Hegertuns samlivsetikk

Hegertuns samlivsetikk, hvilket bibelske grunnlag står den på? Det er det kritiske spørsmålet vi er nødt til å stille til hans nye bok: Det trofaste samlivet. 

Hans forskningsprosjekt har et sympatisk utgangspunkt. Han har møtt en rekke kristne homofile og sett deres utfordringer. Det har skapt et ønske om å finne et velbegrunnet forsvar for et samkjønnet ekteskap basert på kjærlighet, gjensidighet, respekt og trofasthet. Hegertuns forskning får dermed en bestemt målsetting og en styrende forutsetning. 

Ved veikryss i forskningsprosessen gjør Hegertun en rekke valg som hele tiden underbygger målsettingen. Men hvilken etikk og tekstforståelse er det da som blir normerende? 

Hegertun gjør seg til talsmann for en form for «erfaringsteologi». Han tar bl.a. utgangspunkt i metaforen om treet og frukten (Matt 7,18, s.92) som han omtaler som et «genuint skjelningskriterium» når de «ekteskapsetiske bærebjelkene skal reises» (s.92). Når partene i et samkjønnet ekteskap opplever kjærlighet, respekt og trofasthet som bærende verdier, er det godt og i samsvar med Guds gode vilje (s.96; s.158f). En slik homoseksuell praksis kan ikke være i strid med Guds skapervilje, mener Hegertun. 

Han støtter seg til professorkollega Jan-Olav Henriksens når han tegner ut den erfaringsbaserte etikkforståelsen (s.150f). Riktignok skal både Bibelen, tradisjonen og erfaringen bidra til etisk refleksjon, men det er ikke tvil om at det er den subjektive og positive erfaringen i det samkjønnede ekteskapet som er «den gode frukten».   

For å få på plass denne legitimeringen, drøfter Hegertun forståelsen av ekteskapet ut fra 1 Mos 1-2 (s.76-86). Hegertun innrømmer at i tekstene er kjønnspolariteten viktig både for forplantningen og for foreldreskap, og ekteskapet er en ordning som setter vern om dette. Men for å gi rom for en utvidet ekteskapsforståelse, gir han teksten en ny fortolkning. 

Hegertun lar tanken om mannens behov for «en hjelper» bli et rop etter «likhet, vennskap og gjensidighet mellom to voksne personer (s.81). Dette oppfylles når mannen sier: «Nå er det bein av mine bein, kjøtt av mitt kjøtt». Her finner Hegertun et uttrykk for «en felles identitet av å være menneske som er til for hverandre.» I tråd med en slik vektlegging blir følgende tekst: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp» (1 Mos 2,24), omtolket. Den er ikke uttrykk for «den ekteskapelige sammensmeltningen og oppbrudd fra ens egen barndomsfamilie», men den fokuserer på mannens «oppmerksomhet og lojalitetsbånd nå skulle rettes mot hans nye familie som om de var en kropp.» (s.82). På denne måten, sier Hegertun, blir «denne teksten relevant for både heterofile og homofile samliv». Hegertun opphever tekstens forankring i kjønnspolariteten for å gi rom for inkluderingen av de homofiles samliv. 

Dette er en avsporing. I hele tekstsammenhengen er det en markering både av kjønnspolaritet og fellesskap for å kunne realisere Guds kall; «bli mange, fyll jorden og legge den under dere» (1 Mos 1,28). Kjønnspolaritet og forplantning er så grunnleggende at når mannen til slutt gir kvinnen navn, blir hun kalt «Eva, for hun ble mor til alle som lever» (1 Mos 3,20). 

Etter Hegertuns mening er ikke en mann og en kvinne nødvendig for konstitueringen av et ekteskap. Det er tilstrekkelig med en «ekteskapspakt» som legger gjensidig kjærlighet, respekt og troskap til grunn. Seksualiteten i det samkjønnede ekteskapet skal utdype og forsterke nærheten, hengivenheten og kjærligheten, men den er ikke koblet sammen med kjønnsforskjeller, med forplantning og med kvinnens og mannes kropp og kjønnsorganer. Hegertun ser forbi den biologisk-emosjonelle differensieringen mellom mann og kvinne, og at kroppens seksualitet sikte på å føre mannens og kvinnens kropp sammen på en måte som gjør at en sædcelle og en eggcelle kan smelte sammen og bli starten på et nytt menneskeliv.  

I sitt forsøk på å legitimere et samkjønnet ekteskap mister Hegertun kontakten med den bibelske skapelsesteologien. 

Klassisk kristen ekteskapsforståelse blir vernet gjennom en rekke bud og formaninger i Bibelen. Men disse bibeltekstene får ingen relevans for den type likekjønnende ekteskap som Hegertun ønsker å legitimere. Han mener at Paulustekstene, Rom 1,26-27; 1 Kor 6,9-11 og 1 Tim 1,10, taler om en seksualitet som utfolder seg i et mannsdominert hierarki preget av makt og undertrykking. Selv om Hegertun kjenner til at forskningen har avdekket eksempler på ekteskapslignende homoseksuelle forhold og at homoseksualiteten kunne oppfattes som et permanent identitetstrekk ved personen (s.131-133), får slike funn allikevel ikke relevans for vurderingen av et samkjønnet samliv basert på gjensidig kjærlighet, respekt og troskap, fordi denne type samliv skal ha vært ukjent for Paulus (s.131f).  

Denne avvisningen av Paulus baserer seg på en bestemt fortolkningsmetode. Først må tekstene avkles sitt historiske og kulturelle særpreg. Dernest må de nærmest «oversettes» til vår tid. I tillegg må tolkning og anvendelse skape «gode frukter» (s.149). Disse fortolkningskravene gir fortolkeren, i dette tilfelle Hegertun, et stort spillerom.  

Hegertun er ikke alene om å begrunne tekstenes relevans ut fra tanken om at de da må være innholdsmessige sammenfallende med dagens aktuelle situasjon. Radikalt gjennomført vil en slik fortolkning lett gjøre bibeltekstene til fortidsminner med museumsverdi. 

Nå ønsker Hegertun ikke falle i den grøften. I stedet taler han om at det gjelder å finne bibelske ledemotiv som er bærende i alle sammenhenger (s.145ff) slike som kjærlighet, respekt, trofasthet etc. Problemet oppstår når disse ledemotivene kommer på tvers av bibeltekstenes historisk-språklige meningsinnhold. I Rom 1,18-32 setter Paulus den homoseksuelle praksis i sammenheng med frafallet fra den naturlige åpenbaring som trer fram i Guds skaperverk. Skapelse og syndefall inngår som permanente grunnforhold i menneskelivet. Paulus anvender i Rom, 1,18ff en teologisk forståelse av synden. Han er ikke opptatt av de tidsbetingede kultur- og samfunnsforhold som synden manifesterer seg i. Hegertun overser dette grunnleggende teologiske perspektivet i Rom 1,18ff og gjør teksten mer til et tidsbetinget kulturuttrykk. 

Hegertun påstår flere steder at han betrakter Bibelen som Guds åpenbaring. Han siterer også Filadelfiakirken i Oslo sin bibelforståelse (s.146) og gir inntrykk av at dette er hans ståsted. Men han innfører en type erfaringsetikk og bibelfortolkning som leder ham bort fra bibeltekstenes meningsinnhold og en bærende teologisk virkelighetsforståelse i skapelse, syndefall og forløsning. På den måten kommer Hegertun i konflikt med en klassisk teologisk lesning av bibeltekstene, og han gir ingen hjelp til kristne homofile som ønsker å leve i samsvar med Bibelens samlivsetiske veiledning. 

(Tidligere publisert i Dagen)