Himmelens og jordens Skaper

Utgangspunktet for kristen tro er overbevisningen om at verden har et opphav. Dette opphavet befinner seg bortenfor det vi kan ha presis kunnskap om. Vi kan likevel ikke forholde oss rett til den verden vi befinner oss i, uten et rett forhold til verdens opphav. Derfor begynner den kristne trosbekjennelse med bekjennelsen av troen på himmelens og jordens Skaper.

Skapertroen betyr først og fremst to ting. Den er for det første en anerkjennelse av verden og livet som gave. Vi er hverken verdens eller vårt eget opphav. Vi har fått verden og livet i gave, og i det ligger det en kilde til uendelig rikdom og takknemlighet.

For det andre er det en anerkjennelse av verden og livet som forpliktelse. Fordi de er skapt, har verden og livet mening, betydning og verdi. Det betyr derfor noe hvordan vi forholder oss til gaven.

Det er et element av selvfølgelighet ved skapertroen, og barn griper den da også umiddelbart. Likevel er det mange som er misfornøyd med den mottagerrolle skapertroen gir mennesket, og derfor har forsøkt å erstatte den med mer sekulære, menneskesentrerte varianter. Det er et vanskelig prosjekt å gjennomføre på en konsistent måte. Når en begynner å pirke i dem, er det derfor vanligvis ikke så vanskelig å se det selvmotsigende i skapertroens alternativer.

Å omtolke skapertroen er derfor enklere enn å fornekte den. I stedet for å forholde seg til det opphav som gir alt annet mening, ser en da menneskets erfaringer og opplevelser som et vindu til det virkelige. Da kan en beholde det menneskesentrerte perspektivet uten å være helt avvisende til det religiøse.

Det fins mange varianter av opplevelsesreligiøsitet. For tiden virker det som det er såkalt skeiv teori som har mest vind i seilene. Ved å bruke «pride», altså stolthet, som slagord, prøver den ikke en gang å maskere sitt menneskesentrerte fundament. Som det er vanlig innen opplevelsesreligiøsiteten, tar den med seg noen av skapertroens elementer (alle menneskers likeverd), men forholder seg avvisende til andre (samliv som forpliktelse; kjønn som en gitt identitet). For den som vil se, er det ikke så vanskelig å se sammenhengen. Men det er visst ikke alle som vil.

At skapertroen utfordres på denne måten, er ikke noe nytt. Slik har det vært siden Adam og Eva vandret rundt i Edens hage. Men nå er det vi som vandrer rundt i den verden Gud har gitt oss. I det ligger det både en gave og en forpliktelse.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)