Har Guds ord utgått fra dere? Apostelordets læreautoritet i apostolatets kirke

Apostelen Paulus stiller et veiskille-spørsmål av fundamental betydning, 1 Kor 14:36 – Var det kanskje fra dere Guds ord gikk ut, eller er det bare til dere det er nådd fram?  - Et bekreftende svar gir kirken (her menighetslemmene) status som kilden til kirkens lære og rett.  Apostelens spørsmål innbyr kvinneprest-tilhengerne til et benektende svar, og dermed til bot for vrang lære i vanhellig adferd. 

Kvinneprest-tilhengerne også her til lands betraktet reformen som et ordningsspørsmål til evangeliets fremme, som om kjønn er evangeliet uvedkommende.  Ordningen vant fram i et moralens ingenmannsland for «mellomting» (el adiafora), og kvinners adgang til det offentlige prekenembetet ble oppfattet som et adiáforon i betydningen «likegyldig» eller nøytral sak.  Forestillingen er en læreimport fra stoïsk moralfilosofi og den nytestamentlige tro ganske fremmed, slik apostelens spørsmål viser.  I kirken handler alt om dåplivet under Kristi herredømme.  Ingen kan vite av seg selv at Skaperen er god, og ingen kjenner ham uten den kunnskap han gir  ved Jesus Kristus.  Denne kjennskap krever åpenbaringsordets kunnskap uttrykt i sakssvarende former – også i saker hvor Guds bud eller forbud mangler. 

Emnet hører sammen med flere nytestamentlige læretekster, i første rekke Rom 5:12ff, 1 Kor 15:21f, 42-49, Ef 5:22ff.  I sentrum for kvinneprest-spørsmålet står praksistekstene 1 Tim 2:11-15 og 1 Kor 14:32-38.  Sistnevnte hører sammen med Pauli forsvar for sitt apostolat, 15:1-20.  Førstnevnte tekst fra år 55 el 56 utdyper hva sistnevnte senere sier med henvisning til en kunnskap som aposteltidens menigheter delte og praktiserte.  Siden Paulus ikke var en av de tolv i Jesu disippelkrets, anvender han i begge tekstene den lære han hadde mottatt og gitt videre, og til den hører Jesu utleggelse av 1 Mos 1-3 - om ham selv som skaperverkets midler Guds førstefødte i den skaperorden som Guds engler våker over (1 Kor 11:10). 

Kvinneprest-reformen aktualiserer en rekke lærestykker, især kristologi, Kristi person, prekenembetet (el den apostoliske tjeneste), kirkens kristokrati, etterfølgelsen, og ekteskapet mellom mann og kvinne.  Jeg innleder derfor om Jesu praksis, den Oppstandnes kristokrati, påstanden om tidsbestemte forestillinger, og apostolatets utspring i Den Hellige Treènhet.

1. Jesu praksis 

I skarp kontrast til samtidens rabbinere besto Jesu disippelkrets av både menn og kvinner.  Blant dem var det nesten utelukkende kvinner som bivånet korsfestelsen, og kvinner som først bar bud om oppstandelsen.  Jesus var radikal i sin holdning til kvinner, men kalte likevel ikke kvinner til apostler.  De var heller ikke representert da den Oppstandne utsendte apostlene med løse- og bindemakt fra ham.  Ikke engang hans egen mor fikk være med.  Jesu utvelgelse av de tolv var en messiansk handling av grunnleggende betydning for kirken i den nye pakt.  (Se nærmere Lk 6:12f, 8:1-3, Mt 27:55-61, Lk 24:1-11, 22-24, Joh 4:27, 7:39, 8:1-11. Jf Mt 10.)

Evangelistene forklarer ikke Jesu praksis, men viser til tre kjensgjerninger:

For det første: Jesus kalte kun menn til apostler (apostel = utsending, delegat).  Det var dem han ga det offentlige oppdrag å proklamere og meddele himmelrikets frelsesgoder.  De fikk myndighet til å stadfeste lærens sannhet med undergjerninger, slik han selv hadde gjort (Mt 10:1).  Og de som mottok apostlene, mottok ham selv (Mt 10:40, Lk 10:16, Joh 13:20 osv).  Med denne forskjellsbehandling stadfestet Jesus mannens skapergitte kall, som er et annet enn kvinnens kall.  (Og omvendt bekreftet han indirekte kvinnens kall som hustru og mor.)

For det andre: I løpet av de førti dagene før sin himmelfart, samtalte Jesus flere ganger med apostlene ”om de ting som hører Guds rike til” (Apg 1:2f, 24f), med andre ord sagt – om deres kompetanseområde som hans delegater.  (Se nærmere 1 Kor 11:23, jf 15:3, Gal 1:12, 2 Tess 2:15, 3:6.)  Derfor var kun apostlene samlet da den oppstandne Jesus ga dem befalingen om å døpe og lære (Mt 28:19f), og da han utsendte dem med løse og bindemakt fra ham (Joh 20:21-23).  Også da skulle de og deres etterfølgere i prekenembetet representere den oppstandne.  De er hans delegater med et bestemt oppdrag og med løse- og bindemakt fra ham, og med den Oppstandnes løfte om sitt virksomme nærvær i deres embetsgjerning. 

For det tredje: Kun de tolv fikk Jesu innbydelse da han innstiftet Nattverden.  Ved andre måltider var både kvinner og barn til stede (Lk 7:32, Joh 12:2).  Etter jødisk sedvane deltok både kvinner og barn i påskemåltidet og i den ukentlige innvielse av sabbaten, men ikke ved Jesu innstiftelse av Nattverden (Bo Reicke).  Etter Jesu oppstandelse deltok også kvinner i Jesu disippelmøter og måltider (Apg 1:14, 2:42 osv).  

Nattverdinnstiftelsen var en skjelsettende begivenhet i frelseshistorien: Lovpakten på Sinai ble avløst av den nye pakt – nådepakten i Jesu blod (jf paktsblodet 2 Mos 24:3-8).  Ved innstiftelsen representerte de tolv Israels tolv stammer i fortid (Lk 22:30) og Guds kirke i framtid.  De mottok den befaling som også deres etterfølgere skal holde – å holde Herrens Nattverd slik han gjorde, Lk 22:19 – Gjør dette til min ihukommelse.  Med Kristi ord fremsagt høyt og tydelig over fremsatt brød og vin, gjør Kristus underet i messen, og hans tjenere rekker frem Jesu, Guds Sønns ofrede legeme og blod i sakramentets skikkelser.  De som mottar Guds gave med munnen, har samfunn med Guds Golgata-offer til syndenes forlatelse, liv og salighet, og samfunn med Guds kirke i himmelen og på jorden. 

2. Den Oppstandnes kristokrati

Kristokratiets basis er verken folkemening eller flertallsmakt, men apostelordets lære fra HERREN – ”Guds ord, som også er virksomt i dere som tror” (1 Tess 2:13).  «Guds ord» er her det apostoliske og profetiske Kristus-vitnesbyrd, ”slik Skriftene har sagt” (1 Kor 15:3f).  Hjørnesteinen er gudmennesket Jesus i hans lidende lydighet og virksomme nærvær (1 Kor 10:16f, Fil 2:7f, Ef 5:25). 

Kirkens basis utelukker kirkens fremtreden som interesseorganisasjon til fremme av likestillings- og rettighetskrav.  Nytt er ikke dette.  Samme eksklusivitet gjaldt Guds folk i den gamle pakt.  Salomos Høysang uttrykker gudsfolkets forhold til HERREN i ærbødig underordning.  Kong Salomo er brudgommen – Guds representant og stedfortreder på jorden, og den gamle pakts gudsstat er bruden.  Samtidig peker forholdet ut over seg selv til kongen i Guds nåderike, og til hans selvhengivende kjærlighet til sin kirkebrud (2 Kor 11:2, Ef 5:24ff, Åp 19:7f, 22:17.  Jf Sal 45 og 72.) 

Dessuten merker vi oss at hverken Høysangen eller Nytestamentets skrifter omtaler bruden som dronning.  Forklaringen er selvinnlysende: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.»  Kristi nåderike er ikke av denne verden.  Dets struktur er en kristokratisk «hode-struktur» (el kefalè-struktur).  Utelukket er likestillings- og rettighetskrav fra vår side.  Kristus ved Faderens nådeside sammenføyer kirken som Kristus-virkelighet og lar henne vokse ”i HERREN”.  Hode-strukturen innordner mann og kvinne i hver sin skapergitte posisjon.  Med ham til gave, kaller han dem til et liv i tjenende kjærlighet med ham til forbilde (Ef 5:22ff).  Kristi forhold til sin kirkebrud medbestemmer alt hva han sier om mann og kvinne, og om sine utvalgte apostler og deres etterfølgere i prekenembetet.

Kirkens rett i denne verden er en gudgitt nåderett, gitt med evangeliet og sakramentene til bruk i den forsamlede menighet.  Den er Guds kirkes handlende subjekt, hvor menighetslemmene samles for å bruke nåderetten offentlig i gudstjenestelige ordninger.  Kristus har gitt sin bekjennende menighet to rettigheter til vern om dens nåderett: Kallsretten - retten til å kalle skikkede menn til prekenembetet, og prøvingsretten - retten til å prøve deres lære på Kristi ord.  Dette rettsvern krever kirkerettslige reguleringer av plikter og rettigheter i lovs form.  Kirkeretten må alltid prøves på kirkens rett, som krever sakssvarende former under omskiftelige forhold.

I nåderettens samfunn gjelder tjeneres underordning i den omvendte pyramide.  Den Oppstandnes kristokrati endevender denne verdens forestillinger om høy og lav, stor og liten.  Kristus er ”hodet” for sin kirke på jorden, men styrer kirken med sitt ord nedenfra – i tjener-posisjonen (Joh 13).  Nederst (eller sist) er prest/biskop, eller Krist delegater i prekenembetet, over dem diakonene, og øverst den bekjennende menighet - Guds husfolk (el familie).  

Den tyngste byrden på presten som ”deres tjener” (Mt 20:26, jf 1 Tim 5:17).  Det er hans ansvar å bevare grunnvollen hel og uskadd, så Den Hellige Ånd kan oppbygge menigheten på den.  Et tilbygg på en annen grunnvoll er utelukket, for Guds ordåpenbaring er avsluttet i Kristus (1 Kor 3:10f).  Liksom presten skylder å ta de tyngste tak for menigheten, skylder mannen å ta de tyngste tak for sin hustru (Et 5:25).  Forbildet er Kristus i sin tjeneste for alle.  Til sist følger en desto strengere dom (Jak 3:1).

I den Oppstandnes kristokrati fremtrer kirken som Ordets tjenerinne uten reservasjonsrett, for Det er kirkens gudgitte mandat å stadfeste apostelordets lære fra Skriftens Herre, og etterfølge apostelordets lære som Guds ord i ord og gjerning.  Vi har fått Kristus til gave for å leve under ham i hans rike og tjene ham i ”evig rettferdighet, uskyldighet og salighet, likesom han er stått opp fra de døde, lever og råder i evighet” (Lille Katekisme, forkl 2 trosart).  Alternativet består i de illusjonsnumre som bygger en som-om-kirke med menneskepåfunn(Mt 7:26f). 

3. Påstanden om tidsbestemte forestillinger 

Påstanden tilslører kirkens unike begrunnelse: Den oppstandne Jesus.  Den Gud og mann som er Oppstandelsen og Livet, er hovedhjørnesteinen i kirkens grunnvoll.  Hans undervisning, befalinger og fullmakter begrunner hele veien apostolatets kirkepraksis.  Kirkerommets inventar vitner taust om handlinger med utspring i Guds sannhetsbevis.  Helt fra urmenigheten i Jerusalem utelukker apostlenes lære en  læreutvikling fra primitivt til opplyst nivå (Apg 2:42).  Utelukket er læreimporter under nye omstendigheter (Mt 28:20, 1 Kor 1:2b, 14:34a.  Rom 12:2, 15:4, jf v 24).  Dette forhold ble stadfestet, da Kristus kalte Paulus til sin apostel (Gal 1-2). 

Påstanden om ”tidsbestemte” forestillinger handler om det moderne kirkeprosjekt, hvor brysomme lærestykker og bibelord blir sortert bort som ”ikke relevant”.  Men for kirken er  apostolatets læreoverlevering eneste kunnskapskilde.  Surrogater bedrar (Kol 2:8, 2 Pet 2:3).  Vanlig er de tre tankeoperasjonene redefinering, rangering og relativisering. 

(1)     Redefinering med påstanden at kvinners adgang til presteembetet er et spørsmål om kjærlighet i betydningen frisinn, raushet og likebehandling. 

(2)     Rangering med påstanden at liv er viktigere enn lære, kjærlighet viktigere enn sannhet, og tjenestefellesskap viktigere enn enhet i bekjennelsen. 

(3)     Relativisering med påstanden at sidestilling av rett og vrang lære i fellesskapets ordninger er å foretrekke framfor lidelser for lærens skyld (1 Tess 2:13f.  Jf 1 Pet 5:1, 2 Tim 3:10-14, 2 Kor 1:3-7, Gal 5:7-10).   

Slik blir apostelordets lære fra Skriftens Herre prisgitt fornuftens visdom, som et produkt av psykososiale prosesser i retning ønsket konklusjon ”når tiden er moden”.  Til sist følger utstøting av «det gamle synet», representert ved den rest som følger apostelordets lære i praksis.  Virkningen er forvirrende og splittende, og sementeres med forklaringen at det hele beror på ”ulike bibelsyn”.  Men handler apostelordets lære om ”min” utleggelse, alternativt «kirkens syn”?  Den falske forbrødring har sin glede i urettferdigheten (1 Kor 13:5). 

De første kristengenerasjoner måtte kjempe for den apostoliske læreoverlevering mot den falske gnosis - for noen ble det en kamp med livet som innsats.  I vår tid har ”de apostoliske fedre” fått ny aktualitet, særlig kirkerettsskriftet Didaché (De tolv apostlers lære) og brevene fra Clemens, Polykarp og Ignatius.  De formidler – direkte og indirekte – apostolisk lære om underordning og adgang til prekenembetet.  Det gjør merkelig nok også gnostiske skrifter, men på en indirekte måte - med sin rangsnudde (el speilvendte) læreframstilling med henvisning til skjulte (apokryfe) overleveringer fra Jesus (f eks Det apokryfe Johannes-evangelium, Tomas-evangeliet o a). 

4. Apostolatets utspring i Den Hellige Treenhet

Apostlenes læreoverlevering inngår i en sendelsesrekke med utspring i Den Hellige Treènhet.  Sendelsesrekken innledes med Faderens sendelse av Sønnen i Jesu tjenerskikkelse, og Sønnens sendelse av de apostler som han utrustet på Pinsedagen med Den Hellige Ånds gaver, mer enn andre kristne.  Men deres apostolat er likevel ikke avgjørende for Sønnens kirkerelasjon.  Avjgørende er Sønnens underordning av fri vilje i Jesu tjenerskikkelse (Fil 2:7f). 

Unnfanget av Den Hellige Ånd, og «født av en kvinne, født under loven», oppfylte han loven og kjøpte oss fri.  Løsepengen var han selv med sin lidende lydighet i alles sted (Gal 4:4f).  Denne selvhengivende kjærlighet – agape - åpenbarer Guds innerste vesen.  Kjærlighet fins ikke uten personer.  Guds selvhengivende kjærlighet i Jesu tjenerskikkelse gir seg til kjenne i personrelasjoner mellom Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd i deres underfulle treènhet.  Guds kjærlighet er selvhengivende for sin egen skyld, fordi «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4:8).  Det kan ingen vite uten Sønnens lidende lydighet i Jesu skikkelse, og Helligåndens kall og opplysning ved evangeliet.  Troen kjenner Guds selvhengivende kjærlighet i ham. 2 Kor 5:14 – Kristi kjærlighet tvinger oss. 

Guds hemmelighet (el mysterium) fra evighet av er gitt med person-relasjonene i Guds underfulle treènhet: Faderen er altets opphav, Sønnen er født av Faderen fra evighet, og Ånden utgår fra dem begge.  Denne underordning i Gud beskriver ikke rang, men relasjoner: ”Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds Guddom er èn, i herlighet like stor, i majestet like evig” (Den athanasianske trosbekjennelse, pkt 6). 

Guds kjærlighet innholdsbestemmer Kristus som «den andre Adam» i forhold til sin kirkebrud (Rom 5:12ff).  Skapt i Guds bilde, er rekkefølgen «Adam og Eva» en beskrivelse og en profeti.  Rekkefølgen beskriver den skapergitte kjønnspolaritet i et underordningsforhold.  Profetien peker fram mot Sønnens underordning under Faderen i Jesu skikkelse.  Hva denne underordning består i, har åpenbaringsdordets Gud avslørt med Sønnens underordning av fri vilje i Jesu lidende lydighet.  Mann og kvinne er kalt til å gjenspeile Guds selvhengivende kjærlighet mellom likeverdige personer. 

Sønnen underordnet seg Faderen av fri vilje og ga seg selv i selvhengivende kjærlighet til sin kirkebrud.  Denne agape setter kjønnsrelasjonene inn i en omfattende og meningsgivende sammenheng.  Sønnens kjærlighet i Jesu tjenerskikkelse kommer offentlig til uttrykk i forholdet prest og menighet – først med kall og prestevigsel, og senere med den Oppstandnes virksomme nærvær i prestens forvaltergjerning.  Mennesketanker om rang og posisjon vedkommer ikke saken.  Likestillings- og rettighetskrav forkludrer den.  (Se nærmere Ef 5:20ff, 1 Kor 11:3ff, 14:33-38, 1 Tim 2:11-15, 3:2-12, Tit 1:5-9.) 

Grunnmønsteret er gitt i den gamle pakt – i bibelhistorien om åpenbaringsordets Gud og hans utvalgte folk.  Dens hovedtema er Guds trofasthet og miskunn mot sin troløse ”hustru” (profeten Hosea, jf Salomos Høysang om utvelgelsen).  Dette vitnesbyrd om kjærlighetens vesen er ingen høyeste idé.  Guds kjærlighet utspiller sitt vesen i et drama hvor siste akt fremstiller Guds selvhengivende kjærlighet i «Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2:2; jf Ef 1).  Med Kristus til gave, blir underordning et stort gode, hvor likeverdige kjønn i deres ulikhet følger Kristi eksempel i selvhengivende kjærlighet.  

Tilbake står to handlingsmønstre som utelukker hverandre gjensidig: Enten tjenerens vitnesbyrd om åpenbaringsordets Gud i hans hellighet og kjærlighet, eller den egosentrerte søken etter «sitt eget» (1 Kor 13:5), fremmed for Guds nådepakt i Jesu død og «uten Gud og uten håp i verden” (Ef 2:12b). 

Apostelens veiskille-spørsmål er en oppfordring til selvbesinnelse.  Herrens proklamerer og gir videre Visdommen ovenfra for å gjøre mennesker kjent med dens innerste hjertelag, ellers ukjent for menneskene.  Derfor fortsetter den apostoliske tjeneste med Guds kall på indirekte vis, når kirken kaller og innsetter skikkede menn som forvaltere av Guds hemmeligheter i menighetene (Mt 10, Joh 20:22f, 1 Kor 4:1f).  - Så langt om bakgrunn og aktualisering.  Nå over til den gudgitte basiskunnskap som tyder forholdet mann og kvinne.  Jeg starter med teksten fra Pastoralbrevene fordi den presiserer den viten som forutsettes i Første Korinterbrev.

5. 1 Tim 2:11-15

Kapitlene 2 og 3 viser ”hvordan man skal forholde seg i Guds hus, som er den levende Guds kirke, sannhetens søyle og grunnvoll” (3:15).  Teksten er en forskrift om kvinnenes adferd når menigheten er samlet til gudstjeneste, men sammenhengen viser også til felles oppgaver. 

Vi merker oss først at både mann og kvinne kan lede menighetens offentlige bønn (v 8-10.  Jf 1 Kor 11:5 - Hver kvinne som forretter bønn eller profeterer…)  For ordens skyld: Kvinner kan lede tidebønn og bønner under messen.  Dette beror på kirkens enhet «i Kristus», som stadfester kjønnenes likeverd i deres ulikhet (Gal 3:28 – merk relasjonen «mann og kvinne»).  Frelsen gis alle i dåpen (Gal 3:28, Tit 3:4-8).  Mann og kvinne har samme barnekår hos Gud, med samme adgang til ham i bønnen (1 Tim 2:1-6a).  Vi står overfor oppgaven å anskueliggjøre i gudstjenestelig praksis Guds skapervilje med mennesket i mannkjønn og hunkjønn. 

Dernest merker vi oss at begge kjønn deltar i menighetens diakoni (1 Tim 3:11, Rom 16:1f).  Eldre kvinner ble kalt til å undervise yngre kvinner (Tit 2:3f).  Evodia og Syntyke hjalp apostelen i kampen for evangeliet (Fil 4:3).  Apostelens hilsener gjenspeiler kvinnenes betydning for trosformidling i den private sfære (jf Rom 16, jf 2 Tim 1:5, 3:15, 1 Tim 1:5).  Mønsteret var gitt med de tjenende kvinner i Jesu disippelkrets, og medførte i aposteltiden en kallspraksis i klar kontrast til samtidens religioner og tidlig-gnostiske sekter. 

I aposteltiden og senere var det arbeidsfordeling mellom diakoner og diakonisser.  Diakonene bistod prestene/biskopene under gudstjenesten, og ellers med praktiske og økonomisk-administrative tjenester.  Diakonissene arbeidet primært med pleietjenester (karitative oppgaver) og assisterte ved dåp av kvinner.  I løpet av middelalderen forfalt den kvinnelige diakoni, vesentlig fordi noen kirker i øst lot kvinner forrette eller assistere ved Herrens Nattverd.  Den kvinnelige diakoni kom i vanry.  (Se Apg 6:2f, 1 Tim 3:8-12, 5:9f  - ”enker” og senere diakonisser samme oppgaver?)

Så til apostelens tilnærming til emnet - mann og kvinne i den forsamlede menighet.  Forskjellen mellom ulike kaller markerer han først med apostolatet, v 6b - for å frembære dette vitnesbyrd i den tid som er bestemt til det (kairos), er jeg innsatt til herold og apostel….  Et prekenembete forbeholdt menn bekrefter mann og kvinne i hvert deres skapergitte kall, v 8 - Jeg vil altså at mennene, når de forretter bønn…  Deretter utvider apostelen perspektivet til spørsmålet om kvinners adgang til prekenembetet i menighetens samlinger (v 11-15). 

V 11:

Apostelen innleder med et påbud, begrunnet i Guds ordning: ”En kvinne skal motta undervisning (manthaneto, imperativ) i stillhet”.  ”Stillhet” er her den lærvillige lytting som stadfester Guds ordning, at mannen er gitt lederansvaret i hjem og menighet.  Hun skal ikke råde over mannen, men være lydhør for den Kristus-undervisning som mannen formidler.  Til sammenligning var synagogens undervisning forbeholdt gutter og menn.  Påbudet svarer helt til Jesu undervisning for både menn og kvinner. 

Om en kvinne utfører de oppgaver som hører med til prestens/biskopens oppdrag, da vitner hun falskt om den gode Skaperen, og ferdes ikke rett i Guds kirke.  Denne ansvarsfordeling i kirkens offentlighet blir indirekte stadfestet i privatsfæren, når kvinner underviser barn (2 Tim 1:5, 3:15), eller når eldre kvinner underviser unge kvinner (Tit 2:3f).  Så følger flere begrunnelser.

V 12:

Første begrunnelse: Apostelens forbud - Jeg tillater ikke en kvinne å være lærer…  På grunn av jeg-formen har man forsøkt å svekke forbudet.  Men det er ingen privatperson som her befaler og forbyr.  Det er Herrens utvalgte apostel, utrustet med Den Hellige Ånd for å overgi Kristi lære i hans sted (jf Joh 14:26, Rom 12:3-8, Gal 4:14b).

Det står ikke ”sin mann”.  Forbudet gjelder generelt om forholdet mann og kvinne i hjem og menighet.  Det forplikter alle, både gifte og ugifte.  Opptrer en kvinne som ”lærer” i Kristi sted, opptrer hun med en myndighet som hun ikke har og vitner falskt om Skaperens godhet, i strid med Kristi kunnskap (1 Mos 1:27 (2:21-24, jf Mt 19:4f). 

“Å lære” (didaskein = å undervise, lære) er her et teknisk ord om utøvelse av det offentlige prekenembetet i menigheten (derav ordet “lærer” = didaskalos).  Denne ordbruk innskjerper mannens oppdrag i den felles gudstjeneste (3:14f).  Kvinnen skal ikke “råde over” sin mann (autentein) med den myndighet som en prest/biskop har (3:2, 5:17). 

Vi merker oss menighetens posisjon.  Stilt overfor Herrens utvalgte og autoritative kronvitner, er menigheten den aktive mottager.  Menighetslemmene lytter til Kristi lære og omsetter den i hellig adferd.  Denne tjenerposisjon er den gudgitte konstant gjennom kirkens historie.  Hvor Guds kirke trer fram som apostolatets kirke på troskapens vilkår, der er Kristus alltid Læreren ved de menn han har kalt gjennom menighetens kall til prekenembetet (jf 1 Mos 2:21-23, Jes 52:7-10, Lk 10:161 Kor 4:1f, 2 Kor 5:19f , Ef 5:22ff).  Morraterposisjonen gjenspeiler disippelflokkens forhold til Jesu undervisning.  I kraft av sin person var han Guds engel (angelos) og sendebud (apostel), sendt for å lære Guds folk hva Moses og Profetene vitner om ham og hans verk.  En illustrasjon gir Lk 4:15-22, om Jesu opptreden som Læreren i Nasaret-synagogen.  Han foreleste Skriftene og utla dem med guddommelig myndighet.  Denne lærergjerning fortsetter Kristus med apostelordets lære fra ham, Lk 10:16 – Den som hører dere, hører meg.  (Jf Mt 28:20 og sendebrevene til menighetsenglene el biskopene, Åp 2-3).

Når en prest/biskop foreleser bibeltekster og utlegger apostlenes lære, utøver han oppdrag og fullmakter i Kristi sted.  Kallet er ikke gitt ham umiddelbart, lik Herrens apostler, men middelbart gjennom menighetens kall og innsettelse i prekenembetet.  Da er mannen ”Kristi medarbeider og forvalter av Guds rikes hemmeligheter” (1 Kor 4:1).  I kraft av Kristi lære og fullmakter utøver han gudgitt myndighet – ikke bare i menigheten, men over menigheten.  

Her merker vi oss delegat-posisjonen.  Den er ingen herskerposisjon, men en tjenerposisjon.  En prest er satt til å tjene menigheten i selvhengivende kjærlighet, lik Jesus og apostlene hans (Joh 13:15f, 1 Pet 2:21, 1 Kor 4:16, 2 Tim 1:13, jf 1 Tim 1:16 og 4:12 - Timoteus som forbilde).  Stilt overfor åpenbaringsordets Gud, handler samarbeidet mellom prest og lekfolk om innbyrdes kjærlighet, enhver i sitt kall (Tit 2:15, Heb 13:17). 

V 13f:

Andre begrunnelse: Adams førstefødte-posisjon.  Apostelen formidler begrunnelsen i 1 Mos 2 fra Skriftens Herre.  Teksten om den første Adam er en Kristus-profeti (typos) om den andre Adam – Guds førstefødte (Rom 5:12ff, jf Joh 5:39, 46f). 

Gjennom bibelhistorien viser forholdet mellom Gud og hans folk tilbake til skapelsen.  Mennesket fremstår i Guds bilde som motstående kjønn, først mannen, så kvinnen.  Likeverd i ulikhet fremstår i Bibelen som en kjensgjerning Gud har tydet (1 Mos 1:27, 2:23, Ef 5:31-33). 

Sinai-pakten tydeliggjorde hva førstefødt-posisjonen innebærer.  Den førstefødte sønnen har odelsretten (1 Mos 25:31-34), og blir med tiden familiens overhode og ”prest»  Sønnen er ifølge sin Guddoms natur Faderens førstefødte fra evighet, etter sin menneskenatur kirkens hode og prest i evighet (Kol 1:15-18, Rom 8:29, Heb 1:6, Åp 1:29).

Adams førstefødt-posisjon medbestemmer myndighetsforholdet mellom mann og kvinne i deres skapergitte ulikhet.  Gud skapte Adam ”av jordens støv” (1 Mos 2:7).  Hans medhjelp Eva, ble skapt av Adams ribben, det vil si likeverdig med ham (v 22).  Dette forhold ble første gang markert da Gud ledet Eva til Adam, som kalte henne ”manninne” (v 23).  Den som gir navnet, har også lederposisjonen.  Den ble stadfestet da Adam ga hustruen navnet ”Eva” (3:20). 

Apostelen innledet sin undervisning med det skapergitte myndighetsforhold i menighetens gudstjeneste, 1 Kor 11:8-10 – Mannen kommer ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen.  Og mannen ble ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.  Derfor bør kvinnen ha en makt på sitt hode for englenes skyld.  - Hva ordet ”makt” sikter til, er uklart, men ikke poenget.  Kristne kvinners adferd under gudstjenesten bevitner Guds skaperorden.  Dette kall består under alle kultur- og samfunnsforhold.  Lik kvinnen, bevitner menigheten med sine ordninger Guds skaperorden.  Her er mannen som utøver prekenembetet, Kristi delegat og talerør, og kvinnen underordner seg Kristus som kirkens Lærer, og kvinnen underordner seg mannen som for Kristus - ”for englenes skyld”, som overvåker Guds orden.

V 14:

Tredje begrunnelse er hentet fra syndefallskapitlet, 1 Mos 3.  Apostelen unnskylder kvinnen, som ble lurt.  Utleggelsen er knapp, og forutsettes kjent og forstått, i det minste av Timoteus.  Vi er henvist til læretekstene Rom 5:12ff, 1 Kor 15:21f, 42-49 og Ef 5:22ff, som belyser Adam-Eva-relasjonen som oppfylt profeti i forholdet Kristus og kirken.  Den første Adam syndet med åpne øyne og bærer ansvaret for skaperverkets nød under syndens og dødens lov.  Den andre Adam har oppfylt loven med sin lidende lydighet og er kilden til en ny menneskehet «ved vannets bad med ordet» (Ef 5:26.  Jf 1 Mos 2:16f, 3:9). 

V 15:

Kvinnen blir frelst, ”hvis hun holder fast ved tro, kjærlighet og helliggjørelse og fører et ærbart liv”.  Den som tror frelsen - gitt av nåde for Kristi skyld, øver troen i de gjerninger som kallet medfører.  Med sin adferd i hjem og menighet vitner den kristne hustru og mor at hun kjenner den gode Skaperen ved midleren Kristus Jesus (Joh 17:3).  Troen går foran, livet følger etter.  Guds ubegripelige kjærlighet er ikke skjult, men åpenbart i Kristus – den andre Adam - som oppfylte Guds lov i alle måter da han”ga seg selv til gjenløsning for alle” (1:5f).  Kvinnen er frelst av nåde, lik mannen, men bekjenner kirkens tro i den gjerning som bare en mor kan - med graviditet, fødsel og omsorg for barn og hjem. 

En kristen hustru er en Herrens tjenerinne.  Hun underordner seg mannen i hjem og menighet som for Herren Kristus, og ikke av noen annen grunn.  Det er den kristne manns skyldighet å utøve lederskap som Herrens tjener i Kristi sted.  Da bevitner de begge - hver i sin skapergitte posisjon, den gode Skaperen. 

Den kristnes kvinnes adferd i menighjetens gudstjeneste er troens vitnesbyrd med lyttende stillhet for Kristi ord (jf Maria, Lk 10:39, Joh 2:5).  Hun vedkjenner seg kvinnens kall som hustru og mor, og bevitner ekteskapets verdighet til gagn for alle mennesker (Tit 3:8, jf Apg 18:26, Tit 2:3-5).  Troen går foran - gjerningen følger etter.  I motsatt fall trer hun inn i en annens kall, og avlegger med såkalt innsikt et falskt vitnesbyrd om den gode Skaperen. 

Et prekenembete forbeholdt menn, fristiller kvinnen til undervisningsoppgaver i menigheten (1 Tim 3:2, 4:11, 16.  Jf 1:5, 2 Tim 3:15, Tit 2:3f).  I den private sfære kunne Priska og Akvilas undervise Apollos om troen (Apg 18:26.  Priska el Priskilla nevnt først pga sin sosiale posisjon).  Andre eksempler på driftige kvinner er Tabita, Lydia, Damaris og Filips døtre.  Ikke noe sted i Nytestamentet gir belegg for den slutning at deres driftighet og posisjon omfattet den læremyndighet som en prest/biskop har.  (Se nærmere Apg 9:36, 17:34, 18:2, 21:9 m fl.) 

Når apostlene innsatte prester/biskoper, innsatte de menn.  Hver gang er det uttrykkelig tale om menn, til tross for at både menn og kvinner deltok i menighetens gudstjeneste (jf synagogen.  Se 1 Tim 3:2, Tit 1:5f, Apg 1:21).  - Det fins ett vitnesbyrd i Nytestamentet, men det handler om frafall fra Jesu og apostlenes lære.  I Tyatira-menigheten opptrådte den falske profetinnen Jesabel  (Åp 2:22.  Didaskei – samme betydning som i 1 Tim 2:12).

En kvinne som tar sitt morskall på alvor, er sin manns medhjelp, oppmuntrer ham til lederansvar etter Kristi forbilde, og underordner seg ”i Kristus”.  Når begge lever ham underordnet, hver i sitt kall, blir kjønnenes likeverd stadfestet i deres komplementære ulikhet.  Alt som angår mannen i prekenembetets gjerning, angår kvinnen som lem på “Kristi legeme” – kirken, så alt som angår kvinnen, angår mannen. 

Det er ikke syndefallet, men Guds skaperorden som begrunner menns adgang til prekenembetet under fallets kår (1 Mos 1-2).  Guds kirkeorden stadfester Guds skaperorden, 1 Mos 2-3.  Men søker man på antikkens vis visdom i en idéverden, går man glipp av Guds visdom, stilt fram for verden i mannen Jesus Kristus og ham korsfestet. 

6. Enten Visdommen «ovenfra» eller visdommen «nedenfra»

Første Korinterbrev er kalt kirkens eldste kirkerettsbelæring.  Vi må ofte lese ordet «brødrene» i avgrenset mening, med særlig adresse til menighetsprestene (presbyterne).  Undervisningens foranledning er den tidlig-gnostiske åndelighet blant menighetslemmene.  Apostelens markeringer viser indirekte til en rangsnudd visdomslære (14:37), typisk for grekere.  «Grekerne søker visdom», bemerker han (1:22).  Selv representerer han Guds visdom, konkret-anskuelig i Kristus og ham korsfetet Kristus (2:2), slik «Skriftene» har sagt» (15:3).  Korsets evangelium frelser hver den som tror (1:21).  Selvforløsningsidèer er null verdt.

Antikkens filosofer søkte en omfattende virkelighetstolkning gjennom argumentasjon i estetiske former.  Retorikk ble oppfattet som tegn på visdom.  Paulus unngikk bevisst å forkynne evangeliet med «talekunst og visdom» (1:17, 2:1 og 4, 2 Kor 1:12).   Den slags har «ord på seg for å være visdom» (Kol 2:23), men gjør troen avhengig av «menneskers visdom» (1 Kor 2:5, 13 - menneskelig visdom).  Evangeliet om korset avslører «verdens visdom, som er uforstand i Guds øyne» (3:19, jf 6:5f)).  I andre sammenhenger viser Paulus til ”mørkets ufruktbare gjerninger” (Ef 5:11; jf 2:1-3), og ”tomt bedrag” med utspring i menneskelige tradisjoner (Kol 2:8, jf 1 Kor 11:1).  Poenget er misbruken, når mennesker ved sine fulle fem misbruker sin forstand og later som om Guds ord er utgfått fra dem eller kommet bare til dem.

Visdommen «ovenfra» er ingen spekulativ idèlære (1:23), men kunngjør Guds forsoning med verden i en korsfestet Kristus.  Troens vilkår er Visdommen i egen person, med følger for kristnes vandel, og for kirkerettens utøvelse i menigheten (6:5.  Jf Jak 3:13ff – det kristne ethos).  Både Paulus og Jakob formidler Jesu undervisning om Guds visdom, slik «Skriftene» vitner om ham, og især Salomos ordspråk (Mt 11:19, 12:42, 13:34, Lk 11:49.  Jf Sal ord 8). 

Visdommen «nedenfra» underkjenner Pauli aposteloppdrag fra den oppstandne Kristus, med rett til å leve av evangeliet (4:1f, 9:17, 9:1-14).  Anstøtelig er også apostlenes ekteskapelige samliv (9:5), og likeså kirkens kroppslige fremtreden om den Oppstandnes virksomme nærvær med evangeliet og sakramentene – med ord som høres og ting som ses (2:2, 3:16f, 4:1f, 5:9ff, 6:12ff, kap 7, 9:24-10:11, 16-17, osv).  

Det samlende tema i kapitlene 11-15:20 er Guds godhet som Skaperen og Gjenløseren.  Undervisningen kan betraktes som en innledning til «oppstandelseskapitlet», som starter fra 15:21ff.  Guds kirkeorden hverken avløser eller opphever Guds skaperorden, men stadfester og anskueliggjør den med sakssvarende uttrykk i gudstjenestelige ordninger.  De bevitner i ord og handling Guds nåderike midt i blant oss, og foregriper herlighetsriket som kommer med den nye jord (Lk 17:21.  Sammenhengen krever oversettelsen «midt i blant» el «blant»). 

I denne sammenheng inngår kap 13 – kjærlighetens høysang med dens beskrivelse av Guds selvhengivende kjærlighet – hans agape - stilt fram i Sønnens lidende lydighet (2:2).  Denne visdom gjør ikke på «all innsikt» (merk bestemt form – pasan tæn gnosin) i «alle hemmeligheter» (13:2).  Den opptrer ikke skrytende eller oppblåst, men «gleder seg med sannheten» (v 6 - her med vekt på adferdssiden).  Guds kirkes glede på jorden er Jesu glede ved Faderens høyre – nærværende og virksom i menighetens midte.  Guds agape opphever ikke Guds skaperorden, men formidler Guds frelsesgoder med ytre midler i det gjenløste skaperverk. 

Menneskenes forestillinger om kjærlighet er begrenset til eros og sexus, kanskje offervilje og vennskap.  Evangeliet lar oss kjenne den eneste sanne Gud i hans agape, så ganske annerledes enn vi forestiller oss.  Den er en bevitnet historie om Guds selvhengivende kjærlighet i Kristus Jesus, som vant seg en horebrud ved å oppfylle Guds hellige lov i hennes sted og med sitt liv som løsepenge på korset.  Sett fra menneskers side, er Guds kjærlighet ufortjent og ubegripelig.  Den Hellige elsker for sin egen skyld, for han er den han er – agape.  Han tilregner synderen sin nådige tilgivelse for sin kjærlighets skyld, stilt fram for verden i Kristrus og ham korsfestet, - og ikke av noen annen grunn (Ef 5).  Vi forstår Peters reaksjon, da Herren opptråtte som trell og ville vaske Peters føtter (Joh 13:8): ”Aldri noen sinne skal du vaske mine føtter!”  Da svarte Jesus ham: ”Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg.” 

Fremdeles bøyer Sønnen seg ned i tid og rom.  Det skjer ikke med fanfarer, pomp og prakt, men med evangeliet og sakramentene i Guds kirkes orden, og hans venner lar seg betjene av ham.  Kirkens gudstjeneste er fremfor alt Guds tjeneste for oss.  Med Kristus til gave, følger livet i hans tjeneste med ham til eksempel, enhver i sitt kall.  Det kan ingen gjøre uten å kjenne den eneste sanne Gud ved den han utsendte, Jesus Kristus (Joh 17:3).  Underlig var kvinnefrigjørernes alternativ til apostelens læreoverlevering i Korint.  Under skinn av kristentro, ble kulturbetinget visdomslære utbredt med overtalende argumenter. 

7. 1 Kor 14:34-38

Gresktalende kristne supplerte apostelens evangelium med spekulative frihetsidèer (1:22, jf formaningen v 9f).  De konfronterte apostelen med en åndelighet løst fra det skapte, og kvinner demonsterte den med sin opptreden som predikanter i menighetens gudstjeneste, som om .  kjønn ikke vedkommer prekenembetet og gudstjenesten.

Paulus forsvarte sitt apostolat med den lære han hadde mottatt og gitt videre fra Kristus Jesus og fra dem som kjente ham først.  Den vanlige problemstilling «for eller mot kvinnelige prester» er avledende.  Konflikten den gang – og nå – gjelder «Herrens bud» eller skaperviljes blivende gyldighet, og dermed apostelens kompetanse og autoritet i kraft av Kristi ord.  Kvinnenes vitnesbyrd om Jesu tomme grav (Lk 24:1-12, 22f) er saken uvedkommende.

Dermed var den problemstilling reist som preger brevets disposisjon og innhold.  Med utgangspunkt i inkarnasjonen og en korsfestet Kristus (kap 1-2), underviser apostelen om det kroppslige ved kirken, når den samles til gudstjeneste og får del i Kristi gaver (10:16f).  Deretter følger “oppstandelseskapitlet” (15:20ff alternativt 12ff).  Foranledningen er den falske åndelighet som avviser overleveringen om Kristi legemlige oppstandelse, og øyenvitenes møter med ham.  Kirkens gudgitte rett er gitt med kirkens gudgitte bekjennelse til den inkarnerte Guds Sønn i Jesu skikkelse, hans lidelse, død og oppstandelse.  Ham vi bekjenner, er nåderettens kilde. 

Teksten er svært streng - på linje med Jesu verop over fariséerne (Mt 23:13ff.  Jf domsprofetene i den gamle pakt).  Kvinnens forhold til prekenembetet er ingen likegyldig sak, men et frelsesspørsmål (jf Johannes, Åp 2:20-23).  Alvoret kommer til uttrykk i en opphoping av fire begrunnelser.  De består ikke i fornuftsargumenter, men i bevitnede kjensgjerninger:

(1) Den ekumeniske kjensgjerning, v 34a: Den lære som Paulus har overgitt og forsvarer, begrunner kirkens praksis i ”alle de helliges menigheter”. 

(2) Åpenbaringsordets kjensgjerning, v 34b: Skriftens Herre er kilden til den rett utlagte Skrift, her om Guds gode skapervilje, tydeliggjort i ”Loven”.  Apostelen presiserer, v 37b, at ”det jeg skriver til dere, er Herrens bud”, det vil si Loven. 

(3) Den apostoliske kjensgjerning, v 36a: Spørsmålet han stilte – var det kanskje fra dere Guds ord gikk ut? - har han allerede besvart (11:2f).  Med tekniske termer fra synagogens praksis, viser han til ”de overleveringer (paradòseis) som jeg har overlevert (parédoka) til dere”.  Paulus har gjort sin skyldighet som Herrens apostel. 

(4) Den pnevmatiske kjensgjerning, v 37: De som er utrustet med profetånd (el Kristi skriftvisdom), erkjenner Herrens formaning gjennom sin apostel (jf 11:3, 7ff, og 5 Mos 18 om Profeten og falske profeter).  Åpenbaringsordets Gud godtar ikke dem som vraker hans ord (jf Jer kap 2, 7:1-15, 8:4-12, 23:9-32, 26:1-16.)  La oss se nærmere på teksten.

V 34:

“Å tale i menigheten” er et teknisk uttrykk om den offentlige preken, som Kristi delegater utøver i hans sted (jf Mt 9:18, Lk 9:11, Apg 4:1, 17:17, 19, 18:25, Rom 15:18f).  Kristne har ingen reservasjonsrett overfor Gud, heller ikke kristne kvinner.  Også menigheten i Korint er pliktig til å holde Herrens bud til kirken (v 36). 

Apostelen innskjerper loven for dem som med henvisning til en dypere innsikt (tidlig-gnosis) mener seg fritatt fra Guds skapervilje.  Apostelen konfronterer dem med åpenbaringsordets absolutte myndighet.  De har lært den gode Skaperen å kjenne ved evangeliet om Kristus og ham korsfestet.  Kristne har Kristus til gave og underordner seg derfor av fri vilje Guds kjærlighet i Guds orden for skapelse og kirke.  De lytter til apostelordets lære fra Kristus og gjør gode gjerninger, enhver i sitt kall – kvinnen i sitt kall som hustru og mor.  Men bryter hun inn i mannens kall som prekenembetets utøver, er hun Kristi delegat, men talskvinne for menneskers idèer om likestilling og likeverd i like funksjoner. 

Heller ikke her er taleforbudet absolutt.  Også kristne i Korint visste av apostelens overlevering at også en kvinne kan lede menighetens bønner (1 Kor 11:4f).  Forbudet gjelder den tale da kvinnen trer ut av Guds skaperorden og opphever den skapergitte underordning (v 34b).  Som vi har sett av 1 Tim 2, er det særlig steder i 1 Mos 2 og 3 som begrunner taleforbudet.  Det lar menigheten bekjenne i handling Guds blivende vilje med forholdet mann og kvinne – til gagn for menneskene (Tit 3:8).  Samtidig utfyller de troende hverandre med hver sine skapergitte gaver, som Ånden helliger.  (Se nærmere 1 Kor 11:3ff, 12:1ff, 14:1ff.  1 Tim 2:8-12, 3:1-13, 5:1-22.  Tit 1:5-9, 2:1-8.  1 Pet 4:10f.)

Sett i lys av 1 Tim 2:12, må forbudet gjelde kvinnens opptreden som apostlenes etterfølger i prekenembetet (presbyter/episkopos, dvs ”prest”).  Bryter hun forbudet, opptrer hun som om hun har Guds kall og fullmakt til å utøve læremyndighet over menigheten (og mannen).  Det lar seg ikke gjøre uten den ”greske” tenkemåte, som gjør kirken, embetsutøverne og mennesket til en lek med idéer og kamp om interessekontroll.  Kvinnen er gitt et annet kall, og dermed utelukket fra prekenembetet (likesom mannen er utelukket fra morskallet).  Dette gjensidige forhold fremgår indirekte av tjenestedifferensieringen (12:28f), og av prestenes (de eldstes) takksigelsesbønn i Nattverdens liturgi (evkjaristibønnen, kap 14).

V 35:

Lik 1 Tim 2:12, utvides perspektivet (partikkelen dé retter oppmerksomheten mot det som nå kommer).  Kvinnen har også andre muligheter til å opptre som mannens leder, i strid med taleforbudet.  Hva det konkret siktes til, er uklart.  Forbudet kan gjelde deltagelsen i den læresamtale som i form av spørsmål og svar gjerne fulgte etter gudstjenesten.  En annen mulighet var den samtale som vurderte profetienes innhold (v 29). 

Hovedsaken er klar: Kristne kvinner opptrer ikke i menighetens gudstjeneste som om de har fått gudgitt myndighet over menn.  Ved evangeliet har de lært den gode Skaperen å kjenne i Kristus Jesus, og vet at de har et annet kall.  Derfor sømmer det seg ikke (er en skam) for kristne kvinner å opptre offentlig som lærer for menigheten, eller som deltager i en læresamtale.  Kriteriet er ingen sedvane, men Guds skaperorden, som kristne representerer og tydeliggjør i hjem og menighet under alle kulturforhold.  Sett utenfra, tjener gode gjerninger til å bevitne troens rettferdighet for Gud, den gode Skaperen (Jak 2:24-26). 

Kvinnefrigjørerne i Korint fulgte den rangsnudde orden i selvbestemt frihet fra det skaptes orden.  Ingenting kunne manifestere dette tidlig-gnostiske evangelium tydeligere enn kvinner som agerer prester/biskoper.  Men hva de oppfattet som frihet, er usømmelig for kristne kvinner – ikke på grunn av et sedvanebrudd, men som uttrykk for opprør mot den gode Skaperen ved å forgripe seg på mannens kall.  Denne kvinneadferd er uttrykk for gudsopprør og «død tro» (Jak 2:17). 

V 37f:

- ”om noen ikke erkjenner (el godtar) dette, blir han ikke selv erkjent» (el godtatt, jf 8:2).  Noen håndskrifter krever oversettelsen ”så får han la være å erkjenne” (godta), fritt oversatt - ”så får det være hans egen sak”.  Denne oversettelse svekker sammenhengen.  Den kan bero på feil skrivemåte, eller være tilsiktet av hensyn til ”marcioniter och montanister” (Nils Johansson).  Oversettelsen må følge de tekstvitner som bekrefter sammenhengen (til den hører også fortsettelsen).  En rekke bibelsteder krever den håndskriftvariant som vår oversettelse følger: 5 Mos 18:20ff, Jer 23:16, 25ff, Esek 13:3-6, Joh 14:24, 1 Kor 16:22, 1 Tim 2:8ff, osv.  

Kvinnens inntreden i prekenembetet representerer den falske profetisme, i strid med kvinnens skapergitte morskall.  Også denne ytterst strenge advarsel har adresse til ”alle dem som påkaller vår Herres Jesu Kristi navn på hvert sted” – også i framtid (1 Kor 1:2b.  Jf kjennetegnet på falske profeter, Esek 13:3-6).  Saken gjelder kirkens blivende rett.

Frigjøringsidèen omsatt i handling, lot kvinner opptre som prester/predikanter under gudstjenesten.  Denne adferd utga seg for å være «åndsfylt», til forskjell fra den underordningslære som apostelen hadde overgitt og menigheten mottatt.  Konflikten står i skarp kontrast den mottagelse Paulus fikk første gang, 1 Kor 11:2f – Dere skal ha ros for at dere /…/ holder fast på de overleveringer jeg har gitt videre til dere.  Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.  (Jf 3:23, Ef 5:23.)  De holder fast, men reserverer seg til samme tid.  De har mottatt evangeliet, men praktiserer frihetsidèer i strid med apostelordets lære fra Lovens Herre.

«Herrens bud» regulerer kvinnens forhold til prestenes forkynnelse og takksigelsesbønn under nattverdens liturgi (14:13-17; jf 1 Tim 2:8).  Saken gjelder ikke forstyrrende småprating under gudstjenesten, men frelsens goder i Guds kirkeorden.  Men heller ikke her er befalingen om å ”tie” absolutt å forstå (jf Apg 1:14, 12:12). 

Kristi formaninger og befalinger til de tolv omfatter etterfølgerne i den apostoliske tjeneste (Mt 10, 28:19f, Joh 17:20, 1 Tess 2:13).  Hans delegater er trofaste forvaltere av Guds hemmeligheter.  Men «superapostlene» (hyperapostoloi) i Korint-menigheten lot seg ikke tilrettevise (jf 2 Kor 11:5, 12:11, jf 15:11, Gal 2:6).  Pauli ord om den åndelige gudstjeneste som er kroppslig, må ha lydd som dårskap i deres ører (Rom 12:1, 1 Kor 3:16 osv), og likeså Pauli undervisning om «menneskets ånd», som ingen kjennskap har til det som hører Gud til, og tar heller ikke imot det (1 Kor 2:11ff; jf undervisningen i 2 Kor 3 om «Åndnes embete» - prekenembetet i den nye pakt).

Åpenbaringsordets Gud stadfester sin skaperorden ved å kalle menn til apostlenes etterfølgere i prekenembetet.  Lik Herrens apostler er de åndelige fedre i Kristus (1 Kor 4:15, jf 2 Kor 6:16-18), til forskjell fra kvinnens morskall.  Denne forskjellsbehandling er menneskenes dennesidige håp.  For menneskenes skyld bekjenner menighetens lemmer i liturgisk handling den gode Skaperen i et gjenopprettet gudssamfunn, og akter hverandre høyere enn seg selv (Fil 2:3; jf 1 Tim 2:12-15). 

8. Noen tilleggskommentarer:

1. Første Korinterbrev gjenspeiler en kirkesituasjon da yndlingsidèer i samtidskulturen vinner innpass blant kristne.  Krav om endringer i gudstjenestepraksis og adferdsnormer medfører åpen konflikt med den lære apostelen har mottatt og overgitt fra kirkens Herre.  Apostelens reaksjon er forbilledlig – ikke læretilpasning (akkomodasjon), men kontrasterende undervisning og formaning med den rett utlagte Skrift fra dens Herre.  Eksempler: Kap 6 - ekteskapsetikk, kap 10 og 11 – Herrens Nattverd og forholdet til avgudene, kap 12 – dåpen som innlemmer i kirken som Kristi legeme – den nye Kristus-virkelighet, kap 15 – den legemlige oppstandelse fra de døde. 

2. I aposteltidens menigheter fantes kvinner med stor innsikt i kirkens tro, i stand til å veilede og rettlede andre.  Det gjorde de i hjemlige sfære uten å anfekte sitt kall som hustru og mor.  Eksempler er Priskilla, også kalt Priska (Apg 18:26, Rom 16:3-5), og purpurkremmersken Lydia (Apg 16:14, jf 2 Tim 1:5, 3:15).

3.  Megetsigende er skjelningen mellom profet og lærer (didàskalos. 1 Kor 12:28, Rom 12:6-8, Ef 4:11).  Med profet siktes etter alt å dømme til menn med innsikt i Kristi utleggelse av ”Skriftene”, og derfor i stand til å formidle den ”til oppbyggelse og formaning og trøst” (1 Kor 14:3, jf 13:2a, Apg 15:32).  Dermed var sammenblanding med det offentlige prekenembetet (didàskalos) utelukket, for ”Skriften kan ikke oppheves” (Joh 10:35; jf v 38 og 8:44). 

4.  Apostelens undervisning gjelder den forsamlede menighet (ekklesia), hvor den oppstandne Kristus er virksom gjennom ytre midler, slik han lovte (Mt 28:20, 1 Kor 4:1, 5:1-6, 10:16, 11:23ff).  I sentrum står midleren for Guds skaperverk og alles gjenløser, som tjener menigheten med «Guds hemmeligheter» (1 Kor 4:1 – mysterioi) og gir sine himmelske gaver i jordiske skikkelser.  Denne jordiske formidling belyser kvinnens frelse ved tro.  Frelsens årsak er den samme som for mannen; 1 Tim 1:15 – Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere.  Også forbudet mot å spre vrang lære i menighetene omfatter dem begge og har samme mål, v 5 – kjærlighet som springer fram av et rent hjerte, en god samvittighet og en oppriktig tro.  Men med hensyn til livets vitnesbyrd, beror forskjellen på ulike kall - mannen som familiens leder og menighetens prest (eldste), og kvinnen i sitt kall som hustru og mor.

5.  Evangeliet stadfester Guds gode skapervilje med syndenes forlatelse på grunn av Kristi fortjeneste.  Men blir troen skilt fra sine kroppslige uttrykk i gjerning og adferd, blir syndenes forlatelse til syndenes tilatelse.  Det falske frihetsevangelium tilslører Guds skapervilje med ord om raushet, rommelighet, frisinn osv.  Dåpen mister sin betydning i den kristnes dagligliv. 

Karakteristisk er misbruken av 1 Kor 13:13 – Tro, håp og kjærlighet.  Men størst blant dem er kjærligheten.  Misbruken later som om troens innhold ikke vedkommer kjærligheten og læren av underordnet betydning.  Men kjærligheten er størst fordi troen er rett.  Troen har Guds selvhengivende kjærlighet i den inkarnerte Gud og mann, Jesus fra Nasaret.  Troen har Guds agape og mangler ingenting (v 1-3).  Troen har alltid Guds ord og befaling for seg og gleder seg med sannheten omsatt i hellig adferd. 

6.  Den oppstandne Kristus er alle dager kirkens Lærer med apostelordets lære fra ham.  Denne læreformridling opprettholder kirkens grunn lagt i begynnelsen, hel og ubeskåren (Joh 14:23, 17:20, Ef 2:20, 1 Tess 2:13, 4:1f, 8).  Apostelen formaner alle døpte til å forsake forførende filosofi og tomt bedrag (Kol 2:8 (jf Rom 12:1f, Gal 4:3, 9, Kol 2:8, 20 osv).  Kirkens prekestoler og lærekatedre tjener kirkens Lærer med apostelordets lære i apostolatets kirke.

9. Pauli forsvar for sitt apostolat: 1 Kor 15:1-20

Paulus besvarer sitt veiskille-spørsmål med å forsvare sitt apostolat.  Hans forsvar består i læreoverleveringen fra den Oppstandne Kristus (15:1-11).  Den er hans kompetanse og autoritet.  Kvinneprest-debatten foregikk som om Pauli forsvar ikke vedkommer saken.  Kapitel-inndelingen kan være en forklaring. 

15:1-5: 

Også Paulus var øyenvitne til den Oppstandne.  Også Paulus overga evangeliet om Kristi lidelse, død og oppstandelse, ”slik Skriftene har sagt” (v 1-4).  En språklig markering er Jesu formel om sin undervisning i ”Skriftene” (Mt 16:21, 20:18, Mk 10:33f, Lk 20:17-19, 24:26).  Ved dette evangelium ”blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg (Paulus) I forkynte – så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro” (v 2). 

Dette forhold har ikke motparten forstått, eller tatt på alvor.  Menighetslemmene var ikke kommet til troen med menneskers visdomslære (2:4).  Midlet var Kristi evangelium, gitt videre med livet som innsats (v 2 b.  Jf Apg 14:26, Rom 15:18f, 2 Kor 11:23-28, 12:11-13).  Flere ganger i brevet viser Paulus til sin apostelgjerning og anvender troskapens vilkår på seg selv (jf 4:1f, 7, 17, 16:20 osv).  Spørsmålet om «Herrens bud» eller loven gjelder det prekenembete som Kristus innstiftet og overga til de tolv (Mt 10:40, Lk 9:48, 10:16, Joh 10:20).  Kristi ord (el lære) er prestens/biskoipens kompetanse og autoritet.  Herrens apostel representerer sendelsesrekken Faderen – Sønnen – Helligånden.  Denne representasjon i Kristi sted er konkret å forstå – først om mannen Jesus som sann Gud og sant menneske (jf 10:16), deretter om apostlene og deres etterfølgere.

Kvinnenes begrunnelse var en annen.  Uten oppdrag og myndighet fra den Oppstandne, var deres utøvelse av prekenembetet en religionsimport, fremmed for kirken fra dens begynnelse (jf Joh 7:16-18).  Denne kjensgjerning forsterker det ekumeniske argument (14:34). 

I likhet med de andre apostlene forkynner også Paulus Kristi evangelium (her i vid mening om Kristi lære).  Åpenbaringsordets Gud har ikke gitt noen annen vei til tro, v 11 – Enten det nå er jeg eller de andre, er det slik vi har forkynt, og slik dere er kommet til tro.  Ordene innskjerper og presiserer saken i 14:38.  Denne konklusjon beror ikke på sannsynlighetsbevis og overtalende argumenter, men på Guds vitnesbyrd da han oppreiste Jesus fra de døde (15:4-8, 20).  Øyenvitnenes beretninger om sine møter med den Oppstandne, bekreftet Guds vitnesbyrd, “slik Skriftene har sagt” (15:3f). 

En Jesu Kristi apostel har ingen selvstendig kompetanse i kirken.  Paulus legitimere seg som Kristi delegat med Kristi utleggelse av «Skriftene».  I den aktuelle sak anvendte han den rett utlagte Skrift på forholdet mann og kvinne.  Den tydning som forutsettes kjent for Korint-menigheten, er presisert i 1 Tim 2.  I begge situasjoner viser Paulus indirekte til idéer som løser kvinnen fra hennes skapergitte morskall (jf det apokryfe Johannes- evangelium). 

Jesus er det inkarnerte Guds ord som led, døde og oppstod, ”slik Skriftene har sagt” (v 3f).  Når menn forvalter «Guds hemmeligheter» i Kristi sted (4:1f), bekrefter gjerningen Guds vitnesbyrd, som oppreiste den korsfestede Kristus fra de døde.  Han er Faderens enbårne Sønn fra evighet, skaperverkets midler og gjenløser, og kirkens Lærer.  Med bibelkunnskapen fra ham, lærer mann og kvinne den eneste sanne Gud å kjenne i hans godhet som skaper og gjenløser, og får tydet sin relasjon.  Hva evangeliet overgir, er ellers ukjent for menneskene.  (Se nærmere Sal 50:16f, Jer 35:13-16, Esek 18:21-25.  2 Tess 1:8-12.)

V 7-9: 

Paulus betraktet seg selv som ”den ringeste av apostlene, ja, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke”.  I likhet med de andre apostlene, hadde også Paulus mottatt Guds nådige kall umiddelbart.  Hans særstilling berodde dels på hans fortid som farisèer og kristenforfølger, dels på Kristi underfulle inngripen, da han stoppet Paulus utenfor Damaskus og kalte ham til sitt «utvalgte redskap» (Apg 9:15). 

V 10f: 

Kristus hadde bekreftet med nådevirkninger at Paulus var hans apostel, og hans undervisning i ”Skriftene” Kristi lære.  Hva en Herrens apostel overgir fra den oppstandne Kristus – ”enten det er meg eller de andre” – har evig gyldighet for hvert menneske i kraft av Jesu oppstandelse fra de døde (v 3f).  Frelsen står og faller med dette evangelium, om ”dere holder fast ved det ord jeg forkynte for dere som et evangelium” (jf 14:38). 

V 12-20: 

”Noen» - det vil si kvinnefrigjørerne i Korint-menigheten (v 12) underkjente Pauli apostolat ved å reservere seg mot Jesu legemlige oppstandelse fra de døde.  De lærte som saddusèerne, ”at det ikke er noen oppstandelse fra de døde” (jf Apg 23:7f).  Men stammer ikke apostolatet (el prekenembetet) fra den oppstandne Jesus, er budskapet for ”intet” å regne, kristentroen er ”meningsløs” og apostlene ”falske vitner (v14f).  Da formidler også Paulus dårskap og hans autoritet sosialt betinget av antall tilhengere. 

Apostolatets troverdighet (og prestens!) består ikke i argumentasjon og veltalenhet, men i en forutsagt og bevitnet Jesus-historie.  Hva Jesus forkynte om sin persons hemmelighet og om den gjerning han var sendt for å utføre, står skrevet hos Moses og Profetene.  Det har Gud stadfestet, som oppreiste ham fra de døde.  Guds førstefødte fra evighet er ”førstegrøden av dem som er sovnet inn” (v 20).  Guds falne skaperverk er gjenløst i ”Kristus og ham korsfestet” (2:2).  Gud er en forsonet Gud, og alle er vi frikjent ved den Ene for alle.  Denne unike kjensgjerning omfatter den Oppstandnes utsendelsesord, Joh 20:21 – Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere.  Og til utsendelsen hører de handlinger han innstiftet for å være virksomt til stede med sin Ånd i den forsamlede menighet.  Guds kirke på jorden lever av de ting som er unike ved kirken og hører Guds rike til.  (Se nærmere Apg 4:20, 5:39; jf 2 Kor 13:8, 2 Pet 1:16ff, 1 Joh 1:1-3.)

I likhet med ”de tolv”, har heller ikke Paulus noen selvstendig autoritet i kirken.  Også Paulus må legitimere seg som Herrens delegat, utsendt av den Oppstandne til et bestemt læreoppdrag, utrustet med fullmakter og Åndens gaver fra ham.  Begrunnelsen stadfester ”Herrens bud” (14:37), senere presisert i 1 Tim 2 (se ovenfor).  Indirekte bekrefter det apokryfe Johannes- evangelium med sitt vrengebilde apostelens utleggelse (Jukka Thurèn). 

Jesus er det inkarnerte Guds ord som led, døde og oppstod, ”slik Skriftene har sagt”, v 3f.  Når menn utøver prekenembetet, utøver de det autentiske apostolat, innstiftet av det inkarnerte Guds ord (Joh 1:14).  Deres embetsgjerning på troskapens vilkår stadfester Guds Jesus-vitnesbyrd i den forsamlede menighet, og tyder og innholdsbestemmer forholdet mann og kvinne med basisviten fra den gode Skaperen.  Denne viten er ellers ukjent for menneskene oggjenstand for spekulasjon.  (Se nærmere Sal 50:16f, Jer 35:13-16, Esek 18:21-25.  2 Tess 1:8-12.

10. Konklusjon

Saken gjelder læreoverleveringen fra åpenbaringsordets Gud i apostolatets kirke.  Den falske kvinnefrigjøring er bundet til psevdoreligiøse idéer om frihet og likhet i en tenkt virkelighet, løst fra kjønn, morskap og legemlig oppstandelse.  Apostelens veiskille-spørsmål stiller oss overfor valget mellom kirkevirksomheter begrunnet i uforenlige kilder av ulik art: Enten praktisk teologi normert av den rett utlagte Skrift fra dens Herre, og med apostelordet som skranke, eller praktisk teologi underlagt kritisk-eksperimenterende fornuft, som om Guds ord utgår fra oss med status som «dypere innsikt» og kirkens syn. 

Kvinneprest-reformen har vist sin kirkeomdannende kraft gjennom snart to generasjoner, og bekreftet hva professorene Leiv og Sverre Aalen med flere forutså (omkr 1960).  Emil Brunners ord den gang om «heresi», er blitt anskueliggjort i det doble bokholderi som kjennetegner «nestoriansk» kirkepraksis – på den ene side kirkens tro henvist til idèplan, på den annen side kirkens handlingsplan underlagt den kritiske fornuft.  Problemstillingen opptok Helge Aarflot med flere omkr 1980 (se Knut Alfsvåg: Skal kvinnene tie?  En vurdering av kvinneprestdebattens klassiske argumenter.  28.2.1912.  www.FBB.nu). 

Apostelens veiskille-spørsmål krever ikke kulturakkomodasjon, men forsakelse av falske enhets- og likestillingsidéer og konsolidering på apostelordets lære fra Skriftens Herre.  Han oppmuntrer oss til å holde fast ved Visdommen «ovenfra» og bekjenne en korsfestet Kristus - i gudstjenestelige ordninger og i livets vitnesbyrd, enhver i sitt kall.  Apostelordets kompetanse og autoritet krever sakssvarende ord og handlingsuttrykk i gudstjenestelige ordninger og livets vitnesbyrd, enhver i sitt kall.  Hva Gud har sammenføyd, må vi holde sammen.  Hvis ikke blir også vi offer for Gud og Jesus-religionens nestorianske praksis. 

Guds kirke på jorden fremstår i samlingen om «de ting som hører Guds rike til».  Kirken lever av dem - og av ingenting annet i tidens løp.  Apostolatets læreformidling har Herrens gjenkomst i herlighet for øye.  I en betrengt kirkesituasjon er isolatets selvbekreftende drift en menneskelig reaksjon.  Konsolidering på kirkens grunn, lagt i begynnelsen, må skje for våre etterkommeres skyld, slik Konkordieformelens fedre gjorde.  Også barna og de unge må få lære den eneste sanne Gud å kjenne ved den han utsendte – Jesus Kristus, så ved ham praktisere sin dåp og  ha sin glede i hans himmelske gaver i jordiske skikkelser. 

Men det kirkefellesskap som praktiserer psevdoreligiøse idéer, regisserer prekenembetets allminneliggjørelse, som om Sønnens unnfangelse ved Den Hellige Ånd aldri har funnet sted, og som om han ligger i graven.  Med alminneliggjørelsen følger surrogatene, og til dem hører trøste-og-bære-embetets magisk-terapeutiske deisme alt etter menneskers behov.

En rettskaffen prestemann gjør apostelens ord til sine, 1 Kor 15:1f – Jeg kunngjør for dere /…/ det evangelium jeg /…/ har mottatt og står på.  Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte – så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro.  –

Da sa Maria, Lk 46f – Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser, for han har sett til sin ringe tjenerinne.

E-post: kaare.svebak alfakrøll gmail.com