Gyldighetskriteriet i kirkens resepsjon: Aktuell lærdom fra nytestamentets tilblivelse
Kanon
Hvorfor er disse skriftene i Nytestamentet kirkens rettesnor (el kànon) for kristnes lære og liv? Hvorfor er Konkordiebokens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden kirkens trosbekjennelser? Spørsmålene gjelder gyldighetskriteriet i kirken. Det er noe annet enn flertallsvedtak i vedkommende beslutningsorgan.
Gyldighetskriteriet fremgår av tre hendelser i kirkens historie: (1) Nytestamentets tilblivelse (el kirkens kànon-dannelse) før Nicea-konsilet år 325, (2) kirkens resepsjon av oldkirkens bekjennelser, og (3) på reformasjonstiden – da de menigheter som lot seg reformere i samsvar med den nytestamentlige tro, resiperte Den augsburgske konfesjon (Confessio Augustana = CA) og noen andre skrifter som sine trosbekjennelser og utga dem i Konkordieboken år 1580.
Årsaken var hver gang den samme: Den uforbeholdne bekjennelse til åpenbaringsordets treène Gud, begrunnet i Jesu Kristi undervisning i Skriftene om sin lidelse, død og oppstandelse, slik Skriftene har sagt, og overgitt til kirken av hans utvalgte apostler. Altså har Konkordiebokens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden blivende gyldighet i kraft det Guds ord de bevitner – og ikke av noen annen grunn. De som formulerte bekjennelsesskriftene var klar over den kompetanse som gyldighetskriteriet krever. Av samme grunn er Konkordiebokens autoritet en avledet autoritet. Heller ingen av Herrens apostler hadde noen selvstendighet læremyndighet i kirken. Men til forskjell fra andre kristne, var de kalt av Kristus umiddelbart og utrustet med Den Hellige Ånd på Pinsedagen til oppgaven å overgi Kristi lære til kirken.
Konkordiebokens rettskraft består i den uforbeholdne bekjennelse til apostelordets lære fra Skriftens Herre. Derfor er «Skriften alene» kirkens normerende norm (norma normans) og Konkordieboken dens avledede norm (norma normata). Bekjennelsen har ingen gyldighet i seg selv – i kraft av erfaring eller posisjon, men i kraft av dens reservasjonsløse «amen» til den rett ujtlagte Skrift fra dens Herre. Denne kirkerettslige gyldighet er absolutt å forstå - uten hensyn til tids- og kulturbetigede formuleringer og forestillinger, og uavhengig av den autoritet og rettskraft som mennesker og kirkefellesskap måtte tilkjenne dem i ettertid. I Guds kirke på er rettens kilde åpenbaringsordets trèene Gud. Joh 7:16 – Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg. Kirkens lære er fra himmelen, gitt videre fra Faderens utsendte, Jesus Kristus, og Hjelperen Den Hellige Ånd bevitner den himmelske lære med Skriftens ord i hjertene. Det kan være jomfru Marias ord under bryllupet i Kana har tidløs gyldighet, Joh 2:5 – Det han sier dere, skal dere gjøre.
Lutheraneres identifikasjon med den gamle kirke i skriftbunden tradisjon forutsetter gyldighetskriteriet i Guds kirke på jorden. Ellers er vi fort på ville veier.
Del 1: ”Was Christum treibt”
Det nye testamentes skrifter er den nye pakts hellige skrifter fordi de stammer fra Herrens utvalgte apostler, enten egenhendig eller ved hjelp av sekretær. Men hvordan dokumentere at nettopp disse skriftene stammer fra Herrens utvalgte apostler?
I den gamle kirke var enkelte skrifters plass i kirkens kànon omdiskutert. De ble kalt «antilogumena» - omdiskuterte skrift – ikke fordi det ble reist innvendinger mot deres apostolisitet, men fordi man ville ha sikker dokumentasjon. Med samme motivering tok Luther og reformatorene stilling til spørsmålet ved å etterprøve dokumentasjonen.
Tomas-evangeliet
Senere har andre stilt det hypotetiske spørsmål: Hva om et hittil ukjent profetskrift, evangelium eller apostelbrev ble funnet? Spørsmålet ble for alvor aktuelt i 1945, da man i Egypt fant det gnostiske Tomas-evangelium (førsteutg 1956).
Lik kristne i den gamle kirke, må også vi forholde oss til den kjensgjerning at apostelembetets kirkegrunnleggende oppgave opphørte med apostlenes død. Dette forhold blir indirekte bekreftet med apokryfe skrifter fra første halvdel av det andre århundre. De ble aldri forelest som hellig skrift i kirkens gudstjenester, og likevel fikk de stor utbredelse. Den gang som nå, blir mennesker tiltrukket av skjulte hemmeligheter, forbeholdt en innvidd krets. Apokryfene påstod å formidle skjulte overleveringer tilbake til Jesu nærmeste disippelkrets, de som mottok en dypere innsikt (el gnosis) enn den Jesus overga til de tolv og de andre.
Tomas-evangeliet inneholder 114 Jesus-utsagn (visdomsord, metaforer og aforismer). De er tilfeldig ordnet og uten opplysninger om den meningssammenheng de står i. Jesus er fremstilt som et tidløst vesen i klar motsetning til bibelsk skapertro og syndefallsrealisme. Utelukket er evangeliet om gudmennesket Jesus og frelsen i hans lidelse, død og legemlige oppstandelse, slik «Skriftene» (GT) har sagt. Her fins knapt noe holdepunkt for ytre kildekritikk, og heller ikke skriftbevis, slik vi kjenner dem fra Jesu og apostlenes undervisning. Budskapet handler om menneskets vei til sin egen guddommelighet ved hjelp av kunnskap (gnosis) og selvinnsikt. Sannhetsspørsmålet forsvinner i spekulativ opplevelsesmystikk uten faste holdepunkter. «Jeg føler» at dette er sant for meg, og det må være sant for meg fordi jeg føler. Sirkelbeviset består i dets irrasjonalitet, som om det er vår faste borg! Tomas-evangeliets Jesus passer inn i nygnostisk religionsblanding av typen New Age.
Tomas-evangeliet aktualiserer kristnes oppgave til alle tider – å formidle apostlenes lære fra Bibelens Herre, og han kaller noen til denne formidlingsoppgave på heltid. Kirken er ikke stedet for skjulte hemmeligheter forbeholdt en indre krets, men lever offentlig av Kristi lære og de handlinger han innstiftet i kirkens begynnelse (Mt 28:20). Kirken bærer med seg troens kilder alle dager inntil den siste. Kirken på stedet er sendt for å forkynne historiens Jesus fra Nasaret, og bekjenne hans person hemmelighet og verk i en bevitnet historie, slik menigheten gjør med sitt Credo eller den bekjennelse som blir kalt «Apostolicum» (2 art).
Er Jakobs brev et apostolisk skrift?
Det er i Martin Luthers fortale til Jakobs brev (1522) vi finner den kjente formulering ”was Christum treibt», fritt oversatt det som forkynner Kristus”. Løsrevet fra sammenhengen, er gyldighetskriteriet lett å misforstå. Mange har tatt Luthers ord til inntekt for påstanden at Bibelen inneholder Guds ord. Underforstått: Bibeltekstene formidler ikke det meningsgivende budskap, men viser ut over seg selv til en mening tilhørerne må få hjelp til å forestille seg, som regel begrenset til et poeng eller en idè. Slik tema-forkynnelse virker autoritær og vanskelig tilgjengelig for de fleste.
Springbrett-teorien innbyr til følgende kortslutning: Kristus er Bibelens sentrum (premiss). Altså er jeg fri til å anvende kjærlighetsbudet og forstå bibelord slik det passer meg i min livssituasjon (konklusjon). Det er en slutning fra det som er, til det som bør være. Da er det noen etterspør gyldighetskriteriet i kirken.
Når man tar Luther til inntekt for denne springbrett-teori, beror det på en seiglivet misforståelse. Påstanden opphever den absolutte forpliktelse på Kristi ord etter sin likefremme mening, og likeså apostelordets læreutsagn, især når de støter an mot gjengs oppfatning eller bestemte interesser. Et eksempel er den bibelkritiske misbruk av evangeliet om synderens rettferdiggjørelse ved tro. Man later som om syndenes forlatelse betyr syndenes tillatelighet (antinomisme), og lever etter regelen «det er ikke farlig å synde, når du bare tror». Og foregangsfigurer blant syndere i sommersol går prester og biskoper! Nei, Luther fulgte Kristus og hans apostler da han oppdaget «Skriftens klarhet» uttrykt i og med ordene.
Med bekvemmelighetshensyn og hensiktsmessighet som argument, kan man vanskelig unngå de ugudelige selvmotsigelser: Man gjør skaperverkets mellommann til motstander av Guds gode skapervilje, og Bibelens Herre til motstander av Bibelens meningsgivende innhold. I strid med Kristi ord og apostelordets lære fra ham, lar man bibelkritikkens evangelium legitimere samtidens yndlingssynder under skinn av kristen frihet og kjærlighet. Det strider mot oppdraget å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse i Jesu navn. La oss se nærmere på det misforståtte Luther-ord!
Lik diskusjonen i oldkirken, overlot heller ikke Luther spørsmålet om skriftets apostolisitet til synsing, men begrunnet konklusjonen ved hjelp av gitte kriterier. Derfor kunne han gi uttrykk for usikkerhet om Åpenbaringsbokens plass i kirkens kànon. Jakobs brev berømmer han fordi det ”ikke fremsetter noen menneskelære, men forkynner Guds lov hardt”, men innvender at brevets status som apostolisk skrift manglet dokumentasjon. Den samme innvending lød fra enkelte hold i oldkirken. I tillegg anfører Luther sine to innvendinger: (1) Brevet motsier Paulus og andre bibelske skrifter, og (2) det fremstiller ikke Kristus, som er ”en rett apostels embete”. Rette apostler lærer rett, skriver Luther og anfører Jesu ord, Joh 15:27 - Dere skal vitne om meg. Og videre:
- «deri stemmer alle rettskafne hellige bøker overens, at de alle sammen preker og forkynner Kristus. Det er også den rette prøvestein å kritisere alle bøker etter, når man ser om de forkynner Kristus eller ikke, siden hele Skriften viser Kristus (Rom 3:21). Paulus vil ikke vite av noe annet enn Kristus (1 Kor 2:2). Det som ikke lærer Kristus, er enda ikke apostolisk, om så Peter og Paulus lærer det. Omvendt: Det som forkynner Kristus, det er apostolisk, om så Judas, Hannas, Pilatus og Herodes gjordet det”. (Kursiv her.)
I likhet med den gamle kirke, skiller heller ikke Luther mellom person og lære, men betrakter ”hele Skriften” som verbalinspirert. Den er Guds ord, gitt i og med menneskeord. Luthers illustrasjon gjelder et hypotetisk tilfelle, på linje med Pauli eksempel, Gal 3:8 – om en engel fra himmelen forkynner et annet evangelium enn det vi har forkynt for dere. - Rette apostler kan ikke lyve eller ta feil i læren. Hverken engelen Gabriel eller Herrens apostler har forkynt oss løgner. En annen sak er hvorvidt den oppfatning Luther her ga uttrykk i fortalen, gjengir Jakobs mening. Jakob skjelner mellom troens innerside – som Gud alene ser, og troens ytterside, som vi mennesker må forholde oss til. Kristne som stiller seg likegyldig til sin neste i nød, har tapt troverdighet. Den som lever i åpenbar strid med apostelordets lære fra Skriftens Herre har tapt troverdighet som kristne uten hensyn til persons anseelse.
Luther rangerer Nytestamentets hovedbøker, men vel å merke uten å trekke skillelinjer overfor de andre skriftene. Professor Leiv Aalen rangerte teologen Johannes foran Paulus, men begge står i en særstilling blant Herrens apostler. En gang ytret han et hjertesukk om en av sine tidligere elever: «Tenk om Gud kunne få bruke hans kjeveben!» Da handler storhet om å tjene de andre fra laveste trinn. Her gjelder den rangering vi ikke kommer utenom når vi leser det enkelte skrift. Et eksempel: Rom 1:17 – om den rettferdighet som evangeliet åpenbarer, er viktigere enn hilsningene i kap 16. Allikevel er skriftet inspirert i alle deler, det vil si «Guds ord». Alt hører med i den helhet som belyser kirkens lære og liv i den nye pakt.
Så langt kan vi konkludere med følgende avgrensninger: (1) Luther påstår ikke at Jakobs brev er et apostelskrift med vrang lære. (2) Han påstår ikke at Bibelen inneholder Guds ord, og ikke uten videre er identisk med Guds ord. (3) Han bruker ikke rettferdiggjørelseslæren til å skille ut et læredestillat fra Skriften – i strid med Skriftens selvvitnesbyrd. Tvert imot: Luthers kritikk rammer alle slags lærebrygg til inntekt for løsaktig adferd, Kritikken rammer også allianser og kirkefellesskap ”på tilstrekkelig grunnlag”, alternativt ”på hele bredden” i kirkens tradisjon. Den slags kvasiteologi ”river Skriften i stykker”, i strid med Paulus og hele Skriften for øvrig, sier han. Konsekvensene for kirkens liv synes å tilta med forveksling av en «lutherdom» som ikke fins.
Med hensyn til Det gamle testamentes kànon, bør vi unngå følgende misforståelser eller forvekslinger, ifølge Tom G A Hardt. Det på en forveksling når det blir sagt om Luther at han kritiserte plasseringen av Esters bok i Det gamle testamente. Den ”Esther” Luther siktet til, var den apokryfe Esther. - En annen forveksling ligger til grunn for påstanden at Luther kritiserte ”Predikerens bok” (lat Ecclesiastes), men Luthers kritikk gjaldt den apokryfe Syraks bok (lat Ecclesiasticus). - Det er også feil når det påstås at Luthers drøfting av Det gamle testamentes kànon munner ut i subjektive betraktninger om kànoniske versus ikke-kànoniske skrifter. Luther støttet seg her til fedre-utsagn om skriftets overlevering fra inspirerte forfatteres hånd.
Del 2: Gyldighetskriteriet i kirkens praksis
Romerkirkens alternativ
er kirkefellesskap grunnet på sideordningen ”Skrift og Tradisjon” (Tridentiner-konsilet). Romerkirken betrakter dem begge som to overleveringsmåter for innhold fra samme kilde. Det innebærer ”at kirken /…/ i sitt skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra Den hellige skrift alene. Derfor er det at begge mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet” (Vatican 2. Dei Verbum. Se Den katolske kirkes katekisme, pkt 82. Uth her).
Denne tillit til kirkens skjønn hører sammen med reservasjonen mot Den hellige skrift. Den anses som ”Guds tale, for så vidt som den er blitt skrevet ned under den Hellige Ånds inspirasjon” (samme pkt 81. Uth her). I klartekst: Hvor kirkens tradisjon har status som sideordnet åpenbaringskilde, er subjektivisme og tradisjonalisme innebygget i fellesskapets basis.
Romerkirkens tradisjoner er rike på skatter fra den gamle kirke. Den bekjennelsestro lutherdom identifiserer seg med den gamle kirke i skriftbunden tradisjon og formidler dem med glede. Samtidig må vi konstatere med vemod at Romerkirkens sideordning av Skrift og Tradisjon består. Dermed er den kirkereformasjon utelukket som lar kirken fremtre i samsvar med den rett utlagt Skrift, gitt kirken i og med apostelordets lære.
Romerkirkens reservasjon er begrunnet i dens læreembete, forpliktet til å fastsette som kirkelære også de villfarelser som har fått stor utbredelse over lang tid og hylles av mange (Vincent av Lerin). Bundet til antikkens sannhetsbevis, er Romerkirken «kristenhetens største tragedie» (H Sasse).
Sideordningen Skrift OG Tradisjon i kirker av ”luthersk” bekjennelse
Siden 1800-tallet har enhetsbestrebelser og kirkefellesskap av unionistisk (el reduksjonistisk) type fulgt prosedyremønsteret i det parlamentariske system. Karakteristisk er den generelle og vage språkbruk med sikte på kompromisser, nok til å begrunne og opprettholde kirkefellesskap «på tilstrekkelig grunnlag». Denne form for minimumsteologi verner om bibelstridig lære i gudstjenestelige ordninger. Med stor konsekvens etableres blir sideordnede tradisjoner etablert i tidens løp. Skjønnsmessige betraktninger om Skrift og Tradisjon gjør seg også gjeldende på luthersk kirkemark. «De gamle har sagt», var en gang farisèernes kronargument.
Sideordningen forutsetter fromme menneskers kirkebyggende evner og motiverer den selvfølgelige bruk av det helhetlige hensyn med de forbehold som vi alle er tjent med (bekjennelsespragmatisme). Begrunnelsen gis med vage ord og vendinger, for poenget er bruken av det snusfornuftige skjønn (konklusjonsteologi). Denne type avtaledokumenter har status som «gjeldende» kirkerett, men henter sin gyldighet fra en humanisert/ateistisk rettsteori (rettspositivisme) overført på et kirkeparlamentarisk samhandlingssystem. Få synes å ha oppfattet hvor kirkeødeleggende reformbevegelsen var i Den norske kirke siden 1960-årene.
Bekjennelsespragmatisme gir skinn av lærevern mot villfarelser som ingen sideordning kan verne mot. Avgjørende er partenes interessekontroll til vern om sidestillingen av innbyrdes motstridende lærdommer. Virkningen krenker kirkens Kristus-bekjennelse fra himmelen og forvrenger løse- og bindemaktens embetet, satt til å bevitne Guds skapervilje for mann og kvinne, og forvalte de handlinger som like fra begynnelsen er unike i Guds kirke. Intet illusjonsnummer kan skjule eller bortforklare det bibelstridige forhold, ikke engang den falske trøstegrunn at evangeliet blir forkynt og sakramentene forvaltet – som også Guds fiendemakter godtar (kirkefunksjonalisme). Hvorfor sidestillingen gis prioritet framfor Kristi lære, er vanskelig å begripe. Åpenbaringsordets Gud vet det omfattende svar.
Det er bekjennelsens oppgave å samle kirken. Derfor samles troens bekjennere om rettskafne prester/predikanter i deres gjerning. Samtidig markerer bekjennelsen grensen for kirkens samfunn om de hellige ting (1 Kor 10:16f). Dette samfunn er like åpent og inkluderende som Guds evangelium, og like lukket og ekskluderende som Guds hellighet. Karakteristisk for bekjennelsestro prester er den uforbeholdne hengivelse til apostelordets lære fra Skriftens Herre. Hvor apostelordets lære blir mottatt som Guds ord - ”som det i sannhet er” (1 Tess 2:13), der fremtrer apostolatets kirke som herberge for Ordets etterfølgere, de som vil lære å praktisere sin dåp i gjerninger som har Guds ord og befalinger for seg.
Grensemarkering og samling tilsvarer skjelningen mellom lov og evangelium. Illustrerende er privatskriftemålet i forberedelsen til Herrens Hellige Nattverd. Den ene bekjenner synd og presten meddeler syndenes forlatelse i Kristi sted. Den døpte får stadfestet dåpens gave og mottar med glede alterets sakrament til gave, kun på grunn av Kristi, Guds Sønns fortjeneste. Men det hender at en prest må utsette altergang uten persons anseelse, når Guds ord krever det. Kristi under i messen er pantet på syndenes forlatelse, udødelighet og salighet hos Gud, og dermed samfunn med Guds kirke i himmelen og på jorden. Her rår enhetens Herre med enhetens sakrament. Det gis ikke for å bekrefte åpenbare fornektelser i lære og liv (Mt 7:3), men for å hellige Guds navn på oss. Og fra Herrens gavebord blir vi utsendt som hans tjenere og tjenerinner med ham til eksempel i selvhengivende kjærlighet.
Unionistisk kirkepolitikk og moderne økumenisme
En rekke kirkefellesskap gir i praksis rom for bibelstridige lærdommer i de gudstjenestelige ordninger. Da medfører prosedyre og praksis et prinsipielt og et faktisk brudd med apostelordets lære fra kirkens Herre. Sagt med apostelens ord gjør avtaledokumentene mennesker til «bytte for /…/ villfarelsens listige kunster» (Ef 4:14). Det ”satis est” som begrunner og betegner apostolatets kirke (CA 7), er satt til side. Forgjeves må vi lete etter ”nei” til bibelstridig lære og bot for begåtte synder.
Avgjørende er de tilpasninger som ivaretar motivene, alt etter omstendighetene. Skal forhandlingene unnfange kirkefellesskap, må aktørene demonstrere tilnærming over tid (konvergens) og unngå det nederlag som består i formaliserte bruddløsninger og status quo. Resultatet av denne fornuftsvisdom i tidens løp er uoverskuelige hyllemetere under skinn av teologi, og dertil ødelagte kirkehjem hvor konversjoner peker i alle retninger.
Det hender såkalte ”kirkeledere” begrunner sine påfunn med ”Guds ledelse”. De agerer som om de har tilgang til en dypere innsikt enn Guds visdom uttrykt i bibelspråkets ytre klarhet. Kirkeledere av denne type er uforutsigbare, men kan påregne bred støtte i det sekulær-liberale samfunn, ja, også blant kirkens jevnlige brukere.
Likevel har ikke troens bekjennere grunn til å resignere. Kontrasten til Konkordiebokens bekjennelser taler til deres fordel. Er de trosbekjennelser, må prester og lekfolk samarbeide i gjenopprettede nådemiddelfellesskap på kirkens grunn fra begynnelsen, og fremstå som bekjennelseskirker og oaser for de sant troende som Gud kjenner. Lik byen på høyden (Mt 5:14), fremtrer Guds kirke med hørbare og synlige kjennetegn for menneskenes skyld. Den bekjennende kirke istemmer med apostelordets lære hva Gud har bekjent om Jesus. Kirkens tro er Guds tro, som Gud skaper med sin gave – Sønnens lidelse, død og oppstandelse i Jesu skikkelse. Med den gaverettferdighet som evangeliet åpenbarer med ham, skaper Gud den tro som Det første bud krever. Da frykter vi og elsker Gud over alle ting, og setter all vår lit til ham som vi kjenner i Jesu Kristi, Guds Sønns selvhengivende kjærlighet. Relativismen tyranniserer apostolatets kirke, men får ikke makt over de ting som hører Guds rike til (Apg 1:3). Det er kirkesituasjonen alle dager.
Gyldighetskriteriet i kirker som er «lutherske» av formalitet
På liberalistisk vis satser man på spilleregler i et læremangfold, og tilkjenner debatten gyldighet i seg selv. Hva er Guds ord i denne sak, spør den ene? Det får vi forhandle om, svarer den andre. Og biskopen venter på utfallet av «prosessen».
Debattens utfall i flertallets votum får status som «kirkens syn» og gjort forpliktende for alle, det være kirkemøtevedtak og/eller med lov i hånd. Med stor konsekvens blir kirkens bekjennelse redusert til en formalitet, for prekenembetets kompetanse og autoritet er underkjent, og gyldighetskriteriet plassert et annet sted. Under slike forhold er distinksjonen ”liberal” eller ”konservativ” temmelig uinteressant. Det bør vi ha lært av flere presterettssaker siden 1970-tallet.
Prester som holdt fast ved den praksis som ordinasjonsløfte og kirkens basis krevde, havnet i åpne konflikter med vedkommende biskop og den statlige kirkemyndighet. Abortsaken vekket en del. Færre oppfattet angrepet på kirkens lære og rett da menighetsmøtets iverksettende myndighet hjemlet i lov ble satt til side og høymessereformen iverksatt med påbud fra 1 s. i . Advent 1977. Saken gikk til Høyesterett og den strenge grunnlovstolkning om Kongens (Kirkeregjeringens) uinnskrenkede myndighet over gudstjenesteordningene gjort gjeldende mot Kirkeordningsloven fra 1920. Menighetens nye rettssituasjon og nedtoningen av kjernestykker i kirkens lære ble tidd i hjel. Det ufødte menneskes menneskeverd ble gitt prioritet fremfor kirkens rett i gudstjenestelige ordninger. Hvordan skal kristne som ikke evner å hevde kirkens rett i gudstjenestelige ordninger, kunne hevde de undertryktes rett mot makthavernes ulover.
Den overordnede reaksjon med støtte i lov og reglement ga etikken prioritet fremfor dogmatikken. Hensynet til ”hele kirken” – som ingen har sett, fikk prioritet fremfor kirkens samfunn ved Herrens bord. Prioriteringsmåten bidro til å anskueliggjøre konflikten mellom den kirkeorganiserte virksomhet og kirkens basis. Likevel synes mange å overse den maktarrogante tendens i utøvelsen av «overordnet» kirkemyndighet, nemlig den tendens som går fra tolerant kirkeomsorg for alle i retning totalitær reaksjonsmåte mot den ene. Avfinner man seg med urett, må kjærligheten være kald (1 Kor 13:6)?
Fløy-metaforen fra det politiske liv tilslører alles konflikt med kirkens bekjennelse i nytestamentlig mening. Det er lett å bli fjetret av skjønnmalende ord om dialog, tjenestefellesskap og brobygging, om kjærlighet til trossøsken og kirken, om lojalitet og embetsplikt, om det helhetlige hensyn til alles beste, osv. Med hensyn til hverandres feil og mangler, bør vi som kjent unnskylde og ta alt i beste mening. Men her er problemet annet, nemlig den fremgangsmåte som tilkjenner debatten gyldighet i seg selv. Nå vet jeg av erfaring at gode hensikter kan begrunne hva som helst – også i kristelige sammenhenger, bortsett fra en ting: Guds kirkes grunnvoll, gitt i begynnelsen, den består: Bekjennere vedkjenner seg grunnvollen. Hvorfor la seg nøye med kirkefellesskap på sandgrunn?
E-post: kaare.svebak alfakrøll gmail.com