Gud, verden og vitenskapen

17.09.2016
Knut Alfsvåg
Aktuell kommentar Skapelsen

Debatten om forholdet mellom tro og vitenskap dukker opp med jevne mellomrom. I de siste månedene har den særlig vært ført i avisen Dagen.

Gud konstruerer universet.

Motparter er på den ene siden de som hevder at artenes mangfold er blitt til ved direkte og separate skaperakter (såkalt Intelligent Design), eventuelt også for relativt kort tid siden (kreasjonisme), og at dette bekreftes ved at guddommelige skaperhandliger må inkluderes i de vitenskapelige teorier for at ikke disse skal bli selvmotsigende. Mot disse står dem som hevder at vitenskapen klarer seg godt uten Gud, og at de fenomener ID-tilhengerne og kreasjonistene påberoper seg, best forklares på andre måter.

Denne debatten føres imidlertid ut fra et premiss som etter min oppfatning er uholdbart. Naturvitenskapen ser nemlig ikke bort fra Gud fordi den er blitt til ut fra et ønske om å fremme et ateistisk livssyn. Naturvitenskapen ser bort fra Gud på grunn av en gudsoppfatning som hevder at Gud er så annerledes enn alt annet at han ikke passer inn i naturvitenskapelige teorier. Det er dette teologiske premiss som lå til grunn da en i det 16. og 17. århundre begynte å bevege seg i retning av en naturvitenskap basert på observasjoner og eksperimenter, og det har ikke skjedd noe i mellomtiden som gjør en slik gudsforståelse mindre aktuell.

Når det gjelder forståelsen av menneskers frelse, er denne måten å tenke på nokså allment utbredt blant kristne. Vi mener på grunn av Det nye testamente å kunne si at vi frelses av nåde alene. Det betyr ikke at det mennesker gjør er uinteressant, men det er uansett ikke en del av frelsens årsak. Dersom vi anvender en tilsvarende, bibelsk begrunnet tenkemåte på det naturvitenskapelige område, må vi si at Gud uansett er opphav til det som skjer. Det fritar oss ikke fra ansvaret for og gleden ved å utforske hvordan fenomener i denne verden henger sammen på deres egne premisser. Dette er en del av det bibelske kulturoppdraget. Guds skaperhandling er imidlertid å forstå som en forutsetning for disse resonnementene, ikke som en del av dem. 

Dette betyr at når ID-tilhengere og kreasjonister hevder at en må ta Gud med i de naturvitenskapelige forklaringsmodellene, så tar de etter min oppfatning feil. Den naturvitenskapelige holdbarhet ved deres teorier vil jeg ikke gi meg ut på å vurdere, men det de driver med, er uansett dårlig teologi. Gud er ikke et fenomen på linje med de fenomener som inngår i naturvitenskapelige årsaksanalyser. 

Men er Gud så annerledes enn alt annet at han ikke kan inngå i naturvitenskapelige argumenter, så kan disse heller ikke brukes til å avvise ham. Det betyr at også de tar feil som sier at Gud ikke fins fordi naturvitenskapen ikke har funnet ham. Kosmologiske og evolusjons-biologiske modeller presenteres ofte med en aura av religiøsitet og ufeilbarlighet som kler dem dårlig. Naturvitenskapelige modeller vil alltid måtte testes, forbedres eller forkastes og erstattes av andre. Derfor fungerer de dårlig som religionserstatninger. Å se på de rådende oppfatninger innen f. eks. evolusjonsteori som et alternativ til den bibelske skapelsesberetning er derfor like galt som å ville erstatte evolusjonsteorien med modeller som hevdes å bekrefte skapelsesberetningen.

Gudstro og naturvitenskap har ulikt grunnlag og ulike oppgaver. Tro forholder seg til Den evige og uendelige og er derfor nettopp tro som ikke kan erstattes av bevis. Vitenskap forsøker å finne ut av hvordan fenomener i verden forholder seg til hverandre, og er derfor bevisbasert, om enn alltid foreløpig, kunnskap. Aksepterer de hverandres egenart, kan de derfor i prinsippet ikke gå i veien for hverandre. Forholdet mellom dem kan nok likevel i praksis være spenningsfylt uten at det er noen grunn til å beklage det; spenning er på sitt beste kreativt og fruktbart både for tro og viten. Men noen grunn til å se på dem som absolutte motsetninger, er det ikke. Den eneste absolutte motsetning er den mellom Gud og verden, og når teologien fastholder dette skillet, så tjener den både seg selv og vitenskapen.