Guds uforanderlighet

At Gud ikke forandrer seg er en viktig del av det bibelske gudsbilde. Gud er ikke en som endrer seg i møte med overraskende begivenheter. Menneskets opprør mot Gud fører derfor ikke til at han avviser det, men til at han åpenbarer sin evige kjærlighet på en enda mer gjennomgripende måte.

Dette er en helt avgjørende forutsetning for evangeliets troverdighet. Har ikke Guds løfter del i hans egen uforanderlighet, er de ikke mer å stole på en menneskelige forsikringer om å gjøre så godt en kan, og da er de lite å bygge et evig håp på.

Også den kristne kirke har del i Guds uforanderlighet. Den hviler nemlig i et løfte fra Gud om at dens motstandere ikke skal få makt over den. Fordi kirken består av feilende mennesker, vil den ofte være svak og dens budskap utydelig. Men fellesskapet av mennesker som møtes i troen på Guds løfters troverdighet, vil aldri bli borte. At kirken alltid vil bestå så lenge denne verden består, er derfor en viktig del av dens eget budskap.

Dette gjør fellesskapet av troende på tvers av alle historiske og kulturelle forskjeller til noe avgjørende viktig. Det sies ofte at den sanne kirke er skjult, og det er sant, for det er ingen som kan vurdere hvor ekte andres trosbekjennelse er. Men den er også til stede på en måte som er åpen og tydelig, fordi troen på Guds løfters urokkelighet alltid kommer til uttrykk på en måte som er entydig og derfor lar seg gjenkjenne.

Det er dette som gir den kristne kirke dens fasthet og stabilitet og som gjør at kristne kan kjenne igjen sin egen tro i andres trosuttrykk over store historiske og kulturelle avstander. I mange kirker kommer dette også til uttrykk ved at en har bevart viktige trekk ved gudstjenesten uendret; det er fullt mulig å kjenne igjen store deler av oldkirkens gudstjeneste i den måten vi i dag feier gudstjeneste på i lutherske, romersk-katolske og ortodokse menigheter.

Dette setter også bestemte grenser for hva en i kirkelig sammenheng kan akseptere av teologiske og liturgiske nyheter. Kirkens budskap og dets uttrykksformer vil alltid være preget av samtidskonteksten. Men dersom kontekstualiseringen skjer på en måte som bryter med det som gjennom hele kirkens historie har vært bekjent og praktisert som en viktig del av budskapets identitet, er det noe alvorlig som er galt. En slik trospraksis er i strid med det som utgjør den kristne kirkes identitet, nemlig troen på Guds uforanderlighet. Og da blir det også vanskelig å forkynne evangeliet om Guds trofasthet.

(Artikkelen sto første gang i Dagen)