Haugianerne

Trygve Riiser Gundersen

Haugianerne

Enevelde og undergrunn

1: 1795-1799

Cappelen Damm 2022

Boka HAUGIANERNE av Trygve Riiser Gundersen har vært varslet lenge, og kom et halvt år etter jubileumsåret for Hans Nielsen Hauges fødsel i 1771. Boka kunne nok fått større innflytelse på temaer under jubiléet dersom den hadde kommet i forkant av jubiléet. Det er kommet flere jubileumsbøker som han ikke har tatt med i litteraturlisten:

· Lars Inge Magerøy: Da Norge ble luthersk. Fra Martin Luther til Hans Nielsen Hauge. Luther forlag 2020

· Alv Magnus: Hans Nielsen Hauge. Mannen som forandret Norge. Proklamedia 2020

· Inger Anna Maridal Drangsholt: Hans Nielsen Hauge. Fakkelbæreren. (I serien Norske kristne helter) Proklamedia 2021

· Hans Petter Foss: Haugianeren. Bok og Media AS 2020

· Jens Olav Simensen og Ann Jorid Pedersen: Alt eller intet. «Hauge 2021» 2020

· Leif-Runar Forsth og Jørn Bue Olsen: Et liv i lys og mørke. En dramatisert biografi om Gåten Hans Nielsen Hauge. Aquarius forlag AS 2021

· Peter Tore Gabrielsen har de siste årene gitt ut språklig bearbeidelse av fire av Hauges bøker på Media forlag.

Boka til Trygve Riiser Gundersen er på hele 619 sider pluss 80 sider med fyldige noter, kilder og litteratur, tidslinje og personregister. Likevel dekker boka bare årene 1795–1799. Det varsles en oppfølger ved at det står «1:» på tittelsiden og at det på siste side angis at det kommer en fortsettelse.

Når vi får en så stor bok i hendene, trenger vi litt lesehjelp. Boktittelen HAUGIANERNE drukner i en fremstilling som legger bred vekt på strilekrigen i 1765 og opprøret i Kongsberg 30 år senere. Undertittelen Enevelde og undergrunn er mer dekkende for boka.

Forordet sier ikke noe om adressat eller hensikt med boka, bare at det er en fagbok og fortelling. I tillegg får vi generelle betraktninger om å skrive historie. Heller ikke overskriftene til de sju delene gir mye retning i lesningen, og underoverskriftene må i mange tilfeller tolkes velvillig for å se at de har noe med den etterfølgende teksten å gjøre.

Gundersen skriver levende om tiden han beskriver. Det er bokas store styrke. Så kan man diskutere de valgene han gjør: Først sier han at Hauge er det fokuset en må ha for å lese ettertiden, og så hevder han at revolusjonsåret 1848 er nøkkel til å forstå haugianismen. I forhold til boktittelen tar det over hundre sider før han kommer til saken. Det han skriver er interessant nok. Også når han bruker mangfoldige sider på å forklare og anvende ordet pikaresk og når han beskriver arkitekturen på kansellibygningen i København og tukthuset i Christiania.

I begynnelsen av boka skriver Gundersen om avbildninger av Hauge. Han kommer flere ganger tilbake til Fladmos skulptur. Den hadde Hauges sønn Andreas som modell. Gundersen mener skulpturen har vært viktig for minnedannelsen omkring Hans Nielsen Hauge. Det er merkelig at han ikke nevner et maleri som ble funnet i København på slutten av 1880-tallet. Det skulle forestille Hauge, en rødkinnet ungdom. Bildet er omtalt i flere av kildene Gundersen oppgir, og er gjengitt flere steder.

Når det gjelder kritisk blikk på minnedannelsen, gjentar Gundersen stadig opplevelsen Hauge hadde «på åkeren» i 1796. Hauge selv skrev bare at han var arbeidet «ute under åpen himmel». På altertavlen i Hamar domkirke pynter Henrik Sørensen på historien med en hest spent foran en vogn eller plog.

Hvem henvender Gundersen seg til? Jo, det virker som han henvender seg til et auditorium eller en tenkt samtalepartner i teksten: «Det er lett å glemme ... Husk nå ... Se for deg ... Spol tilbake ... Er det rart ... Det er det ingen som har spurt seg om ...»

«De vi-ær og oss-ær,» sa de i Østfold om en viss type forkynnere. Gundersen går inn i denne tradisjonen: «Hva betyr det når fortida forvirrer oss på den måten? ... Det er ikke slik vi pleier å fortelle den. ... Hva er det vi tror vi vet om ham? ... Vi er vant til, men ... Ettertida skjuler sjokket for oss ...» Det er naturlig å spørre om Gundersen inkluderer seg selv i dette «vi». Eller er det slik han taler til dem han vil belære? Det store belæringsordet er jo «egentlig», og det tar også Gundersen i bruk: «Hva er det egentlig vi får være vitner til på Grålum ...»

Hvilken stemme har Gundersen i boka? Han distanserer seg fra «slitte dresser ... pompøse ... alvorlige menn ... med pipekragens skjeve glorie ... koko dissentergrupper ... den selvbestaltede frelseren ...»

Mange som skriver om Hauge – og de er svært mange! – fremhever Hauge som en Guds gave til det norske folk. Gundersen får tydelig fram hvordan de skriver Hauge inn i sine egne anliggender. Særlig gjelder det standardverket om Hauge som senere biskop Anton Christian Bang ga ut i 1874. Den harmoniserte Hauge inn i Den norske kirke.

Det eneste religiøse perspektivet hos Gundersen, er en liten kommentar i slutten av boka om Hauges evne til å danse unna forfølgerne i siste liten: «Kanskje er det Gud.» Det er mulig at det er ironisk ment.

Det er mye å lære i denne boka. Et vell av opplysninger. Vi lærer om nye betraktningsmåter hos nyere forskere. For eksempel at den norske forskningen de siste tiåret mener at bondemotstanden på 1700-tallet var mer suksessfull enn forskningen ofte har lagt til grunn. Dette er annerledes enn den «tvangsmodellen» som Øystein Rian har understreket i sine fremstillinger av enevoldstiden.

Det er viktig for Gundersen å få fram hvor tykk historien er. Han fester blikket på bifigurene og prøver å nøste og nøste opplysninger om dem. Det fører til at det blir masse «kanskje» på mange av sidene, variert med «antageligvis ... ganske sikkert ... ikke sikkert ...»

Det er greit nok å vise at all historieskrivning har en tykk og uoversiktlig omgivelse av bifigurer. Men Gundersen går videre med grep som «ganske sikkert ... la oss anta det ... Det virker ganske overbevisende når vi setter sammen på denne måten ...» Her går Gundersen over en grense. Særlig når han konkluderer: «Sånn er vekkelsen: Sånn ser den ut innenfra.» og når han går fra «La oss si det er Jens Gram ...» til å konkludere: «Da den unge Jens Gram skjønte ...»

Ekstra tydelig blir dette grepet på tittelsiden: «1: 1795–1799» De alle fleste som skriver om Hauge og haugianere begynner med året 1796. Gundersen mener det er mulig at et møte som Hauge omtaler på Røstad foregikk allerede i jula 1795. Det kommer han fram til ved å stille mange «Hvorfor skulle da ...» som spørsmål. Og som sitt logiske svar vil han «flytte de første hendelsene ... bakover i tid», altså til 1795.

Den som leter i denne boka etter haugianernes historie, vil finne at mer enn en samlet fremstilling er dette kommentarer og korrigeringer til den kjente historien. Til tider er boka svært utfyllende. Har man god tid, og ikke hekter seg opp i boktittelen, er det underholdende og opplysende lesning.

Harald Kaasa Hammer hkh180446@gmail.com