Guds ord i møte med et nytt årtusen

Vi har et årtusenskifte bak oss, og det har ikke vært så rent lite hysteri rundt dette. Både frykten for "teknologisk breakdown", og en "Zeitgefühl" som bærer med seg stemningen av at vi står ved et tidsskille, har vært fremtredende i massemedia. Og i mange kristne sammenhenger gir milenniumskiftet foranledning til at en tar opp spørsmål knyttet til Bibelens eskatologi, de siste ting.

Nettopp i møte med årtusenskiftet og en tid der det er om å gjøre "å fornye seg" og å være "up to date", får vi stadig høre hvor viktig det er at kirken også er "i pakt med tiden", ja, helst går i takt med den. I denne sammenheng er det ordene som er gitt som tittel for dette foredraget, kommer oss i møte: "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri i evighet forgå", (Matt 24,35). Disse Jesu ord står skrevet i hans store tale om de siste tider, en tale der det meget sterkt understrekes at hele skaperverket slik vi kjenner det, skal få sin ende. Alt skal forvitre og falle i hop som papir i et bål, - intet skal bli stående.

Det kan være verd å legge merke til at når Jesus taler som han her gjør, bør linjen trekkes tilbake til det 14. verset i det samme kapittelet. Her taler Jesus om de ulike tegn som forutgår hans gjenkomst, og som det siste av tegnene:

Dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden - - - og så skal enden komme.

Det er en viktig sammenheng mellom disse to versene, og vi merker oss at Jesus her taler i bestemt form: "- Dette evangelium -". Dermed peker han på en grunnleggende kontinuitet i det budskap, i det forkynneroppdrag som hans menighet er blitt pålagt gjennom hele denne tidsalder. Her er det viktig å minne om det kjente faktum at når Det nye testamente bruker uttrykket "de siste tider", sikter dette til perioden mellom Jesu himmelfart og hans gjenkomst. Det er én epoke, og Jesus ser hele denne epoken under en og samme synsvinkel. Ved å si "- dette evangelium - " peker Jesus på det frelsesbudskap, den frelsesåpenbaring han har kommet med, og som er oss gitt gjennom apostlene. Vi forstår altså at Jesus hermed understreker at der skal være en kontinuitet i hans menighets liv gjennom hele den epoken vi her taler om, en kontinuitet som konstitueres av at budskapet og troen er det samme gjennom hele tidsalderen.

Gjør vi nå et langt sprang frem til vår egen tid 2000 år senere, er vi vel fortrolige med det som kjennetegner vår egen tids følelse og opplevelse av virkeligheten. Noe av det mest tidstypiske rommes antagelig i ordet "neofili" (et ord som er konstruert fra gresk: neos = ny, og filos = kjærlighet), dvs. kjærlighet til alt som er nytt. Det er det som er "nytt", "originalt" eller "kreativt" som har status for vår tids mennesker. Det som derimot får stempelet "gammelt" eller "gammeldags", er uaktuelt og har ikke noe å si det moderne menneske som lever med ansiktet mot fremtiden og ryggen til fortiden.

Det er god grunn til å stille seg spørsmålet om hva som er årsaken til at vår tid og kulturkrets bærer dette preget som beskrives ved ordet "neofili". Jeg tror vi da ikke kommer utenom det som skjedde i opplysningstiden for en 200 - 250 år tilbake. Da opplevde hele den vestlige kulturkrets et dypt og gjennomgripende tidsskifte, og som har båret frukter både i det som kalles "modernisme" og "postmodernisme". Det som skjedde i opplysningstiden, kan godt beskrives som en "kopernikansk revolusjon" i europeisk åndsliv. Gjennom hele middelalderen og høymiddelalderen hadde det europeiske menneske hatt Gud og troen på Bibelen og kirken som selve orienteringspunktet i tilværelsen. Men i opplysningstiden erstatter mennesket Gud som sentrum og orienteringspunkt i tilværelsen. Opplysningstiden får sitt navn etter troen på menneskets fornuft (ratio): Det er "forstandens lys" som skal veilede mennesket igjennom tilværelsens kaos, noen guddommelig åpenbaring trengs ikke. Fornuften er dommer over alle ting, - en åndsstrøm som derfor gjerne kalles "rasjonalismen".

Den filosof som kanskje klarest satte et varig preg på denne nye epoken i idéhistorien, var Immanuel Kant. Han gir opplysningstidens kopernikanske revolusjon et fortegn som blir bestemmende for alt senere filosofisk og teologisk arbeid. Den moderne tids idehistorie er utenkelig uten Kant. Vi husker de grunnleggende skille Kant deler virkeligheten inn i: Han skiller mellom "das Ding an sich" og "das Ding für mich". "Das Ding an sich" representerer virkeligheten slik den er i seg selv, mens "Ding für mich" er virkeligheten slik den fortoner seg for meg. Med dette innebærer Kants erkjennelsesteori at vi umulig kan vite noe om tingene eller verden slik den er i seg selv. Det eneste vi kan vite noe om er hvorledes vi ser og føler, iakttar og erfarer tingene. Det vi altså vet noe om, er vår egen erfaring og sansning av virkeligheten, men intet om virkeligheten i og for seg. I motsetning til hos Platon - som også opererer med et dualistisk verdensbilde - hvor det transcendente (dvs. det hinsidige, det som ikke er tilgjengelig for umiddelbar sansning) er den åndelige verden i motsetning til den fysiske og sansbare verden (som er immanent, dennesidig), er det dermed den fysiske, materielle verden som er transcendent hos Kant. Virkeligheten er prinsipielt utilgjengelig og uerkjennbar, - det eneste mennesket kan erkjenne er sine egne sanseopplevelser.

Når dette overføres til åpenbaringens område, skjer det noe helt katastrofalt med teologien. For dersom det er prinsipielt umulig å erkjenne virkeligheten, innebærer dette at Gud også er uerkjennbar. For den Gud som Bibelen lar oss møte, er jo en Gud som har åpenbart seg i virkelighetens verden, gjennom talte og lydelige ord og gjerninger i historien som der var tallrike øyenvitner til. Dermed blir begrepet "åpenbaring" meningløst, for selve virkelighetsforståelsen utelukker muligheten av at Gud kan åpenbare seg og bli kjent av mennesket. Dette innebærer at all teologi som har gjort seg avhengig av Kant, ikke kan tale om Gud og hans gjerninger til dom og frelse, men kun om menneskers erfaringer og opplevelser av det religiøse. Teologien blir da en vitenskap som får som hovedformål å beskjeftige seg med menneskets religiøse følelses- og tankeliv. I tråd med dette kan en ikke lenger tale om åpenbaringshistorie, men i beste fall kun om hvordan menneskenes religiøse forestillinger har utviklet seg. På denne måten forlates hele troen på at det finnes en objektiv åpenbaring, for i stedet å erstattes av interesse for det religiøse menneskes subjekt, dets ideer, følelser og opplevelser. Tilsvarende blir det umulig å tro at apostler og profeter har møtt og hørt den eneste sanne Gud gjennom hans selvåpenbaring, det som er overlevert oss gjennom dem er utelukkende deres tanker og ideer om det guddommelige, det evige, om livet og døden.

Fra og med Schleiermacher er det denne måten å tenke på som blir dominerende innen tysk teologi. Han teologiske system bygger på Kants erkjennelsesteori, og i kraft av sin glimrende retorikk fikk han raskt et betydelig gjennomslag i all vestlig teologi. Schleiermacher ble da også stamfar til det som senere populært fikk navnet "den liberale teologi", og av hans etterfølgere "den annen reformasjon". Hovedinteressen i den liberale teologi er nettopp det religiøse menneskets subjekt. I og med at forutsetningene for denne teologi gjør åpenbaringen umulig, gir det seg selv at all tale om absolutt sannhet, at der er noe evig godt og ondt, også anses som meningsløs. Det finnes rett og slett ikke noe som er absolutt, det eneste som eksisterer er religiøse subjekter som opplever og erfarer "det guddommelige" på ulik måte. Alt blir relativt.

Det tidsskifte som innledes med opplysningstiden, der menneskets fornuft ble alle tings dommer, førte også til en fullstendig nyorientering i forhold til fortiden. Det var en utpreget del av "tidsfølelsen" på slutten av det 17. århundre at den fremvoksende naturvitenskap representerte den egentlige erkjennelse av virkeligheten (så langt det var mulig). Ved hjelp av den teknikk som naturvitenskapelig erkjennelse skapte, ville mennesket gradvis få kontroll over naturen, og en så dermed en helt ny fremtid foran seg: En så konturene av en fremtid der mennesket skapte sin egen virkelighet, sitt utopia, og kunne kontrollere de mørke kaoskreftene som det tidligere hadde trellet under i uvitenhetens tidsaldere. Vitenskap og teknikk ble rasjonalismens legitimasjon, som godtgjorde at menneskets fornuft var alle religiøse forestillinger overlegne. En ser derfor en veldig fremtidsoptimisme beherske hele attenhundretallet. Som tilværelsens midtpunkt bygger mennesket sin egen verden, skaper sin egen fremtid. Mennesket kommet i Guds sted.

Denne optimismen, som bygget på menneskets tro på seg selv og sin erkjennelse, og som hentet stadig ny næring fra vitenskapens fremskritt, vendte seg samtidig bakover - mot fortiden - med en forbitret aggressivitet. I dette finner vi kilden til noe av det særegne ved den moderne bevissthet: Fortiden var bestemt av kirken og dens tro. Denne representerte en autoritet som utelukkende virket hemmende på fremskrittet, hemmende på menneskets erkjennelse, og disse lenkene var det tvingende nødvendig for "det nye menneske" å fri seg fra. Typisk ser vi derfor at når denne kopernikanske revolusjon bærer sine modne frukter et stykke ut på attenhundretallet, kommer kirke og kristendom til å stå for alt som er gammeldags og bakstreversk, og som utelukkende er til hinder for menneskets selvutfoldelse på dets vei mot sin vidunderlige nye verden.

Her ser vi et trekk ved den vestlige kultur, som jeg mener Vesten må stå nærmest alene om i kulturhistorien. I alle andre kulturer som vi kjenner, er ærefrykten for fedrene, for tradisjonen, for historien grunnleggende, og er med på å skape disse kulturenes egenart og identitet. Ikke så i Vesten: Her snus alt på hodet. Alt som er gammelt, hører skraphaugen til. Tradisjoner er verdiløse nettopp fordi de er overlevert fra fortiden. Og respekten for de gamle er erstattet av tilbedelse av ungdommen. I tråd med dette kom opplysningstidens mennesker til også å oppleve et veldig gap mellom seg selv og sin umiddelbare fortid, der kirken og dens tro hadde anslått grunntonen i kulturkretsen gjennom mer enn 1000 år. Da er det ikke vanskelig å tenke seg at denne grøften mellom fortid og nåtid ble dypere og større jo lenger en tenkte seg bakover i historien. Det er i denne sammenheng vi hører en annen av opplysningstidens store menn, Lessing, tale om "Graben-problemet". Fra denne tid kommer dette til å bli dét klassiske problem i teologien: Hvordan kan en kirke, som baserer sitt budskap på noe som skjedde for 2 - 4000 år siden, ha noe å si til nåtidens mennesker? Det er en så veldig avgrunn mellom fortid og nåtid at det som skjedde den gang ikke kan ha noen relevans eller betydning for nåtidens mennesker. "Graben-problemet" stiller fra nå av stadig på ny teologien - og forkynnelsen - overfor spørsmålet "Med hvilken rett kan det som skjedde for 2000 år siden anses som autoritativt for vår tid?" Svarende til at dette anses som et så overordentlig stort problem, hører vi inntil det kjedsommelige hvor viktig det er at kirken har noe "nytt" å komme med. Forkynnelsen må komme det moderne menneske i møte på dets egne premisser og ikke stadig komme halende med gamle og for lengst loslitte "sannheter".

Det moderne menneske sitter med dette med en oppfatning av fortiden som noe vesensforskjellig fra vår egen tid, og som derfor ikke har noe av betydning å si oss som er kommet så langt og er blitt så avanserte. I denne sammenheng tør vi nok si at Hegel og hans ideer om kulturens vekst og utvikling har spilt en ikke så rent liten rolle. Og når kirken går inn på den neofile uvane i forkynnelse og arbeidsformer (- å alltid skulle komme med "noe nytt" -), gjør den ikke annet enn å bekrefte denne forestillingen, en vrangforestilling som ikke har rot i bibelsk virkelighets- eller historieforståelse.

Da blir det all grunn til å stille seg spørsmålet: Hvordan skal den kristne kirke tenke om "Graben-problemet" i møte med en slik utviklingstenkning og virkelighetsforståelse? Her tror jeg det er avgjørende å ha klart for seg at den bibelske virkelighetsforståelse ligger så langt fra den moderne, at det er her vi finner mye av hovednøkkelen til det problemet forkynnelsen står overfor i møte med det moderne.

Vi har allerede vært inne på problemet den moderne tanke får i møte med åpenbaringen. Vi skal ikke gå nærmere inn på det her, men bare understreke at den kristne kirke ikke kan annet enn å ta åpenbaringen for gitt. Gjør den ikke det, opphører den å være en kristen kirke.

Her skal vi imidlertid se nærmere på to hovedsaker som er avgjørende når det gjelder en kristen virkelighetsforståelse:

Det første angår hva Den hellige skrift har å si om hvem mennesket er, den kristne antropologi. Her bygger Skriften på et bestemt historiesyn, som uttrykkes meget enkelt og pregnant i Forkynnerens bok: "Det er intet nytt under solen" (1,9). Det som er, er det som har vært. I dette ligger det også en klar bestemmelse av hvem mennesket er. Mennesket av i dag, det moderne menneske, er ikke vesensforskjellig fra de som levde for 2000 år siden, eller 4000 år siden for den saks skyld. Mennesket er vesentlig det samme gjennom hele historien. Det som kjennetegner mennesket slik Skriften beskriver det, er en dobbelthet: Mennesket er skapt av Gud, i Guds bilde, det er ikke resultat av en utvikling fra apekatter som hoppet ned fra trærne. For det andre er mennesket en skapning som er falt i synd. Som syndere representerer menneskeheten en enhet, en enhet som både gjelder rom og tid, og derfor strekker seg tilbake til Adam, det første mennesket. Det falne menneske er ikke noe annet enn den Adam som falt. Derfor må vi med Skriften si at det moderne menneske er ikke annerledes enn Jesus samtidige 2000 år tilbake. Det moderne menneske er ikke noe annet enn det gamle menneske, det falne menneske i nye gevanter. Det som skifter gjennom historiens gang, er kun kulissene, av natur og vesen er mennesket seg selv likt gjennom alle tider. Og grunnleggende i det falne menneskets psykologi og bevissthet gjennom alle tider, er en dypt forankret motstand og motvilje mot åpenbaringen. "Kjødets - det gamle menneskets - attrå er fiendskap mot Gud" (Rom 8:7). Gjennom tidene vil dette fiendskapet ytre seg på ulike måter. Men i bunn ligger alltid det samme gamle fiendskap. Når det gamle menneske hevder at det ikke kan tro på budskapet i Den hellige skrift fordi det er så "gammeldags", er dette ikke annet enn en vikarierende unnskyldning for å slippe å vende om. Fiendskapet mot omvendelsen finnes malt for våre øyne i sitt urbilde allerede i syndefallsberetningen: "De hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen" (1Mos 3:8). Dette er det gamle menneskets vis - og det moderne menneskets: Det gjemmer seg for Gud. Enten buskene gis fine intellektuelle navn og moderne "trendy" drakt, eller de kommer i form av barnets gjennomskuelige "det var ikke min skyld", er for så vidt likegyldig.

Bibelens virkelighetsforståelse taler altså om mennesket som seg selv likt gjennom alle tider. Der er ingen "Graben" - ingen avgrunn - mellom vår tids mennesker og mennesket på Mose eller Jesu tid. Mennesket er like meget skapt i Guds bilde, og like meget fallent i synd, ja, en slave under synden, nå som da.

Det andre som er sentralt i denne sammenheng, er Bibelens gudsbilde. Også i Den hellige skrifts tale om den levende Gud, vitnes det med styrke om at han er den samme gjennom alle tider. Her vil vi minne om Hebr 13:8: "Jesus Kristus er den samme i går og i dag og til evig tid". Den Gud som Skriften bevitner, bekjenner, og åpenbarer, er én, - ikke underlagt noen utviklingens lov eller forandringens krefter. Han er den samme både i hellighet og i kjærlighet, - i dag som fordum.

Dette innebærer at i åpenbaringen i Bibelen, - dersom vi tar den på alvor som åpenbaring -, kommer Gud mennesket i møte nettopp som den hellige og den barmhjertige. Det er ingen forskjell, i møte med Gud står mennesket derfor under samme vilkår i dag som på Kristi og apostlenes tid. Dermed ledes vi tilbake til utgangspunktet for dette foredraget: For når Den hellige skrift sier - slik vi hørte fra Jesu munn - "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå", da bygger disse ord på at den Gud som har talt dem er "den samme i går og i dag og til evig tid". Derfor er hans navn også åpenbart: "Jeg er den jeg er" (2Mos 3:14). Han er en Gud som står inne for hva han har sagt, og som åpenbarer seg selv gjennom det han har sagt. Likesom han er Den éne og den samme gjennom alle tider, er hans Ord ett og det samme gjennom alle tider. For Guds ord og Guds navn er to sider av samme sak.

Ordet i Matt 24, "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri i evighet forgå", gir oss et dobbelt perspektiv. For det første gir det oss perspektiv på hva skaperverket som vi lever i, faktisk er. Det er forgjengelig, det er noe som ikke blir stående. Likesom det har sin begynnelse, vil det også finne sin ende. Evig er det ikke, stående blir det ikke. Materialismens forestilling om evigheten er knapt annet en vitenskapens forestilling om de milliarder av år som jorden har eksistert, og som universet enda har igjen av livslengde. Men Bibelen viser oss at en ende ligger foran for hele skaperverket slik vi kjenner det. Og like lite som vitenskapen kan gripe og begripe selve skapelsen, like lite kan den gripe enden. For begge deler har sin rot og sitt opphav i ham som har åpenbart seg som Begynnelsen og Enden.

Med dette er vi atter tilbake i noe av det grunnleggende som Skriften lærer oss om hvem Gud er. Det er ikke tilfeldig at når åpenbaringen navngir Gud, kalles han hyppig Begynnelsen og Enden, eller "Den som er og som var og som kommer". Ved at han gir sitt navn til kjenne, gir han også til kjenne sin evige enhet som står selv om himmel og jord forgår. Fordi han er Begynnelsen og Enden, er han også den samme i begynnelsen og enden. Han er den han er. Skaperverket skal forgå. Men likesom han som har skapt alle ting, ikke forgår, skal heller ikke det ord han har talt, forgå.

Når Jesus taler som han gjør, taler han ikke bare om sin person - han er jo Ordet fra begynnelsen (Joh 1:1-14) - men han taler om åpenbaringsordet, det ord som er gitt oss gjennom Den hellige skrift. Her har vi noe den troende menighet gjennom alle tider har måttet holde fast ved dersom den skal være tro mot sin Herre bevare sin integritet: Det ord som står til evige tider, er det ord som er gitt oss gjennom Skriften. Skriften er identisk med Guds ord. Det er det ord som er gitt oss i Skriften som skal bli stående, som ikke skal forgå.

Hva er det da Jesus har for øye når han taler som han her gjør? Det første vi skal merke oss, er dette ordet (Matt 24:35) står i samme kategori som løftet i Matteus 16:18, der Jesu taler om den kirke han er kommet for å grunnlegge: "- dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (Matt 16:18). Det er et ord som er gitt til trøst for en menighet som skal leve i en verden hvor den er presset og i trengsel, og der den på ny og på ny fristes til å tenke at nå ser det ut som om alt faller i hop; det er ikke noe som holder lenger, alt rakner, alt går i oppløsning. Det er nettopp inn i en slik sammenheng, til en menighet som skal gjennomleve endetidens katastrofer og rystelser slik de males for oss i endetidstalen hos Matteus, Jesus taler: "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri i evighet forgå". Dette er gitt som et ord til håp for hans menighet, til det folk som har hans ord som sin ene grunnvoll, som det eneste de har å holde seg til. Alt annet skal falle, Ordet skal bli stående. Derfor skal den kirke som står på denne grunnvoll heller ikke falle: "Dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (jfr. Matt 7:24ff).

Til slutt vil vi kort peke på tre områder der vi kan si at dette ord ikke skal forgå:

For det første gjelder det sannhetsinnholdet i de løfter Herren har gitt til sitt folk. Her finner vi et av de klareste bibelske forbildene i Josvas bok. Denne boken står i samme forhold til Mosebøkene som Det nye testamente står i til Det gamle testamente som helhet: Josvas bok gir oss beretningen om oppfyllelsen av løftet. Og nå lyder det som en sammenfatning av Guds gjerninger og av Guds folks historie i denne perioden:

Herren lot dem ha ro på alle kanter, slik han med ed hadde lovt deres fedre. Ingen av deres fiender kunne holde stand mot dem, men Herren gav alle deres fiender i deres hånd. Ikke ett ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus, det ble oppfylt alt sammen, (Jos 21:44f).

Løftets sannhetsinnhold bekreftes: "Ikke ett ord ble til intet".

For det andre gjelder det Jesus sier hans ord slik det møter oss som bud og formaning, påbud og forbud til oss som lever i den siste tid. Disse kan ikke avskaffes eller gjøres ugyldige av noen jordisk makt eller autoritet. Budet står der og har sin gyldighet uavhengig av hvordan tidene skifter. Menneskets hjerte er det samme alle dets levedager under solen, og Gud er den samme. Derfor er også det synd i dag som var synd for to tusen år tilbake. Budet har sin gyldighet grunnet i sin Giver, ikke i den tid det var talt inn i.

Av denne grunn knytter også Jesus så sterke løfter til det å "ta vare på hans ord og bud" (Joh 14:21; Luk 11:28), og advarsler til det å ikke ta vare på (Joh 14:23f):

"Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord. Det ord som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg" (Joh 14:23f).

Det ord som her er oversatt med "å holde", betyr egentlig "å ta vare på". Det er tale om noe som er så verdifullt at en er nøye med å passe på det for at det ikke skal komme bort eller komme til skade.

"Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri i evighet forgå". Når Jesus sier dette, taler han også om den autoritet hans ord skal ha. Og dette er det tredje. Det er en autoritet som henger sammen med det grunnleggende Jesus sier om seg selv og sin sendelse i Johannesevangeliet:

De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger (Joh 14:10).

Jesu ord er Faderens ord. Dette er det grunnleggende i åpenbaringen som sådan: Ordet som er oss gitt, stammer ikke fra mennesker, er ikke et resultat av teologisk refleksjon, from fantasi, religiøse geniers høyere erkjennelse eller hva en når måtte kalle det. Nei, Jesus sier uttrykkelig: "De ord jeg har talt til dere, har jeg ikke talt av meg selv, men som jeg hører av Faderen, taler jeg". Dette er da også det grunnleggende kjennetegn ved alle sanne apostler og profeter.

Til sist: Det nye testamente taler også om noe som er "nytt", om en nyhet. Men det bruker ordet i en helt annen betydning enn vi gjør i dagligtale. Skal ikke kirken ha "noe nytt å komme med"? Jo, kirken har aldri noe annet enn nytt å komme såfremt den er sann. Men hva mener vi da med begrepet nyhet? Ikke det samme som det moderne menneske tenker på når det bruker ordet om noe som er nytt i tid, dvs. om det som er der i dag, men ikke fantes i går. Slike nyheter foreldes like fort som de kommer. Datostempling er blitt en del av det moderne menneskets hverdag, og gjelder alle ting, det være seg nyheter eller sannheter. Det nye er bare nytt et lite øyeblikk. Når Det nye testamente bruker ordet nytt, skjer det imidlertid i en annen mening. Det betegner det som er kvalitativt nytt, det som er vesensforskjellig fra det bestående. Det betegner det som kommer fra Guds verden, i motsetning til det som kommer fra syndefallets verden. Dét er nemlig gammelt etter bibelsk språkbruk, om det er aldri så moderne. Det er ikke annet enn det gamle menneskets omskiftelige, "nye", gevanter, som det bruker for å skjule at det er hva det alltid har vært. Nytt er det som kommer fra Guds verden. Det er alltid like nytt fordi det nettopp ikke kommer fra oss, ikke har sin kilde i det vi har å fare med. Nytt er det fordi det kommer fra "Han som er, og som var og som kommer". Den kristne kirke er ikke en størrelse som lever med ryggen til fremtiden og ansiktet kun vendt bakover, mot fortiden. Den kristne kirke er en kirke som er vendt mot den nye verden, "den nye himmel og den nye jord" som en gang skal komme, men som vi samtidig dog eier i troen allerede her og nå. Dette er gitt oss gjennom det budskap som alltid er like nytt og like friskt gjennom alle tider. Derfor behøver den kristne menighet aldri å skamme seg over det som er den overgitt fra fedrene. For samtidig er det nettopp dette som hører den nye verden, fullkommenhetens verden til. Det er det ord som er oss gitt fra fedrene, som er fremtidens, håpets og livets ord. Derfor er den kristne kirke aldri gammeldags i denne mening av ordet. Men den lever i en grunnleggende samtidighet idet den vet at det utelukkende er det som er oss gitt fra apostler og profeter som kan fornye, som kan nyskape, som kan virke at det som forvitrer og rives i sønder, kan få livet tilbake.

Av denne grunn ligger den kristne menighets eksistensberettigelse i kirkens troskap i å gi videre det som er blitt den overgitt. Først og sist ligger kirkens eksistensberettigelse her. For likesom han som er Herre, har gitt oss et ord som står om himmel og jord faller, og han som har gitt det løftet at han "vil våke over det for å fullbyrde det" (Jer 1:11), så har hans folk som sitt fremste kjennetegn at det bærer Ordet videre gjennom tiden. Det som er oss overgitt, gir vi videre til våre barn, - i uforandret skikkelse. Bare slik kan våre barn eie det som alltid er like nytt, like livgivende og friskt gjennom alle tider. "Mine ord skal aldri i evighet forgå".

I tråd med dette avlutter vi derfor med noen av apostelens avskjedsord til de eldste i Efesus: "Nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til - - " (Apg 20:32). Det er ikke bare slik at her har vi et ord som er oss overgitt. Langt mer er det vi som er overgitt til dette ord, slik at dét holder oss oppe. Det er ikke først og fremst vi som skal holde Ordet oppe, det er Ordet som holder oss oppe.

Der dette får gjelde, får "dødsrikets porter" aldri makt.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.