"Guds verktøy til forandring i samfunnet"

Ed Silvoso, Ekklesia: Guds verktøy til forandring i samfunnet. Ottestad: Ventura forlag 2020. 312 sider. Oversatt av Reidar Paulsen.

Forfatteren av denne boken er en argentinsk evangelist som leder en organisasjon som heter Transform Our World Network. Både Oase-bevegelsen og foretak som Hauge Micro Finance og Hauge Business Network har vist interesse for hans arbeid. Denne boken kan forstås som et slags programskrift for Transform Our World Network. Målsettingen er å frigjøre kirken fra en rent åndelig kontekst og gjøre den til kraft som kan forandre samfunnet.

Utgangspunktet for argumentasjonen er at det greske ordet «ekklesia» ikke er av religiøs natur; det viser til en rent sekulær samfunnsinstitusjon. Riktignok bruker den greske oversettelsen av Det gamle testamente «ekklesia» om religiøse forsamlinger, men det har ikke påvirket Jesu bruk av ordet, mener forfatteren. Den institusjonen Jesus ønsket å skape, forstås derfor som en institusjon som skulle forandre samfunnet. For å få fram denne forskjellen, omtales denne institusjonen i boken konsekvent som Ekklesia. Det er på det boken omtaler som «markedsplassen» de avgjørende kampene står, og det er derfor der innsatsen må settes inn for å forandre samfunnet. Arbeidet er en gudstjeneste.

Med dette utgangspunkt tar forfatteren til orde for det som omtales som «en bredere forståelse» av en rekke sentrale nytestamentlige begreper. Satan har fått kontrollen over verdens politiske myndigheter. Den skal Ekklesia kreve tilbake slik at det kan underlegges Guds kontroll. Evangeliet om Guds rike betyr at «institusjoner, bedrifter, byer og til og med nasjoner» skal oppleve forvandling. Forkynnelsens konsekvens er at urett rettes opp av rettferdige gjerninger, og boken gir noen eksempler på slike forvandlinger. Det er nasjoner som skal disippelgjøres, og det skjer når det som var tapt til djevelens herredømme, tas tilbake. Jesus lurte djevelen ved sin død på korset; det som gjenstår, er å høste seierens frukter, og det kan vi ikke gjøre om kirken oppfører seg som om den var en krigsfangeleir bak fiendens grenser. Med bønn og moralsk integritet skal vi opptre som Guds medarbeidere, og på denne måten vil Guds Ekklesia overta djevelens ekklesia. Det skjer ved å utøve åndelige myndighet på en måte som legger samfunnet under Ekklesias kontroll.

Dåpen forstås som «en materiell gjenspeiling av en åndelig erfaring». Denne må følges opp med dåp i Den hellige ånd, slik at det nye livet kan komme til syne, og det er en erfaring som stadig må gjentas. Vanndåp og åndsdåp hører sammen, og på samme måte er vi alltid avhengige av Åndens ledelse når vi studerer og praktiserer Ordet. Dåpsbefalingen handler om disippelgjøring av nasjoner, hvor de senkes ned i alt det Jesus har befalt. Dette frigjør fra det Silvoso omtaler som de fire formene for fattigdom: Åndelig, relasjonell, motivasjonsmessig og materiell. Den konkrete konsekvensen er sosial forvandling.

Også når det gjelder inkarnasjonen, trenger vi en «fyldigere forståelse». Jesus var en håndverker som selv var godt kjent på markedsplassen. Jesus var i sin undervisning og sine undere konkret og praktisk, og han hadde et radikalt og holistisk budskap om sosial forandring og forsoning. Gud elsket verden før det fantes noen Ekklesia. Den driver derfor ikke utadrettet virksomhet; den driver kun innadrettet virksomhet fordi alle er omsluttet av Guds kjærlighet i utgangspunktet. Dette skjer ved bønneevangelisering og sosialt arbeid, og boken har mange gode suksesshistorier fra ulike deler av verden.

Det positive ved denne boken er at den får fram at det kristne evangelium har kosmiske dimensjoner med politiske implikasjoner. Som boken også gjør oppmerksom på, har evangeliske vekkelsesbevegelser hatt en tendens til å konsentrere seg om det åndelige og overse det sosiale og politiske. Slik bør det ikke være, mener Silvoso, og der har han utvilsomt rett. At kirken har virket sosial transformerende gjennom historien, er det nok heller ingen tvil om, selv om den primært nåtidsorienterte Silvoso er lite opptatt av det. Han har nok også rett i at det er en åndelig dimensjon ved systematisk undertrykkelse og korrupte samfunnssystemer i mange deler av verden.

Den argumentasjon boken legger fram, er likevel utilfredsstillende på flere punkter. Det er nok gode eksegetiske grunner til å hevde at det er mer kontinuitet mellom den nytestamentlige ekklesia og den gammeltestamentlige forsamling enn det forfatteren tenker seg. Jesu kirkeforståelse kan ikke hentes rett ut av en gresk ordbok. Både hos Lukas og Johannes har Jesus oppsummerende oppdragsformuleringer som ensidig fokuserer på syndenes forlatelse. I samme retning peker nattverd-sakramentet, som er Jesu mest presise forskrift for den kristne gudstjeneste. Dette aspektet blir utydelig hos den overveiende sosialt opptatte Silvoso. I stedet er han ensidig opptatt av misjonsbefalingen hos Matteus som en oppfordring til dåp (forstått som påvirkning) av alle folkeslag.

At bønn og arbeid må gå sammen, kan vi fort bli enige om. Silvosos ideal ser ut til å være sosial endring gjennom bønnekamp. De teokratiske assosiasjoner dette gir, er Silvoso lite opptatt av. I det hele tatt kunne han ha gitt noe mer oppmerksomhet til den problemstillingen som siden Augustin har vært drøftet som forholdet mellom de to riker eller regimenter, det åndelige og det verdslige. At sosial urettferdighet har en åndelig dimensjon, har tradisjonelt ikke hindret kristne i å samarbeide med «mennesker av god vilje» uansett livssyn. Den underliggende teologiske modell hos Silvoso, preget som den er både av en ånd/materie-dualisme og Gud/Satan-dualisme med uklart bibelsk grunnlag, er i stor grad hentet fra Kenyons og Hagins trosteologi, selv om anvendelsen i retning av politisk arbeid for å motvirke korrupsjon og sosial urettferdighet er en annen. (Den som ønsker å studere parallellene, kan lese min artikkel om helbredelsesforkynnelse og kristen tro (https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/view/100/507/3828-1) sammen med Silvosos bok). Konsekvensen er en tendens til demonisering av dem som ikke helhjertet sluttet seg til Ekklesias program, selv om Silvoso er forbilledlig i sin understrekning av betydningen av omsorg og vennlighet overfor alle mennesker.

Alle de gode suksesshistoriene Silvoso gir oss, er anekdotiske, og boken gir lite hjelp til den som søker uavhengig dokumentasjon for det som fortelles. Boken har et noteapparat, men på dette punkt viser den stort sett til andre framstillinger av Silvoso selv og hans egen organisasjon.

Boken gir på denne måten et lettvint og overfladisk inntrykk. Det er beklagelig, for temaet er viktig, og det kunne ha fortjent en framstilling som hadde gitt anledning til å gå mer i dybden, og som kunne ha latt oss få vite om det er aspekter ved Silvosos tilnærming som tåler en kritisk etterprøving. Hos Silvoso er det svært lite selvkritisk ettertenksomhet å spore. Han har svarene, og krav til begrunnelse og dokumentasjon er han ikke så opptatt av. Det er derfor ikke til å unngå at lesingen av boken hans etterlater svært mange uavklarte spørsmål.

Knut Alfsvåg