Gud er ikke av denne verden, mens politikk dreier seg om å administrere samfunn av mennesker. En kunne derfor tenke at de to ikke har så mye med hverandre å gjøre. Det er imidlertid ikke riktig.
Gud har ifølge alle monoteistiske trostradisjoner skapt verden og dermed satt noen verdipreferanser som betyr mye for politisk arbeid, som menneskeverd, nestekjærlighet og omsorg for de svake. Fordi kristen gudstro lenge var det bærende fundament for Vestens selvforståelse, har dette satt dype spor i vår tenkemåte. Samfunnsforståelse og politikk i vår del av verden er derfor preget av gudstro uavhengig av om vi er troende eller ikke.
Samtidig vet vi at tro på Gud kan erstattes av tro på gudserstatninger. Det skjer når ideelle og utopiske målsetninger for samfunnets utvikling blir en overordnet målsetning som styrer alle politiske vurderinger. Da får vi samfunn styrt av totalitære ideologier hvor individets verdi ikke lenger respekteres. Vi har, i takt med gudstroens svekkede betydning som allmenn referanse, sett mange slike: Kommunisme, nazisme, liberalisme, sekularisme, nasjonalisme. Erfaringene med disse er ikke gode.
Hvordan ivaretar vi gudstroens virkelighetsforståelse og verdiforankring i en tid hvor denne settes under press av ideologiske gudstro-erstatninger? Det viktigste enkelttiltak tror jeg er å begrense ideologienes betydning. Det innebærer at politikeres jakt på endelige og definitive løsninger er noe som skal møtes med skepsis. Målsettingen for politisk arbeid er og kan ikke være å løse menneskelivets dypeste spørsmål. Målsettingen for politisk arbeid er å finne pragmatiske løsninger på konkrete problemer. Går den lenger enn det, beveger politikken seg inn på Guds ansvarsområde, og der har den ikke noe å gjøre. Politikk kan aldri bli en god religionserstatning.
Hvordan organiserer vi politisk arbeid som har som overordnet målsetning å begrense politisk arbeid til det politiske? Noen prøver å gjøre dette ved å lage kristelige politiske partier. Mangfoldet av kristelig-demokratiske partier verden over og den innflytelse de mange steder har, viser at dette kan være en farbar vei. Det innebyggede problem ved denne strategien er at kjernen i det kristne budskapet, evangeliet om den ubetingede benådningen, da lett blir oppfattet som en brikke i et pragmatisk politisk maktspill. Da blir evangeliet selv til en ideologi, og kjernen i det kristne budskapet blir borte.
Knut Alfsvåg
(Tidligere publisert i Dagen)