Guds ord det er vårt arvegods

Denne artikkelsamlingen er blitt til i anledning 500-års markeringen av reformasjonen. Det er altså et forsøk på å fornye bevisstheten om den lutherske bibelforståelse. Det gjøres dels ved historiske artikler. Her skriver Alf Danbolt om Luther, Torbjørn Johansson om ortodoksien (som han sammenligner med Ole Hallesby og Bo Giertz), og Arne Helge Teigen om Carl Fr. Wisløff. Ønsket om å være aktuell understrekes imidlertid at foran det historiske har en stilt bolker om bibelteologi og systematisk teologi. Alle artiklene har imidlertid sideblikk til prinsipielle og aktuelle problemstillinger. Dette er altså en bok som i høy grad prøver å være relevant i dag.

Blant forfatterne er alle de skandinaviske land representert, og en har også med en amerikaner (Jack Kilcrease). Alle artiklene er imidlertid gjengitt på norsk bokmål. Boken innledes og avsluttes med to korte artikler av Johannes Kleppa – for anledningen også han på bokmål – der han setter rammen for det hele og peker på noen aktuelle utfordringer. Alle forfattere prøver også å skrive enkelt og forståelig. Det er altså ingen fagbok for eksperter, men en bok som vil være til hjelp for dagens bibellesere. Den er imidlertid utstyrt både med lister over siterte bibeltekster, og over omtalte personer og problemstillinger. Noen av artiklene har også fotnoter og litteraturlister.

Det er lite nytt i denne boken for den som kjenner norsk og skandinavisk bibelsynsdebatt. Men det er viktige ting som sies. Konrad Fjell skriver om åpenbaringens betydning. Jan Bygstad skriver om forholdet mellom Gud og Skriften, og understreker betydningen av at vi i Bibelen møter Gud selv. Torben Kjær har en interessant artikkel om apostlenes identitet, og mener at apostelbegrepet i snever mening i NT brukes om de tolv, Paulus, Barnabas og Jesu brødre. Ingvald André Kårbø skriver om hvordan vi kan forholde oss til de moralske utfordringer som reises av framstillingen av erobringen av Jeriko i Jos 6, og Timo Laato skriver om Kristus som Skriftens kjerne. Peter Olsen skriver om inspirasjonen, og gjør seg til talsmann for det han kaller en konkursiv inspirasjon, som er at Ånden virker i, med og under forfatterens naturlige utrustning og personlighet. Ragnar Andersen skriver om Skriftens klarhet og tilstrekkelighet, og kritiserer i den sammenheng både modernismens og postmodernismens rasjonalitet. Mikkel Vigilius prøver å samle det hele i ti tolkningsprinsipper som både er enkle å forstå og anvendbare i den enkeltes bibellesning og i praktisk menighetsliv.

Når en skriver så kort om så sentrale ting, er det ikke til å unngå at ting blir unyanserte. For eksempel går både Kleppa (s. 16) og Bygstad (s. 23-24) langt i å identifisere Gud med hans ord. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor de gjør det. De ønsker å understreke bibelordets troverdighet. Samtidig er utsagnet problematisk, fordi det antyder at Gud, i likhet med hans åpenbaring innen skaperverkets ramme, er underlagt tidens kategori. For å unngå det problemet, så både kirkefedrene og Luther et behov for å uttrykke seg mer nyansert enn det som gjøres her.

Jeg synes også det er problematisk når Peter Olsen (s. 119) sier at vi i bibelteksten har «presis det som Gud ville ha skrevet». For meg er det uttrykk for en form for spekulativ teologi. Bibelteksten er det vi har og det vi skal holde oss til. Vi er ikke avhengige av teorier om hvordan dette eventuelt skulle forholde seg til de tanker Gud har gjort seg i sitt hjerte. Jeg tror nok jeg også her skjønner hva forfatteren vil si, men det er etter min oppfatning formulert på en uheldig måte.

Med dette nærmer vi oss ufeilbarlighetsproblemet, som fire av bokens forfattere uttrykkelig tar opp (Bergene Holm, Olsen, Vigilius og Kilcrease). Best og mest nyansert gjøres det etter min oppfatning i artikkelen til Kilcrease. Han kritiserer (s. 152) Pieper som hevder at den bibelske språkbruk tvinger oss til å anta et geosentrisk verdensbilde, og mener at formuleringer som at «solen går ned» må tolkes metaforisk. Spørsmålet er imidlertid om han ikke dermed i realiteten underlegger ufeilbarlighetsbegrepet en kritikk som innebærer at vi er mer tjent med å uttrykke det vi her er ute etter, med andre begreper (Skriftens klarhet, troverdighet og tilstrekkelighet). Det spørsmålet drøfter imidlertid ikke Kilcrease.

Jeg har i andre sammenhenger uttrykt to innvendinger mot en fornyet bruk av ufeilbarlighetsbegrepet. 1) Det forutsetter en dobbeltnorm, hvor Skriftens troverdighet gjøres avhengig av at den tilstrekkelig presist gjengir den opprinnelige åpenbaring i Guds hjerte. 2) Det impliserer modernitetens sannhetsforståelse, som prioriterer faktisitet på bekostning av en retorisk sannhetsforståelse med vekt på betydning. Dette er en bruk av ufeilbarlighetsbegrepet som ukritisk overtar modernitetens filosofiske forutsetninger både ved å skille mellom saken selv og saken for oss, og gjør Bibelens autoritet avhengig av at den til enhver tid rapporterer om historiske begivenheter på en måte som kan beskrives som feilfri. Fordi dette er en tenkning som forutsetter modernitetens erkjennelseslære, må den betraktes som en teologisk nyhet som står i betydelig spenning til det som forutsettes i bekjennelsene og som er tematisert og drøftet hos kirkefedrene og Luther. Det er derfor i denne sammenheng ikke tilstrekkelig å vise til at også de i visse sammenhenger kan bruke ufeilbarlighetsbegrepet. På førmoderne premisser betyr det noe annet. Dette er problemstillinger ingen av bokens forfattere berører.

Flere av bokens forfattere tar opp spørsmålet om det er feil i Bibelen, og om hvor grensen mellom det feilaktige og det troverdige i så fall går (Vigilius, Kilcrease, Johansson med henvisning til Hallesby og Teigen med henvisning til Wisløff). Jeg tror det er en lite konstruktiv problemstilling som vi godt kan legge bak oss. Men jeg tror ikke dermed at alt er sagt om den bibelske prioritering av forholdet mellom historisk faktisitet (som er viktig) og aktuell betydning (som er Bibelens altavgjørende poeng). Dette er noe som bare tematiseres på indirekte vis i denne boken, og det er en svakhet ved framstillinger som knytter Bibelens autoritet til dens ufeilbarlighet slik noen av artiklene i denne boken gjør, for derved snur en, bevisst eller ubevisst, den bibelske forståelse av forholdet mellom historie og betydning på hodet.

Noen av bokens forfattere appliserer ufeilbarlighetstenkningen i form av en kritikk av evolusjonslæren (Bergene Holm og Årikstad; Kleppa antyder noe tilsvarende i sitt aktualiserende utblikk). Faglig sett er dette bokens svakeste del, for det som her sies om vitenskapshistoriske og vitenskapsfilosofiske problemstillinger, er uholdbart. Det er ikke riktig at moderne vitenskap forutsetter et ateistisk verdensbilde, slik Årikstad synes å forutsette. Tvert imot er den moderne, empiriske og eksperimentbaserte utforskning av verden inspirert av den bibelske framstilling av Guds annerledeshet som innebærer at slik en må gå til Bibelen for å lære hans åpenbaring å kjenne, så må en gå til naturen for å lære hans skaperverk å kjenne. De observasjoner av fysiske og biologiske forhold som ligger til grunn for aktuell evolusjonsteori er derfor i utgangspunktet basert på en bibelsk virkelighetsforståelse, ikke på ateisme. Vitenskapens teorier er utvilsomt av mange blitt tolket innenfor et ateistisk verdensbilde, slik at evolusjonsbiologi har blitt brukt som begrunnelse for sosialdarwinisme og eugeniske raseteorier, og moderne vitenskap generelt har åpnet for en utbytting av jordens ressurser. Det skal selvsagt møtes med kritikk. Men dette er en kritikk av en bestemt bruk av naturvitenskap, ikke av dens metode.

Det er utvilsomt problematiske sider ved evolusjonslæren. Ikke minst gjelder det dens forhold til sannhetsbegrepet – skal alt forklares ut fra prinsippet om den sterkestes overlevelse, må det også gjelde vitenskapelige teorier inkludert evolusjonsteorien, som da ikke er sann fordi den stemmer, men fordi den gir evolusjonsmessige fordeler. Det er en konsekvens de færreste aksepterer. De modifikasjoner eller grunnleggende endringer dette eventuelt vil måtte medføre, tror jeg imidlertid vi får overlate til biologi-historikerne å streve med; om vi som teologer skulle prøve å gi dem gode råd, blir vi fort avslørt som amatører.

Det eneste vi helt sikkert kan si om vitenskapelige teorier og modeller, er at de har begrenset holdbarhet. Derfor tror jeg vi skal holde evolusjonslæren på en armlengdes avstand fra teologien og nøye oss med å konstatere at vi her har spenninger mellom den bibelske framstilling og de for tiden rådende biologihistoriske modeller, f. eks. når det gjelder syndefallet og dets historiske konsekvenser, som vi i dag ikke har gode løsninger på. Men trenger vi løsninger på alt, og trenger vi dem i dag? Om en generasjon eller to kan godt dette problemfeltet se helt annerledes ut, og da ville det være dumt om vi hadde bundet teologien til dagens teorier enten i form av tilslutning (teistisk evolusjon) eller kritikk (kreasjonisme).

For noen lesere er det denne unyanserte og lite selvkritiske drøftelse av ufeilbarlighet og evolusjon som kommer til å dominere det de sitter igjen med etter å ha lest denne boken. Det er i så fall beklagelig. Bibelen er en uerstattelig bok, og det er viktig at dens budskap løftes fram med frimodighet og troverdighet. Til det trenger vi et godt og grundig arbeid med de bibelske tekster lest som en helhet. Mange av bokens forfattere løfter fram dette anliggendet på en god måte. Så får vi heller leve med at noen av de andre, i hvert fall etter denne anmelders oppfatning, faller ned i litt perifere problemstillinger og ikke alltid har like godt grunnlag for det de da sier.

VID/MHS 23. september 2017

Knut Alfsvåg