Gud som mor og far - våre tanker og Guds tanker

Innledning

Dagens tema berører oss. Temaet berører oss som er Guds barn.

Første trosartikkel starter med «Jeg tror på Gud Fader». Slik stiller jeg meg opp i posisjon. Når jeg sier «Far» eller «Fader» til Gud, sier jeg til ham at jeg hører ham til, og når jeg sier «tror» gir jeg ham min tillit. Trosbekjennelsen er en troshandling, hvor jeg tar plass der hvor han har invitert meg å være.

På samme måte posisjonerer vi oss når vi ber «Fader vår». Når vi sier «vår» stiller vi oss sammen med andre som ber, og når vi sier «Fader» taler vi til ham som barn, ikke som slaver, eller ansatte eller tiltalte i en rettssak. I noen situasjoner er det rett å oppfatte seg slik, og tale slik til Gud. Men i Fadervår og trosbekjennelsen er vi Guds tillitsfulle og trygge barn, med barnets selvfølgelige rett til å snakke med sin far.

Slik forklarer Luther Fadervår i sin Lille katekisme:

Fader vår, du som er i himmelen!

Hva betyr det?

Svar: Gud innbyr oss kjærlig til å tro at han er vår rette Far og vi hans rette barn, så vi trygt og tillitsfullt kan be til ham, slik barn går til sine foreldre med alle ønsker.

Temaet berører oss også på en annen måte. Hva med dem som bare får vonde tanker når de hører ordet «far». Hva med de som automatisk dukker og venter på et slag: «Bare vent til pappa kommer hjem!» Hva med dem som kjenner den kalde tåken bre seg: «Hvor var du da jeg trengte deg, far?» Mange har fått ødelagt de gode farsfølelsene; kanskje er familiens far fjern, hard og autoritær, eller han trekker seg unna når det er mest bruk for ham.

Og temaet berører alle oss som er foreldre. Noen av oss er fedre og mødre som kjenner skam: Har jeg bidratt til å gi barna mine vonde foreldrebilder, som også skader deres Gudsbilde? Det er nok ikke bare Åge Aleksandersen som synger om at han drømte om å gi «Mykje lys og mykje varme» til barnet sitt. Og han spør: «Vil du last' oss» når du tenker på hjemmet vi gav deg?

I de siste 50 årene har mange for alvor diskutert om vi kan fortsette å snakke om Gud som far. Det er så mange som har negative opplevelser med sine jordiske fedre, og minnet om alle disse opplevelsene settes i gang hvis Gud kalles far. Hva gjør vi med det? En måte er å lete etter ord og bilder som kan gi bedre følelser og tanker enn ordet «far». Og da ligger det nær å bruke ordet «mor», eller å finne ord og bilder som ikke forbinder Gud med levende personer. Og da er vi midt inne i temaet: «Gud som far og mor - våre tanker og Guds tanker.»

Disposisjon

Første del av foredraget er en sjelesørgerisk tilnærming. I den andre delen vil jeg komme med noen teologiske vurderinger og overveielser. Følg med så langt du kan, men bare lukk oppmerksomheten når du synes du har fått nok! 

1. EN SJELESØRGERISK TILNÆRMING

Vonde foreldreerfaringer

Noe av grunnen til at en søker andre begreper om Gud, er at en vil komme mennesker i møte. Mange får vonde assosiasjoner fordi de har vonde farserfaringer, og kanskje har forkynneren selv vonde erfaringer som sperrer for ordene om Gud som Far. Et kjent eksempel er Lars Levi Læstadius. Faren var alkoholisert og Lars hørte ofte morens gråt om natten over mannens mishandling. Noen mener at disse barndomserfaringene er grunnen til at Læstadius kunne omtale Gud som «Foreldren» og stundom i hunkjønn.

Men er det noen løsning å kalle Gud «mor» i stedet? Hva med dem som har vært uheldig med mor også? I et kjent vers i Det gamle testamente regnes det med at til og med en diende mor kan glemme sitt barn

Jes 49,15-16 Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg. 16 Jeg har tegnet deg i mine hender.

 Dessverre er det ikke bare menn som utøver vold og overgrep. Tallene er fra Nasjonalt Kunnskapssenter mot vold og traumatisk stress. I rapporterte tilfeller av familievold er det menn som utover vold i 90% av sakene. Det regnes at ca 100 000 barn lever med vold i familien. Av rapporterte tilfeller av seksuelle overgrep mot barn, er 85-90% av overgriperne menn og 10-15% kvinner. Det regnes med mørketall for kvinnelige overgripere, da mødre kan «maskere» overgrep med vask og overdreven fysisk kontakt med barna.

For en del mennesker vil det altså ikke være noen løsning å bruke morsbilder om Gud.

Foreldreerfaringer og gudsbilde

I nyere sjelesorgarbeid er en opptatt av hvilken betydning foreldreopplevelsene påvirker gudsbildet hos barna. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i dette. De fleste vil vel kunne finne trekk fra foreldrehjemmet i sitt gudsbilde, og mange har et tungt oppryddingsarbeid foran seg eller bak seg.

Den amerikanske psykoanalytikeren Ana-Marie Rizzuto er det mange som lytter til for tiden, og hun betoner sterkt foreldreerfaringene som grunnlag for gudsbildet. Barnet danner seg en forestilling om gud, som det etter hvert bruker som et overgangsobjekt for å kompensere for sine frustrasjoner over foreldrene. Rizzuto sier altså at gudsbildet er noe som barn bruker som et stabiliserende hjelpemiddel gjennom sin utvikling mellom skuffelser og tillitserfaringer. Rizzuto refererer til at «Gud skapte mennesket i sitt bilde», men bygger på Freuds oppfatning at det er mennesket som skaper Gud i sitt bilde. Dette er det vi kan kalle et instrumentelt forhold til Gud. Man bruker Gud som et instrument eller et hjelpemiddel. Rizzuto mener at barnet lager seg dette instrumentet.

En annen form for instrumentelt forhold til Gud, er å ta ham i bruk for mine formål. Det kan være god grunn til å tenke igjennom sitt eget gudsforhold, om det er instrumentelt. Hvis jeg bare ber om at Gud må hjelpe meg med mine planer, bruker jeg ham som hjelpemiddel og instrument for å nå mine mål. Men hvis jeg ber om å få bli en del av hans plan, da blir jeg hans tjener.

Donald Winnicott (1896-1971) sammenligner gudsbildet med en sutteklut. Det kan virke flåsete, men jeg tror ikke det er slik ment. Suttekluten får frem at dette er et middel som barnet bruker for å trøste seg selv. Uansett kan vi ha nytte av å tenke igjennom vårt gudsforhold, om det er slik vi forholder oss til Gud.

1. Det positive ved disse overveielsene er at det hjelper oss til å tenke gjennom hvilken betydning våre foreldrebilder har for vårt gudsbilde.

2. Det negative ved disse overveielsene, er at Gud selv er utenfor horisonten. De tenker ikke at Gud selv kan påvirke og korrigere vårt gudsbilde. Det er ikke innenfor Rizzutos horisont som analytiker at Gud selv kan påvirke menneskers gudsbilde.

(Ana-Maria Rizzuto: The Birth of the living God - A Psychoanalytic Study, Chicago 1979

D. W. Winnicott: Artikler i Playing and Reality, Penguin Books, England 1986)

Det er lett å forstå at det kan kjennes skadelig å kalle Gud Far, når det er så mange som har dårlige erfaringer med sine fedre. Men er det tjenlig å annullere all tale om Gud som far - eventuelt som mor?

Kan vi slutte å kalle Gud Far? Det er et spørsmål om rett, klokskap og evner

a. Har vi rett til å røre farsbildet av Gud?

Er det slik at vi bare kan sløyfe all tale om Gud som far, hvis vi ser at ordet «far» får alt til å låse seg hos våre tilhørere. Har vi rett og myndighet til å ta et slikt grep? Hvis far bare er en sammenligning, da kan vi like gjerne finne andre sammenligninger. Men hvis Far er en åpenbaring, da er det grunn til å spørre om vi har lov å tukle med den.

b. Er det klokt å finne en erstatning for ordet far?

Også i forhold til en person med et skadet farsbilde, tror jeg det er uklokt å se bort fra det Bibelen sier om Gud som far. Hvis noen har mistet sin jordiske far, da trenger de desto mer den himmelske Far!

c. Har vi evner til å finne noe bedre?

Når vi strever med gudsbildene, er det grunn til å spørre om vi tror at vi er i stand til å finne begreper og bilder som egner seg bedre og forhindrer alle vonde assosiasjoner? Finnes det bilder som ikke kan misforstås? Eller finnes det en annen måte å løse problemet på, enn å slutte å snakke om Gud som Far?

Sjelesorg og forkynnelse

Her tror jeg det er viktig å skjelne mellom hva vi gjør underveis i en samtalerekke med en enkelt person som har et såret farsbilde, og hva vi gjør i menighetens forkynnelse, for ikke å si hva vi gjør med bibeltekstene.

Jeg mener vi i møte med enkeltpersoner med store sår fra foreldrehjemmet skal vise all mulig varsomhet. Men et langsiktig mål må være at de får møte Gud som sin lege, og at han ved sitt farsrollemønster får bygge opp igjen det som er ødelagt.

Men i menighetens forkynnelse har vi ingen rett eller myndighet til å sette oss over Bibelens åpenbaring av Gud. Vi kan ikke ta ansvar for å ta bort en del av åpenbaringen av Gud! 

En annerledes far!

Jeg er overbevist om at løsningen ikke er å slutte å snakke om Gud som far. Løsningen er å snakke om Gud som en annerledes far!

I møte med et såret farsbilde, må jeg tenke helbredelse i stedet for amputasjon! Jeg må gi den sårete tid, og gi såret tid til å leges. Det betyr tid og tålmodighet til å rense såret, og tid og tålmodighet til å la såret gro. Både sjelesorgen og forkynnelsen må presentere Gud som en annerledes far. Hvis noen har vonde erfaringer med sin jordiske far, da trenger de desto mer den himmelske Far. Gud kan bygge opp igjen en god farsfølelse og et godt farsbilde. Slik kan han også bryte det negative mønsteret i familien. Hvis vi fjerner ordet far fra gudsforholdet til dem som har sårete farsbilder, da bekrefter vi et negativt mønster som vil gå i arv videre i denne familien. Målet må være å gi den sårete helbredelse, slik at de kan gi et korrigert og godt farsbilde videre til neste generasjon.

En far som mange drømmer om

 En gang Jesus var på fjellet med noen disipler, lød det en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i!» (Matt 17,5) Mange drømmer hele livet om å høre slike ord fra sin far: å oppleve en far som ser på sitt barn med sprekkeferdig stolthet, inderlig kjærlighet og glad tilfredshet. Hebr 1,3

Som når et barn kommer hjem om kvelden og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Salmer 1997 nr 55

Han skapte skogen og han skapte vannet. Han skapte skyers lek og vindens spill. Han legger varsomt hånden på din panne og sier: Det er godt at du er til.  Salmer 1997 nr 37

Far og barn

Forholdet mellom far og barn på jorden skal være en avbildning av forholdet mellom den himmelske Far og Sønnen hans. Faren til den bortkomne sønn i Luk 15,11-24 vil for alltid stå som et lysende eksempel på en fars barmhjertige lengsel etter et barn som har rotet til livet sitt.

Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje. Ef 6, 4

Les også 1 Mos 1,27; Joh 1,18; Joh 17,21-22; Heb 2,11-13

 Bare ett sted settes Gud på linje med jordiske fedre:

Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. Salme 103,13. Se også Matt 7,11

Bare skaper eller både skaper og Far?

Noen få steder i Det gamle testamente kalles Gud far, og som regel knyttes det til at han er skaper. I Det nye testamente er Far et fortrolig ord for dem som Jesus har gjort til Guds barn. Gud er alle menneskers skaper, men de som Jesus har fått frelse, kan komme til skaperen og kalle ham Far.

• Har vi ikke alle samme far, den ene Gud som har skapt oss? Hvorfor er vi da troløse mot hverandre og vanhelliger våre fedres pakt? Mal 2,10
• Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn. Joh 1,12. Les også Joh 14,6; Rom 8,15
• Gal 4,6 Fordi dere er barn, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper «Abba, Far!»
• Ef 3,15 han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord.
• Hebr 12,7 At dere må lide, det tjener til å oppdra dere; for Gud behandler dere som barn. Finnes det en sønn som ikke blir tuktet av sin far? 

Hva slags far er Gud?

Hvis vi leser de avsnittene hvor Gud kalles Fader, får vi et variert «kjønnsrollemønster»:

• han legger planer og velger ut

1 Pet 1,2 de som er utvalgt slik Gud Fader forut hadde bestemt, og ved Ånden innviet til lydighet og til å bli renset ved Jesu Kristi blod.

•  han gir sine barn nåde, miskunn og fred, kjærlighet og tro,

1 Tim 1,2 Nåde, miskunn og fred fra Gud Fader og Kristus Jesus, vår Herre!

•  han styrker barna sine i det indre menneske,

Ef 3,14-16  Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord. Jeg ber om at han som er så rik på herlighet, må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og med sin Ånd,

• han vil ikke at noen av de små skal gå fortapt

Matt 18,14 Slik vil heller ikke den himmelske Far at en eneste av disse små skal gå tapt.

•  han holder Sønnen i sin favn

Joh 1,18 Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.

Ef 1,17.20 Herlighetens Far …reiste Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen.

• han elsker og bevarer,

Jud 1,1 Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, hilser de kalte, de som er elsket av Gud Fader og bevart for Jesus Kristus.

• han er et forbilde for sine barn

Matt 5,44-45 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen.

Matt 5 48 Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.

Ef 5,1  Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn.

• han er streng mot den som ikke vil tilgi sin bror

Matt 18,35  Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke helhjertet tilgir sin bror.

• han gir ære og herlighet til sin Sønn, og omtaler ham med stolthet, kjærlighet og velbehag.

2 Pet 1,17 Han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.»

Hvordan kan vi gjenspeile Guds farsegenskaper i en familie?

Når  vi slipper inn på oss alle egenskaper som kjennetegner Gud som Far, kan vi undres: Hvem kan gjenspeile alle disse egenskapene? Spørsmålet får meg til å tenke på en tegneseriestripe fra Hårek. Datteren hans sitter hos mor Gyda og sier: «Jeg søker ikke bare en make! Jeg vil ha en mann som er sterk, men myk, modig, men klok, fornuftig, omtenksom, morsom…» Gyda avbryter henne: «Skaff deg to!»

Gud har skapt oss i sitt bilde, som mann og kvinne, og sammen skal vi være en jordisk speiling av vårt himmelske forbilde.

Gode og dårlige fedre

Forfatteren Sigrid Undset har en gang sagt at det er foreldres første plikt å fortjene sine barns respekt. Fedre har ansvar for å gi barna gode følelser for ordet far slik at de fornemmer noe godt når Jesus inviterer til å kalle på vår himmelske Far. Vi fedre skal ha Gud som forbilde, for vi er skapt i hans bilde og han har gitt navn til alt som heter farsskap på jorden!

De aller siste versene i Det gamle testamente lyder slik:

Mal 4,5-6 Se jeg sender profeten Elia til dere. ...  Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene. Se også Luk 1,17

2. NOEN TEOLOGISKE VURDERINGER OG OVERVEIELSER

Er «Far» et bilde (en metafor) eller en åpenbaring?

Når vi kaller Gud «Far», er ikke det fordi mennesker har funnet et bilde fra vår verden som vi synes kan passe på Gud for slik å gjøre ham mer forståelig for hverandre. Tvert imot. Det er Gud «som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord». (Ef 3,15) Gud er ikke «et bilde formet av menneskers tanke» (Apg 17,29). 

Et grunnleggende spørsmål når vi snakker om våre gudsbilder er dette: ER BIBELENS TALE OM «FAR» EN ÅPENBARING ELLER ET BILDE?

Guds farsrolle var kritisk og normerende for farsrollen i bibelsk tid

Klemens av Alexandria, levde frem til år 215. Gud er alltid større, sa han, «semper major». Uansett hvor gode ord og bilder vi finner, vil Gud alltid være større enn våre bilder. Det har han helt rett i. Men vi må spørre: Er «Far» et av våre bilder? Eller er det en åpenbaring at Gud er Jesu Kristi Far og at han ønsker å bli vår Far?

Hvis talen om Gud som far ikke har åpenbaringskarakter, men bare er menneskers ord om en uutgrunnelig åndelig virkelighet, da står vi fritt til å finne sammenligningsord som er mer sakssvarende for vår tid. Dette berører også spørsmålet om Bibelens beskrivelse av den himmelske Far. Var den bare er et speilbilde av fedre og farsroller i bibelsk tid, slik vi tenker at fedre og farsroller i vår tid påvirker vårt gudsbilde?

Nei, vi må understreke at når Gud kalles Far i nytestamentlig tid, er det ikke et speilbilde av fedre på den tiden. Hen er en annerledes far. Guds farsrolle er kritisk og normerende til de vanlige forestillinger om fedre på den tiden!

Når Gud omtales som far, er det ofte til forskjell fra fedre på den tiden. Det gamle testamente avsluttes og Det nye testamente åpnes med en profet som skal «vende fedrenes hjerte til barna.» Mal 4,5-6 og Luk 1,17. Dette var tydeligvis nødvendig! Når Gud beskrives som Far i Det gamle testamente og Det nye testamente er det et korrektiv til datidens farsbilder, og ikke et speilbilde av dem!

Sammenligning eller åpenbaring

Vi finner tre typer sammenligninger mellom Gud og foreldre. Han er forskjellig fra dem, han kan være lik dem, og han kan overgå dem. Gud er  forskjellig fra en mor som kan glemme, han er lik en mor som trøster og en far som er barmhjertig, og han overgår en ansvarlig far: Jes 49,15; Jes 66,13; Salme 103,13; Luk 11,11

Jes 49,15-16 Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg. 16 Jeg har tegnet deg i mine hender.

Jes 66,13 Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere, ja, i Jerusalem skal dere få trøst.

Sal 103,13 Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.

Luk 11,11-13 Er det vel en far blant dere som vil gi sin sønn en orm når han ber om en fisk, 12 eller gi ham en skorpion når han ber om et egg? 13 Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen gi Den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham!

Også Paulus kan sammenligne seg med en mor og en far. Paulus skriver at han var mild som en mor og formante som en far. 1 Tess 2,7 og 11

Men når det står at Gud er Far, da er det ikke en sammenligning, men en åpenbaring.

Gud er ikke formet av menneskers tanke, sa Paulus på Areopagos. Gud er ikke skapt i menneskers bilde, det er vi som er skapt i hans bilde, og det er «han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.» Apg 17,29; 1 Mos 1,26; Ef 3,15

Guds farsrolle er kritisk og normerende for farsrollen også i vår tid

8. mars 1993 var en milepæl i norsk tradisjon i spørsmålet om vi kan velge mellom å kalle Gud mor og far eller ingen av delene.

8. mars-liturgien fra 1993 vakte opphetet debatt med formuleringen «Gud, vår mor og far». Kirkerådet rettet formuleringen til «Gud du er som en mor og far for oss». De to formuleringene sier to vidt forskjellige ting. Det første er en åpenbaring og det andre er en sammenligning.

Merete Thomassen skriver arbeider med en doktorgrad om dette. Hun har et kritisk blikk på en fase i feminismens historie, da de ville beskrive kvinnelige og mannlige sider ved Gud. Kvinnelige egenskaper ble definert som omsorg, nærhet og hverdagslighet, og Guds kvinnelige sider var de empatiske, omsorgsfulle og ivaretagende. Guds mannlige egenskaper ble da styrke, handlekraft og makt. Thomassen kritiserer denne fasen for å gli rett inn i en patriarkalsk tenkemåte om kvinner og menn.

Også i vår tid, vil en fordypning i Bibelens beskrivelse av Gud som Far, være et korrektiv!

Negativ og positiv teologi - spenning eller makt

En person som ofte siteres i feministisk liturgiarbeid er Klemens av Alexandria, som levde frem til år 215. Gud er alltid større, sa han, semper major. Vi kan bare si hva Gud ikke er, vi kan ikke fange Gud i våre utilstrekkelige bilder. Dette kalles negativ teologi. I den alexandrinske skole førte dette til en oppblomstring av allegorier, at bibeltekstene ble utlagt på billedlig måte, for eksempel ble kjærlighetsspråket i Salomos høysang forstått som beskrivelser mellom Gud og den troende. Det utviklet seg til skoler som bestemte hvordan tekstene skulle forstås, for det var ikke logisk og opplagt for den allmenne tilhører og bibelleser. Dette gav forkynnerne en veldig makt. En moderne variant av dette er utleggelsen av vannet og blodet som rant fra Jesu side som dåp og nattverd, og liljene på marken som lov og evangelium. De som har disse forståelsene er innenfor og de andre er utenfor.

Den negative teologi må alltid stå i spenning med den positive teologi.

Den positive teologi fikk sitt sentrum i Antiokia. Her la de vekt på at ordet ikke bare er menneskelige lyder som vi lager oss for å kunne kommunisere oss imellom om ubegripelige ting. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Slik åpner Johannes sitt evangelium. «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet.» I den positive teologi taler en frimodig om Gud ut fra at Jesus har åpenbart hans vesen. «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» Joh 1,18. Gud har ikke bare kledd seg ut som menneske, han har åpenbart seg som far gjennom sin sønn. Gud er oss nærmere enn vi tror, «det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» Apg 17,28

Den negative teologi kalles ofte apofatisk - det som er i mot det vi kan uttrykke med ord, og den positive kalles katafatisk - det som er i overensstemmelse med hva vi kan uttrykke. Begge retninger har sine favorittbibelord. De som sier at Gud alltid er større, kan sitere 1 Tim 6,16 om han «som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se.» Og de som forkynner den åpenbarte Gud kan sitere 1 Kor 2,12-13: «Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss. Og om dette taler vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. For det som hører Ånden til, tolker vi med ord som hører Ånden til.»

Hvis vi ikke finner vår plass i spenningen mellom disse to gudsforståelsene, vil vi ganske snart komme i farefulle maktposisjoner. Hvis vi ensidig hevder å kunne beskrive den åpenbarte Gud, kan vi lett mene at de kirkelige strukturer også er en del av Guds åpenbaring, og kirkens ledere kan ta seg til rette på Gud vegne.

Men hvis bare uutgrunneligheten får plass i kirkens og troens språk, da blir Gud skjøvet opp i sin høye himmel, og vi får hånd om ordene. I utgangspunktet er det ydmykt å si at Gud alltid er større enn våre ord, men det gir til gjengjeld en stor makt til ordene våre. De blir vår eiendom. Hvis alle ord i Bibelen om Gud er billedtale, metaforer, da blir det opp til oss å finne metaforer som uttrykker det vi tror om Gud. Når bilder og formuleringer - som en gang var gode - stivner og blir til floskler, eller gir assosiasjoner som vi mener er uheldige, da kan vi fritt finne våre nye metaforer.

Det er strevsomt å stå i spenningen mellom uutgrunnelighet og åpenbaring, mellom transcendens og inkarnasjon, mellom ydmykhet og frimodighet, - men det er nødvendig for kirken og teologien og det liturgiske språk, for å bevare respekten både for Gud og hans menighet.

UUTGRUNNELIGHET OG ÅPENBARING

MOMENTER

Inkluderende, nøytralt eller kampspråk

8. mars-liturgien fra 1993 vakte opphetet debatt med formuleringen «Gud, vår mor og far» og ved at «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» var endret til «I Skaperens, Befrierens og Livgiverens navn».

Noen år før hadde en begynt å snakke om inkluderende språk, og dette uttrykket er etter hvert blitt sentralt i arbeidet med gudstjenestens språk. Inkluderende språk kan være både kjønnsinkluderende og kjønnsnøytralt. «Gud, vår mor og far» er et kjønnsinkluderende uttrykk, som betoner at både mann og kvinne er skapt i Guds bilde. «I Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn» er en kjønnsnøytral omskrivning, hvor en velger begreper som ikke assosieres med menn eller kvinner - eller mennesker i det hele tatt. En tredje form for inkluderende språk er frigjøringsspråk, hvor utgangspunktet er en kamp, f eks frigjøring av kvinner, raser eller seksuelle grupper. Her blir språket brukt som et kampmiddel i et prosjekt.

Forutsetter feministisk teologi en apofatisk teologi?

Med ulike ord slår feministiske teologer fast at «Gud er verken mann eller dame. Gud er hevet over enhver kjønnskategori.» Bibelens tale om Gud som far, kalles billedtale og menneskelignende tale, metaforisk og antropomorf. Dette er grunnsetninger som ikke diskuteres, de bare slås fast som sannheter. Tar jeg feil her, eller er tankegangen i den apofatiske teologi en udiskutert forutsetning for å kalle Gud mor?

Dette spørsmålet er grunnleggende i møtet med formuleringen «Gud, vår mor og far».

Denne formuleringen er mye sterkere enn «Gud, du er som en mor og en far for oss». «Gud, vår mor og far» går inn i tradisjonen av åpenbaring av den himmelske Fars vesen, mens sammenligningen med mor og far er på linje med Jesus som sammenligner seg med en hønemor. Når Jesus taler om sin far og til sin far, er det da bare noe han gjør fordi vi ikke kan begripe hans forhold til en høyere åndelig virkelighet, eller er det en åpenbaring av forholdet mellom de to? Står vi fritt til å bytte ut far med mor, eller far og mor, eller med nøytrale betegnelser?

Forutsetter feministiske liturgier en egen teologi?

Forutsetter tiltalen til Gud som mor og far et teologisk valg? Dersom far oppfattes som billedtale, en metafor, kan det ene bildet være like godt som det andre, og til andre tider kan mor være et mer dekkende bilde. Er den bibelske tale om Gud som far et fattig, menneskelig forsøk på å finne noe fra vår erfaringsverden å sammenligne den uutgrunnelige Gud med? Eller er far en åpenbaring av Guds vesen, med konsekvenser for alle fedre og foreldre på jorden?

Fra kirkefedrenes tid har vi lært viktigheten av å stå i spenningen mellom det uutgrunnelige og åpenbaringen. Kirkehistorien er på mange måter fortellingen om hva som skjer når en velger det ene på bekostning av det andre.

Far/barn - er det kvinnediskriminerende at Gud er bare Far og ikke mor?

Vi forholder oss til Faderen som sønner og døtre, ikke f o fr som menn og kvinner. Både menn og kvinner er skapt i Guds bilde. Både menn og kvinner kan bli hans barn. Både sønner og døtre kan være sin far opp av dage.

Gordon Johnsons tilbaketog. Gordon Johnson hadde ofte sagt i foredrag at både kvinne og mann må til for å gjenspeile Guds bilde. Senere gjorde han tilbaketog på dette, og sa at kvinner og menn gjenspeiler Guds bilde like fullt hver for seg.