«Han er vår fred»

I Vårt Land 17. aug. presenterer Sturla Stålsett det han oppfatter som Bibelens fredsbudskap. En hovedtanke er at «det er i tråd med hovedretningen i Bibelens budskap å pasifisere [de bibelske] tekstene», slik at de ikke fremmer vold, som noen av dem kan så lenge de forblir utolket. Da vil de uønskede gudsbildene som finnes i Bibelen tre tilbake.

Gud er «fredens Gud» (bl. a. 1Tess. 5, 23) og vil fred (Jer. 29, 11). Men dette fredsperspektivet er ikke i konflikt med andre perspektiver i Bibelen. For freden må ses i frelseshistorisk sammenheng. Når Gud ikke lot Abraham ofre Isak, var det for at ofringen skulle skje senere i frelseshistorien («Gud vil nok selv seg ut et offerlam», 1Mos. 22, 8).

Da ble Gud ifølge Bibelen selv gjenstand for vold. Seieren var dyr. Men også dette gudsbildet er – siden det medfører vold - «problematisk» for enkelte teologer (f.eks. Asle Eikrem, Sambåndet 16. des.), som det er for den såkalte «nyateismen» (Richard Dawkins).

Gud skapte fred på korset. Derfor er Kristus «vår fred» (Efes. 2, 14f; Kol. 1. 20) - og ingen annen. Og fordi han kom «i kjøtt» inn i verden (1Joh. 4, 2), ble han voldsutsatt og «døde legemlig» (1Pet. 3, 18). Frelsesverket fant ikke sted på tankeplanet eller ved skrivebordet.

Det er derfor ikke nødvendig å anta en konfrontasjon mellom gudsbilder i de bibelske tekstene, et fredelig og et voldelig. Den med størst kjærlighet gir livet for vennene sine (Joh. 15, 13). Oldkirken avviste den gnostiske kjetteren Markion som nektet at Det nye testamentes Gud, Jesu Kristi Far, er identisk med Skaperguden i Det gamle testamente. Vi må ikke gjøre ulike guder av Guds ulike handlinger.

Det handler med andre ord ikke om pasifisering av bibelske tekster. Dem må vi forstå frelseshistorisk. Men Jesus skal selv ved gjenkomsten pasifisere vold en gang for alle, også den mot de mange i mors liv som samtiden taler lite om. Guds kamp mot synden er ikke uttrykk for et annet gudsbilde enn hans kjærlighet til oss som synder.