Gud er tilbake

Silje Kvamme Bjørdal, Karl Inge Tangen og Nicolai Strøm Olsen (red.), Gud er tilbake! Religionens rolle i fremtiden. Frekk forlag, 2013.

Tankesmien Skaperkraft har som formål å stimulere til samfunnsdebatt på en måte som er inspirert av Bibelens grunnleggende verdier og klassisk kristen tro. Den har eksistert et par år og bidratt med mange interessante og gode innlegg i dagspressen. Nå har Skaperkraft gitt ut sin første bok. Den handler om religionens rolle i det nåværende og framtidige samfunn, og består en av samling artikler av nokså ulike forfattere: Kristne, muslimer, politikere og teologer.

Det er en krevende oppgave å skulle holde sammen såpass ulike forfattere som dette, og i en artikkel som vel er en slags programerklæring for bokutgivelsen, tar to av dem, Bjørdal og Tangen, frimodig fatt og skriver om religion som en positiv identitetsskaper som må ha sin selvfølgelige plass i det offentlige rom i et livssynsåpent samfunn. Men de artiklene boken inneholder, handler til dels om helt andre ting, slik at den, til tross for redaktørenes gode ambisjoner, faller fra hverandre i enkeltartikler med lite tematisk og saklig fellesskap.

De to muslimene blant forfatterne er mest opptatt av interne anliggender. Faruk Terzic er opptatt av hva islam eventuelt kan tilføre "et norsk sekulært samfunn" uten at dette samfunnets identitet kan sies å bli utfordret, og Linda Alzaghari kommer ikke en gang så langt; hennes perspektiv er begrenset til å prøve å finne tilknytningspunkter for muslimsk feminisme i Koranen og hadith. Sikkert viktig nok for dem det gjelder, men hverken hun eller andre prøver å forklare hva en artikkel om dette emnet gjør i akkurat denne boken. Kristendommens og islams tradisjonelt nokså ulike innfallsvinkler til forståelsen av religionens rolle i samfunnet, som kunne ha vært en nærliggende problemstilling når muslimer først ble invitert med i en slik bok, tematiseres ikke.

Det gjør derimot venstresidens tradisjonelle berøringsangst i forhold til det religiøse, selv om det også gjøres på en overfladisk og lite problem-orientert måte. De to SV-politikerne blant forfatterne, Bård Vegar Solhjell og Erik Solheim, er riktignok positive til religionens betydning både i norsk og internasjonal sammenheng, men det er religion på sosialismens premisser som begeistrer dem. Solhjell gir rom for det religiøse så lenge det ikke utfordrer menneskerettighetene og Lars Gules (!) forståelse av ekstremisme, og begrunner det for sikkerhets skyld ved å hevde at en i middelalderen trodde jorden var flat. Solheim innleder sin artikkel med et referat fra et vekkelsesmøte med Aril Edvardsen i Burundi, og fortsetter sin lovprisning av religionen som det mulige redskap for å bringe budskapet om likestilling for homofile helt til Malawi.

Meget ambisiøs er derimot Espen Ottosen i sin artikkel, hvor han tar mål av seg til både å påvise sekulære materialisters manglende forståelse av menneskeverdet, gjendrive Dawkins og de såkalte New Atheists, og drøfte mulige livssynsmessige konsekvenser av evolusjonslæren. Det blir litt mye for en artikkel på syv sider, og Ottosen ender derfor opp med å påstå adskillig mer enn han klarer å begrunne.

De saklige og velskrevne bidrag til bokens hovedtema er, i tillegg til redaktørenes programartikkel, etter min oppfatning først og fremst bidragene til Inge Lønning, Eskil Skjeldal og Janne Haaland Matlary. Lønning gir en presis og god redegjørelse for den forståelse av religionsfriheten og kristendommens plass i samfunnet som lå til grunn for grunnlovsrevisjonen i fjor. Matlary følger dette opp med en påvisning av kristendommens betydning både for norsk lovgivning og samfunnsliv og kritiserer sekularismens tendens til å ville tiltvinge seg definisjonsmakt over offentligheten. Hun trekker slik opp perspektiver som står i tydelig spenning til det som hevdes av muslimene og sosialistene i deres artikler. Og Skjeldal viser hvordan kristen etikk forankret i det dobbelte kjærlighetsbudet gir et meget viktig samfunnskritisk perspektiv. Noe av de samme perspektivet finner en nok også i Knut Arild Hareides artikkel, men den er mer anekdote-preget og har ikke så store ambisjoner når det gjelder prinsipiell drøftelse.

Det er all grunn til å berømme Skaperkraft for initiativ og pågangsmot; problemstillingen er viktig, og det mye å ta fatt på. Men som artikkelsamling er dette ikke blitt vellykket; de ulike bidragene spriker for mye både når det gjelder ambisjonsnivå og tema, og flere av bidragsyterne har enten ikke forstått, eller bruker sine sider til å polemisere mot, det redaktørene signaliserer at de er ute etter. At disse spenningene så aldri tematiseres, kan leses som et signal om at redaktørene egentlig er fornøyd med å ha funnet forfattere som faktisk mener at religion er viktig; at de mener helt ulike ting med det, får en da heller bære over med. Det er etter min oppfatning en altfor beskjeden målsetting; Skaperkraft bør ha som sitt mål å bore adskillig dypere i dette temaet enn det som skjer i denne boken.