Hegstad og Hegertun - Konsekvensetikk

Den teologiske og kirkelige debatten om likekjønnet ekteskap ruller videre i den kristne dagspressen. Professorene Hegstad og Hegertun søker å gjøre et likekjønnet parforhold basert på livslang trofasthet teologisk og kirkelig akseptabelt selv om det bryter med en rekke bibeltekster. Hovedargumentet er forankret i en konsekvensetisk vurdering basert på en rekke personlige fortellinger om de problemer de homoseksuelle følelsene har skapt og de vanskeligheter det har ført med seg når kirken ikke gir rom for den homoseksuelle praksisen.

Ingen av oss vil fornekte at mennesker i slike situasjoner opplever smerte, savn og tap. Men hvor langt rekker den konsekvensetiske vurderingen Hegstad og Hegertun gjør seg til talspersoner for?

Slik fortellingene og henvisningen til dem trer fram, blir det konsekvensetiske perspektivet både individualistisk og kortsynt. Andre fortellinger settes til sides og det bredere og mer langsiktige perspektivet blir borte. Jeg vil peke på følgende mangler:

1 Barneperspektivet. Mange av de som etablerer et likekjønnet parforhold, ønsker seg barn. Kvinnen søker å bli gravide med en fremmed manns sæd. Mennene tyr til surrogatmødre og bidrar dermed til å skape et «surrogatmarked» med de kvinneundertrykkende konsekvenser vi ser at det har. Barna som vokser opp i slike parforhold mangler enten en far eller en mor med de emosjonelle og identitetsskapende problemer det skaper. Etter hvert er det mange fra slike parforhold som begynner å lete etter sitt biologiske opphav. Barn i slike forhold mister en større biologisk slektssammenheng å leve seg inn i og høre til i, og som i mange tilfeller svekker livskvaliteten, ikke minst når en blir eldre.

2 Samfunnsperspektiv. Ekteskapet har stor betydning for hele samfunnet. I dag hylles mangfoldet av samlivsformer og samtidig reduseres den kvalitative-kritiske vurderingen av de ulike formene for samliv. Konsekvensene for barns og unges oppvekst og den langsiktige emosjonelle og sosiale virkningen av tap av mor eller far, blir underkommunisert. Dette får konsekvenser for mange barn og unges livsutfoldelse i sosiale sammenhenger enten det er i barnehage, skole, i vennskapsrelasjoner eller nabolag. Aksepten av et likekjønnet parforhold er en av mange grunner til svekkelsen av det monogame og livslange ekteskapet i vårt samfunn. Et samfunn er avhengig av at barn får en trygg, stabil og omsorgsfull oppvekst hvor far og mor får betydning for identitetsopplevelse og -utvikling.

3 Overseksualisering i kulturen. Seksualdriften er nedlagt i mennesket fra skapelsen av og dens biologiske og hormonelle forankring setter den inn i forplantningens sammenheng. Når seksualdriftens lystperspektiv løsrives fra forplantning og fellesskap, omgjøres den lett til en individuell lystpådriver. Da skapes det raskt en utvikling som kan registreres i dag, for mer enn før er det legitimt å skifte seksuelle partnere for å oppnå mer seksuell tilfredsstillelse, og vi registrer et voksende og åpent marked for seksuelle leketøy for større lystopplevelse. De seksuelle partnerne blir omgjort til et middel for personlig lyst.

Likekjønnet partnerskap inngår i denne trenden, fordi i slike seksuelle parforhold blir sammenhengen mellom seksualdrift og forplantning borte. Dermed står en igjen med seksuallysten alene. En slik reduksjon vil hele tiden måtte begrunnes uten henvisning til forplantningen.

4 Teologisk reduksjonisme. Sammenhengen mellom seksualitet, biologisk kjønn og ekteskap er teologisk forankret i skapelsen og i skapelsesteologien. I det øyeblikk skapelsens biologiske to-kjønnskarakter oppheves, blir skapelsen omtolket eller redusert i betydning. Da vil en hele tiden støte an mot de biologisk-empiriske fakta som tydelig bekrefter skapelsesteologiens to-kjønnskarakter. Men også syndefallsrealismen omtolkes og reduseres i betydning. Det har konsekvenser for hvordan en vurderer ekteskapets livsvilkår i en fallen verden. Verden slik vi møter den gjennom hele livet trer ikke fram som «perfekt». Det gjelder skaperverket som natur, samfunn og kultur. Den kristne etikken trenger derfor Guds opplysning om hva som er godt og rett.

Den som tar imot Guds frelse, kalles til kamp for at Guds skapervilje og frelsesvilje skal tre fram både i egen livsutfoldelse og i det samfunn som omgir oss til beste for vår neste og til ære for Gud. Dypest sett blir både frelsen og det kristne håpet redusert eller omtolket dersom den bibelske skapertro og syndefallsrealisme får redusert betydning for etikken.

Den snevre konsekvensetiske vurdering som Hegstad og Hegertun legger til grunn for sin legitimering av et likekjønnet parforhold, avspeiler på mange måter den postmodernistiske mentaliteten hvor individets subjektive erfaring og opplevelse får normativ karakter. Dypest sett legger dette grunnlaget for oppløsningen av det kirkelige felleskapet og for nedbryting av fellesskapsbåndene i samfunnet.

(Publisert i Dagen 8.12.22)

Hegertuns mangler og teologiske avvik

I mitt innlegg i Dagen 8. desember ønsket jeg å påpeke at Hegertuns inkludering av likekjønnet parforhold i en ny ekteskapsforståelse har en rekke konsekvenser som ikke har fått tyngde i hans etiske tenkning. Det dominerende konsekvensetiske perspektivet hos Hegertun har vært den smerte og det savn som en klassisk kristen ekteskapsforståelse har skapt hos homofile personer.

Hegertun svarer (Dagen 15. des) med å vise til at han har drøftet slike konsekvenser i sin bok Det trofaste samlivet og ved å gi en lang og generell utredning om et trofast samliv. Det som står i boken og det som han ellers skriver, svarer lite på mine kritiske merknader.

I Hegertuns bok utgjør empatien med homofiles problemer og smerte en motiverende drivkraft for å inkludere likekjønnet parforhold som er basert på troskap og kjærlighet, i en kristen ekteskapsforståelse. Jeg etterlyser en bredere konsekvensetisk tenkning som inkluderer andres livsfortellinger, og som vil gi andre innsteg i debatten. Det gjelder framfor alt å gripe fatt i barn og unges fortellinger om savn av mor eller far, av sine biologiske besteforeldre, om deres leiting etter sitt biologisk-genetisk opphav og om deres kamp for å finne ut hvem de er. Enda mer fortvilelse kan en finne hos fattige surrogatmødre som har måttet selge sin livmor på et marked bestemt av rike homofile menns behov for barn.

I sin bok erkjenner Hegertun at i et barneperspektiv står hans posisjon overfor vesentlige problemstillinger, men empatifortellingene uteblir og konsekvensene som jeg påpeker, oppfattes som uavklarte (s. 117). De får dermed ingen tyngde i hans etiske resonnement. Hegertun har valgt sine fortellinger, men de er ensidige og de har et kortsiktig perspektiv.

Et annet hovedanliggende i mitt innlegg var Hegertuns reduksjon av både skapelsesteologien og syndefallsrealismen. Denne teologiske utarmingen er i stor grad basert på en omtolkning og tilsidesetting av viktige bibeltekster. Sentralt står fortolkningen av 1 Mos 1-2 (se s. 76-86). Han innrømmer at i teksten er kjønnspolariteten viktig både for forplantningen og foreldreskap. Men for å gi rom for en utvidet ekteskapsforståelse, deler han opp teksten og ser bort fra helheten som enkeltdelene i teksten skal forstås i lys av. Han griper fatt i enkeltutsagn som gjelder behovet for en hjelper og for fellesskap, og bruker disse som konstituerende for et likekjønnet parforhold. Dette fortolkningsgrepet har jeg beskrevet og vurdert i et tidligere innlegg i Dagen (28. sep 2021).

Hegertun anvendere en klipp- og lim-metode i bibelbruken som undergraver helheten i teksten. I dette tilfelle får han teksten til å tale imot seg selv. For teksten taler ene og alene om det kjønnsbaserte samlivet mellom mann og kvinne. Hegertuns metode undergraver en sunn bibeltroskap. Gjennom hele kirkens historie har en slik metode skapt betydelige teologiske avvik.

I fortolkningen av Paulus og hans omtale av homoseksuell praksis anvender Hegertun et annet fortolkningsgrep. Han gir sin tilslutning til en omstridt tekstfortolkning som baserer seg på at Paulus ikke kjente til et likekjønnet parforhold basert på gjensidig kjærlighet, respekt og troskap. Paulustekstene skal derfor ikke ha relevans for denne type parforhold. Det er ikke identitet mellom tekstens historiske sosiokulturelle situasjon og den situasjon Hergertun vil legitimere.

Dette resonnement forutsetter at bibeltekstenes autoritet i dag avhenger av at situasjonen vi står i skal være den samme som apostelen stod i. En slik fortolkningsmetode vil kunne undergrave nesten enhver tekst i Bibelen som uaktuell for oss, for alle historiske situasjoner har en egenart som gjør at historie og nåtid blir forskjellig i større eller mindre grad.

Hegertun fanges her inn av en fortolkningstradisjon som ensidig ser tekstene «nedenfra», i et antropologisk og historisk-sosiologisk perspektiv og ikke som en teologisk tekst som åpenbarer Guds plan og Guds vilje. I Rom 1,18ff orienterer Paulus seg ut fra Gud som skaper, som taler og handler inn i en verden underlagt syndefallets vilkår. I forhold til likekjønnet parforhold betyr det at Paulus med sin skapelsesteologiske forankring i GT, har kjønnspolariteten som grunnleggende premiss. Derfor er alle avvik fra den norm som Gud har gitt for ekteskapet mellom mann og kvinne, et brudd på Guds skapervilje. Å tenke seg at det er unntak i Paulus sin etiske veiledning, er ren spekulasjon. Hegertuns posisjon er ikke uttrykk for bibeltroskap.

Hegertun skriver en del om både bibeltroskap, bibeltolkning og bibelbruk (se s. 145-162). Deler av dette synes jeg er uproblematisk. Problemene oppstår når han skriver om å forstå tekstene i lys av samfunnsendringene. Konsekvensene av hans mer prinsipielle posisjon må derfor prøves på hans faktiske bibelbruk. Da er det at resultatene av hans syn trer fram og blir slik jeg har beskrevet det i dette innlegget: de sentrale tekstene omtolkes eller blir uten autoritet for oss.

Det virker unektelig forvirrende for mange at Hegertun stadig påroper seg å være bibeltro samtidig som sentrale bibeltekster bortforklares og mister sin betydning for hans etiske tenkning. Det er derfor nødvendig å si: Konsekvensene av Hegertuns legitimering av et likekjønnet parforhold er en reduksjon av bibeltroskapen, en reduksjon av skapelsesteologien og en reduksjon av syndefallsrealismen.

(Publisert i Dagen 02.01.2023)

Se forøvrig Njål Skrunes sin anmeldelse av boka til Hegertun her:

https://www.fbb.nu/artikkel/hegertuns-samlivsetikk/