Helga Haugland Byfugliens preken i anledning 22. juli 2011

For å lese en generell kritikk av Dnk etter 22. juli 2011, anbefaler vi å lese foredraget til Knut Alfsvåg: Etter 22. juli - nytt fokus på verdier, men hvilke? som han holdt i regi av Forum for tro og samtid i 2012.

Kjære alle sammen. Vi tilhører et sterkt, men lite fellesskap, vi som bor i landet vårt.

Vi kjenner oss trygge og frie i vår fredelige avkrok. Vi er takknemlige for det og stolte over det.

Nå har vi erfart noe annet. En blanding av nummenhet, forferdelse og vantro er i ferd med å bli avløst av den dype fortvilelse og vi må ta inn over oss at det er virkelig: Fredag var vi rystet over grusomme hendelser; først nyhetene om eksplosjon i Regjeringskvartalet i Oslo og uvirkelige bilder fra byens sentrum. Så nyhetene om kritisk situasjon på Utøya. Lørdag våknet vi til grufulle tapstall både fra Oslo og Utøya.

I dag er vi og mange andre over hele landet samlet i kirkene våre. Landet vårt er i sorg og derfor søker vi sammen. Hva ellers? Vi trenger så inderlig å kjenne og oppleve at vi hører til hos hverandre. Vi trenger å gråte sammen og bære sammen. Vi trenger å dele og gi hverandre ly i det vonde som har rammet land og folk. Det er i nærheten og omsorgen veien går videre, de aller nærmeste dagene. «O, bli hos meg» blir en bønn til Gud og medmennesker. Om å bli hos....

Kjære alle dere, som bærer den tyngste byrden av sorg og fortvilelse: Vi vet at ord kommer til kort og ikke kan romme verken følelser eller smerte som nå er deres. Vi er rådville og er fylt av mange hvorfor, selv om vi nå vet i alle fall noen svar. Likevel våger vi ord, så den tausheten ikke knuger oss ned.

Men vi er her sammen, så dere skal se og kjenne at vi ønsker å gå steg sammen med dere, som enkeltmennesker og samfunn. For denne sorgen er dere ikke alene om. Vi har alle del i den. Vi er på en ny måte blitt minnet om vår sårbarhet som mennesker. I verdens beste land å leve i har vi opplevd en nasjonal katastrofe. Mange som har ansvar for å lede landet vårt og gi oss alle trygghet, er rammet. Unge som engasjerer seg og bruker tid for å gjøre seg i stand til å ta ansvar og slik trygge våre verdier i fremtiden, er rammet. Vi er sårbare, vi mennesker, men vi vil ikke resignere. For da seirer andre krefter. Og vi kjenner oss sårbare og redde, for vi mangler ord og språk for hva vi skal si og gjøre. Med ett skjønner vi noe mer om den angst mange i verden stadig lever under.

La ikke hjertet bli grepet av angst! Ordene virker livsfjerne for alle dere som fryktet og som fikk bekreftet at en av deres var skadet eller død. De virker kjølige for dere som ringte fortvilet for å få kontakt og bekreftet at deres kjære hadde det bra. For hva er mer naturlig enn angst når det ubegripelige skjer? Når antallet skadde og omkomne stiger og vi ikke har oversikten over omfanget finnes ikke noe mer selvsagt enn angst?

«La ikke hjertet bli grepet av angst» peker på en retning videre, til fellesskap, til samhold, til godhet og barmhjertighet. Derfor vil vi ikke la angsten lamme oss. Derfor vil vi kjempe sammen for de verdiene som ble angrepet. Vi tror på menneskers evne og vilje til å være gode og kjempe for andres rett. For om angsten er aldri så sterk og sorgen gjør oss både nummen og rådvill, så er noe sterkere. Den evnen Gud har lagt ned i hvert menneske til å være medmenneske har vi sett disse dagene: I unge som har brukt sine krefter for å bringe sine skadde venner i trygghet, i ledere som midt i egen sorg har stått oppreist og svart på spørsmål der knapt finnes svar på. Vi har sett det i helsearbeidere, politi, andre fagfolk og mange frivillige som har stått på for å lindre, trøste og helbrede. Og ikke minst alle som har tatt vare på de som nå står tilbake som etterlatte.

For midt i det grufulle trer noe vakkert frem – menneskers gudgitte evne til å vise godhet og barmhjertighet. Det som gjør at vi i mennesker ser glimt av Gud. Aldri slutter vi å undre oss over at barmhjertigheten ikke lar seg beseire.

Det er derfor vi møter hverandre med ordet: La ikke hjertet bli grepet av angst, tro på Gud og tro på meg.

For troen på Gud fører ikke på en vei utenom, men gjennom det vonde. Den skjermer ikke for smerten og opplevelsen av den bunnløse sorgen, men troen tviholder på at vi aldri er alene. Og løftet kommer fra han som kjenner ensomheten og lidelsen. Selv om vi er på ulike steder og føler at ingen helt forstår hvordan smerten og uroen gnager, så er Gud aldri borte.

I min Fars hus er det mange rom, og det er neppe mer sant enn i dag. For ikke noe menneske opplever sorgen likt, våre tanker og vår smerte er alltid vår egen. I dag er der mødre og fedre, søsken og venner og kolleger som kjenner sorgen og i porsjoner tar inn over seg hva livet blir uten den kjære.

I kirkens rom er der plass til mangfoldet. Der er stedet for klagen og gråten. Det er stedet for livet slik det er, nettopp nå. Der favnes vi av den Gud som ser oss slik vi er og favner oss med sitt ømme og kjærlige blikk. Gud gav oss til hverandre fordi det ikke er godt for oss å være alene. Vi vet hvor sant det er, nettopp nå. Vi gir hverandre hendene og lover at vi skal kjempe for kjærlighet og rettferdighet, også i vår store sorg. Derfor våger vi å si som en hilsen til hverandre som en hilsen fra Gud selv: La ikke hjertet bli grepet av angst. I tro på mennesker gjør vi det og i tillit til Gud gjør vi det.

For der går en vei videre. Hat og ondskap vinner aldri over oss når vi holder omkring hverandre i tro, håp og kjærlighet.

Preken i Oslo domkirke 24. juli 2011 v/ ledende biskop i Den norske kirkes bispemøte, biskop Helga Haugland Byfuglien