Guds rikes skatt: Festskrift til Tore Kopperud

Egil Morland, Jens-Petter Johnsen, Åge Haavik (red.), Guds rikes skatt: Festskrift til Tore Kopperud. Bergen: Fagbokforlaget 2013. 364 s.

Det er vanligvis akademikere som hedres med festskrift. For Tore Kopperud har en gjort et velbegrunnet unntak. Han er nå blitt pensjonist etter et langt yrkesliv med ulike stillinger i eller i nær tilknytning til Den norske kirke: Prest, prost, studentprest i Laget, lektor ved MF, mange viktige kirkelige tillitsverv. Og, som det antydes i festskriftet, antagelig også hadde blitt biskop, om det ikke hadde vært for at han hadde delt det boken omtaler som det økumeniske majoritetsstandpunkt i kvinneprestspørsmålet.

Resultatet er blitt et gjennomarbeidet festskrift, som redaksjonen har alle ære av. Bidragsyterne er alle slike som i ulike sammenhenger har samarbeidet med Kopperud, og som før hver artikkel redegjør for det samarbeidet. Det er en måte å gjøre det på som fungerer godt, og lar den personlige tilknytning til jubilanten komme fram uten at den skal tvinges inn i artikkel som egentlig handler om noe annet. De fleste av de sytten forfatterne tilhører den generasjon som litt romslig kan beskrives som Kopperuds egen; én – Per Lønning – er vesentlig eldre, mens tre er vesentlig yngre.  Artiklene er relatert til fire problemstillinger som alle har vært sentrale for  Kopperud: Salmer, gudstjeneste, preken og kirkens politiske og kulturelle kontekst.

Som en kan vente i en slik artikkelsamling med bidrag til den praktiske teologi, og hvor bidragsyterne har ulik grad av erfaring fra kirkelig tjeneste og akademisk teologi, så varierer det faglige ambisjonsnivå. Tre artikler skiller seg for denne anmelder positivt ut. Åge Haavik skriver nyansert og velinformert om nyere arbeid med salmeforståelsen, og understreker betydningen av at en tenker samlet om det tekstlige og det musikalske. Olav Skjevesland drøfter forkynnelsen av det kristne fremtidshåp, og gir en god bibelsk begrunnelse for at eskatologien må forankres i skapelsesteologien. Og Dag Øivind Østereng skriver innsiktsfullt om lidelsen og det ondes problem i forkynnelsen; han advarer mot å gjøre problemet enklere og mer forståelig enn det er, samtidig som han understreker at troen i inkarnasjonen og den kristne eskatologi finner et feste for håpet bortenfor det som kan forklares.

Tore Kopperuds kirkelige program må kunne betegnes som den bekjennelsesforankrede folkekirke. Det kommer tydelig fram i festskriftet både gjennom det sympatiske portrett av jubilanten som tegnes av Egil Morland, og gjennom det forhold at en tilsvarende tilnærming er mer eller mindre tydelig uttalt av de fleste av bidragsyterne. Skjer dette med kritisk brodd, så er den brodden rettet mot dem som bestrider kirkens kulturelle og folkelige betydning, som i Finn Wagles, etter min mening fullt ut berettigede, kritikk av Stålsett-utvalgets unyanserte oppfatning av alle religioners likeberettigelse. Tilløp til problematisering av det folkekirkelige fins riktignok både i Egil Morlands drøftelse av det universelle aspekt ved gudstjenesten i forhold til den vel ensidige vekt på stedegengjøring i siste liturgireform, og i Anfin Skaaheims påpekning av omvendelsens betydning i den nytestamentlige forkynnelse om Guds rike. Men i alt vesentlig forblir bidragene innenfor den folkekirkelige pedagogikk. For denne anmelder hadde artikkelsamlingen vunnet i verdi om den i større grad hadde våget å utfordre den folkekirkelige konsensus. Men et festskrift til en som hele sitt yrkesliv har arbeidet innenfor den folkekirkelige kontekst – iblant riktignok litt motstrøms – er kanskje ikke den rette ramme for akkurat det prosjektet.

Knut Alfsvåg
Professor ved MHS, nestleder FBBs sentralstyre