Guds eksistens og Jesu oppstandelse: En kristen filosofi

Ralph Henk Vaags, Guds eksistens og Jesu oppstandelse: En kristen filosofi

Verbum Akademisk, 2020. 258 s.

Forfatteren av denne boken er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. Han har satt seg fore å skrive det kan kaller en kristen filosofi. Det gjøres ved å ta utgangspunkt i den kristne trosbekjennelsen og underkaste den filosofisk analyse.

Kriteriene for god filosofi formulerer han som normer for klarhet og konsistens og krav om god begrunnelse og koherens. Det siste kravet betyr at påstander skal henge sammen på en forståelig måte. Det finnes ulike livssyn, og de må alle kunne underkastes filosofisk analyse på denne måten. Det fins altså kriterier for å vurdere ulike livssyn filosofisk. De må ha forklaringskraft, være enklest mulig – her viser han til «Ockham’s Razor» – og være koherente og enhetlige. Dessuten skal de i størst mulig grad unngå såkalte ad hoc-antagelser og det han kaller filosofisk hykleri, som er å late som visse normer eller prinsipper er gyldige, selv om en vet at de ikke er det. Både herlighetsteologi som forespeiler en slutt på alle lidelser i denne verden og ateistiske livssyn som ikke tar dødens ufravikelighet på alvor, er etter forfatterens mening mulige eksempler på filosofisk hykleri.

Poenget er ikke å bevise et livssyns sannhet filosofisk; det lar seg ikke gjøre. Men alle livssyn kan testes på denne måten, og Vaags ønsker å undersøke hvordan dette faller ut hva kristen tro angår. Som antydet i det siste eksempelet, blir ateistisk naturalisme i Vaags undersøkelse et viktig alternativt livssyn, uten at han dermed har ønsket å skrive en lærebok i kristen apologetikk.

Det er først og fremst to sentrale elementer i kristen tro Vaags vil undersøke på denne måten, og det er Guds eksistens og Jesu oppstandelse. Hvordan fungerer argumentene for Guds eksistens innenfor den ramme av filosofiske kriterier Vaags har satt opp? Han mener de klarer seg ganske godt, og antyder uten å gå nærmere inn på det at de klarer seg bedre enn ateistenes forsøk på å begrunne etiske normer uten å forankre dem i Gud. Han går særlig inn på det ontologiske gudsbevis, noe han ikke oppfatter som et bevis i den forstand at alle tenkende mennesker må akseptere det, men det viser at det ikke er fornuftstridig å tro på Gud.

Jesu oppstandelse forstår Vaags som en historisk hendelse som oppfattes som Guds handling i historien. Den vil han undersøke med åpent sinn. Muligheten for at dette er sant holdes altså åpen i den forstand at dogmatisk naturalisme avvises som utgangspunkt, men skal en akseptere fortellingens troverdighet, må den begrunnes på en god måte. Hans konklusjon er at evangelienes framstilling er troverdig fra et historisk-kritisk synspunkt: Jesus døde, graven var tom og vitnene er troverdige. Å forstå det de opplevde som hallusinasjoner, stemmer ikke med kildene, og de ble radikalt forandret av det de opplevde. Det fins alternative forklaringer, men de tilfredsstiller kriteriene for god filosofi i mindre grad enn evangelienes forklaring. Det er f.eks. vanskelig å anta at disiplene drev med bevisst løgn. Både Guds eksistens og forståelsen av Jesu oppstandelse som et historisk faktum framstår altså som godt begrunnede standpunkt ut fra de kriterier Vaags legger til grunn.

Det er mange positive aspekter ved Vaags prosjekt. Han lever opp til sine egne premisser i den forstand at han uttrykker seg klart og forståelig, han er saklig og nøktern i omgangen både med eget og andres livssyn, og han inviterer til en åpen debatt der alle har rett til å komme til orde og få sine argumenter testet. Jeg tror også han har rett i at kjerneelementene i kristen tro tilfredsstiller de grunnleggende krav til konsistent, rasjonell argumentasjon bedre enn dogmatisk naturalisme normalt gjør; den kan ofte framtre på en måte som filosofisk sett er overraskende naiv. Vaags forteller i forordet at han også selv har vandret fra ateisme til bevisst kristen tro langs en vei som langt på vei faller sammen med argumentasjonen i denne boken. Det gjør at boken også får et element av eksistensielt engasjement til tross for den nøkterne og saklige framstillingsformen.

Likevel hviler det for denne anmelder noe utilfredsstillende over prosjektet. Det er modernitetens rasjonalitetskriterier som legges til grunn uten at disse underkastes noen form for kritisk drøftelse. Filosofisk tenkning i fortid og nåtid som problematiserer disse, hentes aldri fram. Det gjør at blant annet eksistens-begrepet behandles med en entydighetens selvfølgelighet som i forhold til store deler av filosofiens og teologiens historie framtrer som en kraftig perspektivforkortning. Undringen over det fenomen at verden fins, er borte som filosofisk drivkraft, og dermed også invitasjonen til å reflektere over Gud som værens grunn på premisser som i større grad er hentet fra mystikken enn fra vitenskapen. En slik tilnærming forutsetter at en gir avkall på eksistens-begrepets entydighet; Gud og verden er ikke til på samme måte. Da faller også Ockham’s Razor som virkelighets- og argumentasjonskriterium, og gudsbevisenes implisitte virkelighetsforståelse problematiseres på en mye mer radikal måte enn det som skjer hos Vaags.

Hadde Vaags i større grad hentet inn slike perspektiver, kunne han ha ført en dialog med et mye bredere utvalg av tenkere både fra filosofiens og teologiens historie enn det nokså smale utvalg han nå diskuterer med. Ulempen er selvsagt at det da hadde være vanskelig å opprettholde det entydighetskrav som gjennomsyrer hans bok. Men livet er tross alt ikke enkelt og entydig, og det er ikke sikkert vi er kommet så langt selv om vi har løst alle ligningene. Pascal, som er en av de forfattere Vaags faktisk viser til som en autoritet, peker på den rasjonelle argumentasjonens utilstrekkelighet i kampen mellom de ulike livssyn. Det er først når den rasjonelle avklaring Vaags er opptatt av, har skjedd, at det egentlige slaget står. Dette impliserer en kritikk av Vaags tilnærming som man i det minste kunne ventet at han hadde drøftet. Det gjør han ikke, og dermed blir hans bok etter min oppfatning mindre relevant og interessant enn den kunne ha blitt.

Knut Alfsvåg