Guds utvelgelse og menneskets frelse

I Dagen har det i det siste vært en diskusjon om kalvinisme og arminianisme. Det sentrale spørsmålet er her Bibelens forståelse av forholdet mellom Guds utvelgelse og menneskets bidrag til sin egen frelse. Jeg vil her knytte noen kommentarer til denne diskusjonen med utgangspunkt i det de lutherske bekjennelsene sier.

Sett fra et luthersk ståsted er det både riktige og uholdbare elementer i både arminianisme og kalvinisme. Det er imidlertid ett feilgrep de er felles om, og der at begge retninger prøver å forstå det som egentlig ikke kan forstås.

Arminianismens utgangspunkt er at Gud nok frelser av nåde, men han er likevel avhengig av en positiv tilslutning fra menneskets side for å kunne utføre sitt frelsesverk. Dette uttrykkes gjerne slik Gjøtterud og Aandstad Olsen gjør det i avisen 8.4.: Guds utvelgelse er betinget av hans forutviten av hva mennesket vil gjøre. Dette er problematisk i forhold til det bibelske prinsipp at det Gud gjør, aldri er betinget av det mennesker gjør eller ikke gjør. Guds frelsesverk er like ubetinget som skapelsen. Det kommer klart til uttrykk f.eks. i Rom 9,16: «Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet.»

Kalvinismens utgangspunkt er at Guds frelse nok er ubetinget, men frelsesverket gjelder ikke alle. Jesus døde på korset bare for de utvalgte. Det er problematisk i forhold til f.eks. 1 Joh 2,2: «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.»

De lutherske bekjennelser fastholder begge deler: Guds utvelgelse er ubetinget, og Jesu død på korset er soning for alle synder. Det skaper et uløselig problem: Hvorfor blir da ikke alle frelst? Hvorfor fastholder de bibelske domstekster læren om de to utganger?

De lutherske bekjennelsers svar på det spørsmålet er at det må forbli uløst. Det er to grunner til det. For det første gir ikke Bibelen selv noe svar på spørsmålet. For det andre ville et svar på spørsmålet innebære at mennesket kan forstå Gud, og det er i hvert fall ikke en bibelsk oppfatning.

Historisk forholdet det seg slik at reformasjonens utgangspunkt var avvisningen av senmiddelalderens semipelagianisme, som besvarer utvelgelsesspørsmålet omtrent slik arminianismen gjør det. I denne avvisningen stod Luther og Calvin sammen. Men veiene skilles likevel når kalvinismen etter luthersk oppfatning prøver å gi begripelig svar på spørsmål som aldri fullt ut kan forstås, i hvert fall ikke på denne siden av Jesu gjenkomst.

De lutherske bekjennelsenes grunnleggende grep er at troens gudsforhold alltid må forstås fra innsiden; det er identisk med takknemligheten over at Guds nåde gjelder meg. En kan aldri gå ut av dette innsideforholdet og studere det fra utsiden for å sammenligne det med andres gudsforhold og deres forutsetninger og konsekvenser. Slik jeg ser det, peker Jesus selv i den retningen når han på spørsmål om det er få blir frelst, nekter å svare, men viser disiplene tilbake til dem selv: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren!» (Lukas 13,24). I den kampen vandrer vi i tro uten full innsikt (2 Kor 5,7). Men vi bæres uansett og alltid av den Guds nåde som kaller troen fram der den i utgangspunktet ikke fins (Rom 4,17).

Knut Alfsvåg, professor i systematisk teologi ved VID vitenskapelige høgskole

(Tidligere publisert i Dagen)