"Han ensam är värd vårt lov!"

Ny studie i 1800-tallets svenske liturgihistorie

De eldste liturgiene som fortsatt er i bruk i de nordiske folkekirkene, som regel i en modernisert form, fikk sin grunnleggende form på 1800-tallet. Etter den franske revolusjon og opplysningstiden ville man restaurere det som var gått tapt gjennom disse store omveltningene, men også det man hadde mistet forut for dette tidehvervet.

I Norge tok den liturgiske restaurasjonen for alvor til på 1880-tallet og gav oss først Alterboken av 1889 og senere av 1920. Stiftsprosten i Kristiania, Gustav Jensen (1845-1922) spilte en avgjørende rolle i denne prosessen. I likhet med andre reformivrere var han påvirket av tyske teologer i samtiden. Theodor Kliefoth (1810-95) var en av disse, og hans liturgivitenskapelige verk fra 1844 ble utgitt på norsk allerede i 1853.^[1] Kliefoth var en del av 1800-tallets konfesjonelle fornyelse i Tyskland (nylutherdommen).

Også i Sverige ble liturgien fornyet, et arbeid som førte frem til Kyrkohandboken av 1854/55 og senere av henholdsvis 1894, 1917 og 1942. Boken som vi her omtaler, skrevet av japaneren Naomichi Masaki, prest og lærer ved Missourisynodens Concordia-seminar i Fort Wayne i USA, studerer særlig ett aspekt ved den liturgiske fornyelsen i Sverige i denne perioden. Dette gjelder uttrykket i prefasjonsdialogen: ”det er verdig og rett”, som i nyere svensk tradisjon er gitt en form som peker mer direkte på Kristus: ”Allena han är värdig tack och lof” (i dag med formene ”Allena han är värd vårt tack och lov og ”Han ensam är värd vårt lov”), derav også tittelen på Masakis bok.^[2]

Hensikten med Masakis fremstilling er å vise hvordan den nevnte formuleringen ble innført i den svenske liturgien. Dette undersøkes i lys av Kliefoths liturgiske program og virkeliggjørelsen av dette i Svenska kyrkan i annen halvdel av 1800-tallet.

Drøftelsen har tre hoveddeler. I den første, The confessional revival and its influence on the Church of Sweden presenteres vi for den liturgiske utviklingen i Sverige fra reformasjonen og frem til 1800-tallet. Her gir forfatteren også et grundig innblikk i Kliefoths teologiske og liturgiske tenkning.

Den andre delen av boka, The revision of the Swedish liturgy during the nineteenth century, gjennomgår de to gudstjenesterevisjonene på 1800-tallet (1854/55 og 1894) og forarbeidene til disse.

På bakgrunn av de to første delene kan Masaki så i den tredje delen (Theodor Kliefoth and theological revisions of the liturgy in Sweden) drøfte hvordan den svenske liturgiutviklingen på 1800-tallet er uttrykk for Kliefoths prosjekt.

Masaki viser hvordan setningen ”Allena han är värdig tack och lof” kom inn i fornyelsesprosessen allerede i 1854 og ble tatt inn i liturgien i 1894. Selv om den ikke stammer fra Kliefoth, passer den teologisk sammen med reformprogrammet hans. Kliefoth skjelnet i sin liturgiske tenkning mellom Guds gave (”sacramentum”) og menighetens takkoffer (”sacrificium”) i gudstjenesten. Formuleringen klargjør forholdet mellom disse to og tydeliggjør hva, eller rettere hvem, som er verdig i gudstjenesten. Dette blir med andre ord en særlig ”luthersk” måte å uttrykke takkofferet på.

Nyttige, også utover denne boks presise tema, er flere appendiks forfatteren har tatt med. Det første gir en oversikt over den liturgihistoriske forskningen og tyngdepunktene i den fra 1800-tallet til våre dager.^[3] Masaki vier neste appendiks til ettertidens, altså 1900-tallets svenske liturgiutvikling, blant annet med henblikk på de ekumeniske perspektiver.^[4]

Det tredje appendikset er en synopse over strukturen i de viktigste svenske liturgiene gjennom historien.^[5] Sammenholdt med fortegnelsen over kilder og litteratur gir dette hjelp til den som vil arbeide selvstendig med svensk liturgihistorie, også med helt andre emner enn Masakis.^[6] Her er Carl Henrik Martlings fremstilling fra 1992 av begrenset nytte for den forskende leser etter som denne boka hverken har noter, litteratur- eller kildeliste.^[7]

Til slutt tilbyr Masaki en oversikt over uttrykket ”verdig og rett” (áksion kaí díkaion) i kirkens eldste liturgier.^[8]

Masakis bok er det grunn til å ønske velkommen av flere grunner. Foruten kunnskap om bakgrunnen for uttrykket ”Han ensam är värd vårt lov”, gir den generelt innblikk i Kliefoths teologi og i hans sakraments- og gudstjenestetenkning. En norsk leser vil her finne elementer til den allmenne teologiske bakgrunnen for vår egen liturgirevisjon fra 1800-tallet av selv om Masaki ikke har referanser til utviklingen i Norge. Utover dette styrker fremstillingen det generelle bildet av den konfesjonelle lutherske teologien på 1800-tallet. En effekt av fremstillingen er også, som forfatteren selv antyder, et riss av en egen luthersk liturgisk bevegelse fra 1800-tallet, viktig å kjenne til ved siden av tilsvarende bevegelser i den anglikanske og katolske kirke på 1900-tallet.^[9] For den som, i likhet med denne anmelder, har interesser innen liturgihistorie og nyere nordisk kirkehistorie kan Masakis bok være til stor glede.

Boka vi anmelder behandler naturligvis ikke alle sider ved nattverdlitugien i Svenska kyrkan på 1800-tallet. Det er heller ikke dens formål. Boka er imidlertid generelt sympatisk innstilt til den liturgiske utviklingen i Sverige i annen halvdel av 1800-tallet. Masaki registrerer dermed ikke den ringe betydning realpresensen etter mitt syn har i svenske liturgier, både før og etter denne tiden, og gjengir uten forbehold Herman Sasses uttalelse om at Kyrkohandboken av 1917 kanskje tar vare på den lutherske arv ”i sin reneste form” i samtiden.^[10] Videre forskning vil kanhende nyansere enkelte trekk i det store bildet Masaki trekker opp og som jeg her har gitt et eksempel på.

Naomichi Masaki (2013), He alone is worthy! The vitality of the Lord’s Supper in Theodor Kliefoth and in the Swedish Liturgy of the Nineteenth Century, Göteborg: Församlingsförlaget (Församlingsfakultetets skriftserie nr 12), 479 sider.

^[1] Theori for Den evangeliske Kirkes Kultus, Christiania: Jac. Dybwad.

^[2] Naomichi Masaki (2013), He alone is worthy! … (se fullstendig referanse nederst i hovedteksten): 36; Henrik Glamsjö, Mikael Isacson & Mikael Löwegren på vegne av Arbetsgemenskapen Kyrklig Förnyelse (2008), Missale: Mässa enligt 1986 års kyrkohandbok …, Skellefteå: Artos: 285-352 o.a.st, se f.o.f.: 285.

^[3] Masaki 2013: 325-341.

^[4] Ibid: 343-361.

^[5] Ibid: 363-367.

^[6] Ibid: 407-444.

^[7] Svensk liturgihistoria, Stockholm: Verbum.

^[8] Masaki 2013: 369-406.

^[9] Ibid: 38.

^[10] Ibid: 55; 343; Hermann Sasse (1979), Here we stand: Nature and character of the Lutheran faith, overs. G. Tappert, Adelaide: Lutheran Publishing House: 19. Til realpresensen i svenske liturgier, se min artikkel ”…én verden og én menneskehet”: Om 2011-liturgien i Den norske kirke, Del II. Nattverdens struktur og motiver med fokus på nattverdbønnen i lys av internasjonal, særlig nordisk liturgiutvikling, Lære og liv: Et tidsskrift for kirkelig fornyelse 39 (2012)/4: 22f, hele artikkelen: 8-31.