Guds smerte og menneskets smerte

De siste 20 årene har vi vært vitne til at et skred av prester, pastorer og lærere har endret syn på samkjønnet ekteskap. Et gjentagende argument for dem som skifter syn har vært den smerte det er for de homofile å ikke få leve sammen med den man elsker. Å se mennesker inn i øynene og si at det du føler og lengter etter mest av alt ikke er rett etter Guds Ord, oppleves som både hardt og ubarmhjertig. Og vi erfarer hvordan den ene pastor og lærer etter den andre prøver å finne en vei for å slippe å stå i denne situasjonen.

Men hva er det som er veiledende for det som avgjør om våre handlinger er rette eller gale? Er det våre følelser og vår erfaring, eller er det Guds ord? Har vi rett til å gjøre om Guds bud fordi vi mennesker opplever det smertefullt å leve etter dem?

Det er ikke lett for oss mennesker å ta innover seg Bibelens tale om syndens alvor og dens konsekvenser for våre liv. Vi liker ikke og ønsker ikke å høre om det. Men når vi ser hva det har kostet Gud å fri oss fra synden, burde det vekke oss opp. Det var ikke med gull eller sølv Gud kjøpte oss fri, men med hans egen sønns blod, vitner Peter om (1Pet.1,18). I Hebreerbrevet kan vi lese: «Da Jesus levde som menneske, bar han frem bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig». På grunn av våre synder gikk Jesus igjennom dette. 

Hva Jesus led for våre synder, vil vi aldri forstå fullt ut i dette livet. Men Bibelen lærer oss at Jesu lidelser var en viktig del av hans frelsesgjerning for oss og han lærte lydighet igjennom lidelsen (Hebr.2,10) Jesus stod imot fristelsen fra synden gjennom et helt liv. Han var lydig sin Far, men det kostet ham dyrt.

Vi blir frelst ved troen på Jesus alene. Frelsen er ubetinget fordi vi tilregnes Jesu rettferdighet ved troen på ham (Rom.3,24). Men selv om frelsen er gratis, har Jesus forberedt oss på at det har en pris å følge ham. «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg», sier Jesus (Matt.16).

«Fornekte seg selv»? Det lyder ikke moderne. Det er stikk motsatt av hva vår tidsånd lærer; «Realiser deg selv, lev ut dine begjær, lyster og lidenskaper». Men sterkere kan det ikke sies, at det vi av naturen tenker og vil, er noe ganske annet enn det Gud tenker og vil.

«Ta sitt kors opp», sier han videre. Det er et uttrykk for at våre lyster og begjær som vi etter vår natur gjerne vil følge, skal dø, dvs ikke ha makten over oss (Kol.3,5f). Det er Den Hellige Ånd i Ordet som nå skal lede våre tanker og handlinger (Rom.8,14). I tillegg er det et uttrykk for at vi skal være forberedt på prøvelser i våre liv med Jesus, både forfølgelse, sykdom, sorg og tap (1Pet.1,6f).

Jesus har ikke lovet et smertefritt liv. Tvert imot har han oppfordret oss til å sette oss ned å regne på hvilken pris det har å følge han (Luk.14,25)! Det koster, for å leve med Jesus er å leve motsatt av hvordan verden tenker (1Joh.2,15f). Å følge Jesus er å omvende seg og gå en annen retning enn verden. Hver tanke skal ledes av Jesus (2Kor.10,5). Det er ikke uten grunn at Skriften beskriver de troende som fremmede i verden (Hebr.11,13).

Å leve med Jesus er å leve i en kamp mot synden, for synden vil alltid forsøke å råde over oss (1Mos.4,7). Det er en kamp alle troende lever i. Enhver av oss har sin kamp, for synden slår ut i styrke på forskjellig måte i våre liv. Noen har en kamp mot sjalusi, for andre kan det være maktsyke, gjerrighet, selvhevdelse, grådighet, seksuelle begjær eller hovmod, som det var for Paulus (2Kor.12). Denne kampen er tøff mange ganger, for vi må ofte gi avkall på det vi så sterkt ønsker og begjærer. Men her er Moses vårt forbilde: «Han ville heller lide vondt med Guds folk enn å nyte synden en kort tid» (Hebr.11,25). Det er en påminnelse til oss alle.

Mange homofile lever og har levd i stor nød og fortvilelse, i tillegg med både fordømmelse og nedlatende holdninger. Mye tyder også på at mange har blitt møtt med uklarhet i forkynnelse og sjelesorg. Man hører om dem som omtaler det som sykdom som man kan bli helbredet fra. Andre har blitt møtt med at homofili nærmest er en større synd, verre enn all annen synd.

Men det bør være klart: Homofili er ikke en sykdom og det er ikke en synd som er større enn andre. Det listes opp som noe man skal omvende seg fra på lik linje med all annen synd (1Tim.1,8), og enhver av oss er like store syndere. Vårt opprinnelige Gudsbilde ble ødelagt ved fallet. Derfor trenger vi å bli født på ny og bli en ny skapning ved troen på Jesus (2Kor.5,17).

Vi kan ikke helbredes fra synden og bli fri fra den i dette livet. Uansett hvor nært vi lever Gud vil synden alltid friste og lokke oss (Gal.5,17). Det er også Paulus et vitnesbyrd om. Han skulle nok gjerne blitt kvitt sitt hovmod, men det klarte han ikke. I stedet forteller han at Gud måtte tukte ham hardt for å holde synden i sjakk hos ham (2Kor.12,7).

Guds ord taler klart og usminket om vår synd, også om homofili, menn som ligger med menn. Det er salt tale når man leser ordene Skriften taler om dette tema. Men Skriften vitner om at Guds ord er skarpere enn noe tveegget sverd. «Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben og dømmer hjertets tanker og planer» (Hebr.4,12).

Hvem kan tåle å høre Guds ord? Det er utfordrende for oss. Det så vi også da Jesus levde. I Joh.6,60 kan vi høre disiplene si om Jesu ord: «Dette er harde ord. Hvem kan høre på slikt?». Men det er nettopp dette ord som er det livgivende ord, og det forstår Jesu disipler. «Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord», sier Peter (Joh.8,68).

Når vi blir motløse og opplever det vanskelig og tungt å leve etter Guds ord, trenger vi å minnes på lidelsene Jesus gikk igjennom, hva det kostet ham å kjøpe oss fri fra synden. «Tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse. I kampen mot synden har dere enda ikke gjort slik motstand at det kostet blod» (Hebr.12,4).

Det er en enhver hyrdes oppgave å veilede og undervise menigheten om Kristi kors og det som følger med å være Jesu disippel (1Kor.2,2). Vi skal være sannheten tro i kjærlighet. Men det krever både innsikt i evangeliet og tillit til Guds ord.

Når vi i sommer har vært vitne til at ytterligere to profilerte prester og lærere, Kjetil Gilberg og Terje Hegertun, har åpnet for samkjønnet ekteskap, er det i bunn og grunn evangeliet, Ordet om korset, de har sviktet og forlatt. De har gitt etter for en ugudelig lære som vil gi mennesker god samvittighet til å synde og trosse Guds ord. De tar anstøt av korset, evangeliets kraft for våre liv, og har gitt seg hen til en lære som har satt mennesket i sentrum i stedet for vår frelser, Jesus Kristus. Man har forandret Guds ord, isteden for at Guds Ord får forandre oss.

Deres tanker virker tiltalende, men de har ingen sann omsorg for dem det gjelder. «Med fine ord og talemåter forfører de mennesker som har et godtroende hjerte» (Rom.16,8). De er drevet av egen vinning, for med sine tanker høster de applaus fra denne verden og har sikret heder, ære og posisjon for seg selv.

Det er dessverre urovekkende å se den handlingslammelse man ser i mye av lederskapet også i frikirkene. Den ene pastor etter den andre får stå frem med sitt nye syn uten konsekvenser, og det tales fint om respektfulle samtaler og å veie sine ord. Men hvor finner vi slik veiledning i Skriften i forhold til vranglæren? Det er tydelig at menneskefrykten rår fremfor gudsfrykten. Kjennskap og vennskap er viktigere enn troskapen til Guds ord. Men Skriften gir kun ett råd for hvordan vi skal forholde oss til disse mennesker: «En vranglærer skal du avvise etter første og annen gangs tilrettevisning» (Tit.3,10) «Hold dere unna dem» (Rom.16,17).

Dette nye evangeliet som har inntatt menighetene i landet vårt, er intet annet enn et opprør mot Gud. Man vil fri seg fra hans ord og bud (Salme 2,3). De som står for denne lære, vil gjøre det til en perifer sak om synet på ekteskapet, men det er løgn. Denne lære undergraver den smerte og lidelse Jesus gikk igjennom for våre synder og det kall vi selv har fått til å bære vårt kors i våre liv med ham. Tiden er overmoden for å si stopp. Hvis man ikke bryter med disse falske apostler, vil surdeigskraften av denne lære få gjennomsyre alle menighetene.

Håkon Valen-Sendstad, teolog og lærer i DELK