovsangen, formulert slik av Johannes i sitt evangelium: «Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart»» (Joh 13,30-32).

For McGuckin er Jesu utsagn en stadfestelse av kontrasten mellom sviket, de menneskelige feiltagelsene og kjærlighetens sakrament som helbreder og frelser. Historien forteller oss at ingen av apostlene ble arrestert og tatt til fange den natten, noe som hjelper oss til å se at frukten av Jesu skjebne, korsfestelsen og herliggjørelsen ble til frigjøring og tilgivelse der og da. Erfaringen av Den hellige treenigheten, opplevelsen av den herliggjortes frelsende kraft, er derfor et sentralt aspekt i fortellingen, og det er et aspekt som stadig må proklameres og minnes om, som en del av korsets og oppstandelsens teologi.

Det er hva McGuckin kaller trinitarisk ortodoks praksis som kjennetegnes ved at den inkluderer alt det skapte Gud elsker, alt det storslåtte i skaperverket som blir lovprist og hyllet av Treenighetens Gud. Treenigheten er derfor, kort formulert, ren hyllest til alt som eksisterer i denne verden, og når vi legger til at Treenigheten også er en hyllest til forsoningen, blir det forståelig at tre-heten i Gud er selve frelsens dynamikk. Det er en teologi som virkelig gir grunn til lovprisning, glede, håp og forventning.

Avsluttende refleksjoner

Men denne teologien kan likevel aldri bli en allment akseptert sannhet. Slik er det fordi troen har sin opprinnelse i noe som overgår det mennesket mener er rimelig og fornuftig. Mennesket skjønner f.eks. ikke av seg selv at Gud kan være Gud når hendelser, ulykker, sorg, tragedier, taler mot Gud, og når Gud ikke synes å svare på bønnene vi ber. Mennesket skjønner ikke av seg selv at Gud kan være nærværende i en verden preget av lidelser og selvmotsigelser. Bare Ånden kan få mennesker til å holde fast ved denne Gud, slik Paulus uttrykker det i 1 Kor 2,14: «Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis.» Paulus taler altså her om det livet som blir til ved Åndens nyskapelse av mennesket, og det er først når det livet blir til mennesket kan bekjenne at Jesus er Herre, for ingen kan si «Jesus er Herre! uten i Den hellige ånd» (1Kor 12,3). At Gud på tross av livets mange selvmotsigelser er Herre med «all makt i himmelen og på jorden» (Matt 28,18), er det bare Ånden som kan overbevise mennesket om. Bare mennesker født ved Ånden kan tro på denne Gud.

Det var budskapet Nikodemus fikk da han fikk høre at han måtte fødes på ny. «Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: «Dere må bli født på ny»» (Joh 3,5-7). Det betyr: Kjøtt og blod - menneskeviljen - kan ikke av seg selv fatte at Jesus Kristus er sannheten. Det er et poeng som Luther også understreker når han i forklaringen til tredje trosartikkel sier: «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro».  Stadig fristes vi til å finne Gud andre steder enn i Kristus-åpenbaringen der Gud har fortalt oss hvem han er og hva han har gjort til vår frelse. Allerede lidelseshistorien viser oss hva det dreier seg om; for Jesus ble fristet til å resignere; «nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham!», sa spotterne (Matt 27,42). Det er den rimelige og fornuftige trosbekjennelsen som kommer til uttrykk i denne beretningen, den mest naturlige og mest utbredte av alle bekjennelser fordi den stammer fra kjøtt og blod og ikke fra Ånden. Men nettopp derfor blir denne bekjennelsen, paradoksalt nok, den avgjørende begrunnelsen for at kirken bekjenner den treenige Gud, og hemmeligheten er nettopp den korsfestede Jesus Kristus, Guds skjulte visdom som Gud har «åpenbart for oss ved sin Ånd» (1 Kor 2,10). Mot all fornuft har Ånden vist oss at den korsfestede Jesus Kristus som led og døde for menneskets synder, er ett med allmaktens Herre, skaperen av himmel og jord. Det er ved foreningen av Ånden, Kristus og allmaktens Herre at troen blir til, og ved denne foreningen er det også at troen overlever når den prøves og anfektes. Det er korset som viser oss hvem Gud er, hvem Faderen er, også utenfor korset.  

Slik blir korshendelsen er nøkkel til å forstå at det er Skaperen som på tross av det uforståelige onde, fremdeles holder oss i live, fremdeles er den gode Faderen som har omsorg for sine barn. Det er synden som skjuler Guds ansikt så vi ikke ser hvem han er. Det er Jesus, den korsfestede, som drar sløret til side så vi ser hvem han er. Det er på sett og vis evangeliet ved det faktum at Gud er én og tre på samme tid.  

Noen punkter til oppsummering

Hva betyr Treenigheten for oss? La meg avslutte med følgende:

1. Treenigheten er et frelsesmysterium som er villet av Gud fra evighet av. Det er en bibelsk sannhet vi kan gripe om og hvile i når vi rammes av tvil og anfektelse.

2. Treenigheten reflekterer at Gud var til stede da Jesus døde på korset, fordi alle personene er medvirkende ved alle handlingene Gud gjør. At Gud lider sammen med Kristus på korset, for oss og med oss, er en bibelsk sannhet vi kan gripe om og hvile i når lidelsen og sorgen rammer oss.

3. Treenigheten reflekterer at frelsen restaurerer og gjør mennesket helt igjen. Men restaureringen gjelder hele skaperverket, ikke bare det enkelte individet. Derfor: Desto mer vi preges av Kristus-mysteriet, desto større omsorg for naturen Gud har skapt.

4. I Gud er det personer som elsker og som blir elsket. Det er gleden i Gud. Derfor: Å meditere over gleden i Gud motvirker hat og misunnelse og skaper takk og tilbedelse.

Det er punkter som understreker Treenighetens betydning for menneskets vandring mot målet.