Historisk tro

Carl R. Trueman,

Crisis of Confidence: Reclaiming the Historic Faith in a Culture Consumed with Individualism and Identity.

Wheaton: Crossway,

2024.

193 s.

Forfatteren av denne boken vil for lesere av FBBs webside være kjent som forfatteren av The Rise and Triumph of the Modern Self. I denne boken har han et litt annet ærend. Han henvender seg primært til evangelikale kristne som forstår prinsippet «Skriften alene» slik at de ikke vil ha noen formell bekjennelse. Det fører galt av sted, mener han; alle kristne har en trosbekjennelse, og da er det bedre at en er seg bevisst hvilke trosbekjennelser en har enn at en lar det flyte. Det er nok ikke et kontroversielt standpunkt i FBB-sammenheng.

Bokens første kapittel er nært relatert til temaet i The Rise and Triump of the Modern Self. Her hevder han at vår tids følelsesbaserte individualisme kjennetegnes av en konsumentkultur og en forakt for fortiden som er fremmed for tanken om kollektivt forpliktende trosutsagn. Kristne med manglende forståelse for trosbekjennelsens betydning spiller altså på lag med samtidskulturen på en måte som ifølge Trueman både er uheldig og lite gjennomtenkt.

Bokens kapittel to tar for seg de prinsipielle forutsetningene for å oppfatte bekjennelser som meningsfylte: Ord kan formidle sannhet på en adekvat måte og kan tas i bruk for å formidle guddommelig åpenbaring, det finnes en universell menneskenatur, og den kristne kirke er et forpliktende og institusjonelt fellesskap. Trueman går her forholdsvis langt i å forstå trosbekjennelsen som en samling utsagn om objektive fakta. Her bygger han på modernitetens erkjennelseslære på en måte som ikke uten videre har dekning i en førmoderne forståelse av bekjennelsesutsagn som noe som primært går opp grensen for adekvat bibelutleggelse.

I de to neste kapitlene drøfter Trueman betydningen av bekjennelsestekster i Bibelen, i oldkirken og på reformasjonstiden. Hans poeng her er at kirken alltid har brukt slike trossammenfatninger både i forbindelse med dåp, til trosopplæring og i gudstjenesten. Når det gjelder reformasjonstiden, drøfter han både anglikanismens 39 artikler, Konkordieboken og flere av de reformerte bekjennelsesskriftene. Disse, mener Trueman, stemmer langt på vei overens når det gjelder frelseslæren, men han legger heller ikke skjult på at de er innbyrdes ulike, særlig når det gjelder realpresensforståelsen.

Det poeng Trueman trekker ut av dette, er at bekjennelsene hører hjemme i en kirkelig sammenheng og målbærer en bestemt forståelse av det kristne liv. Reformasjonstidens bekjennelsesforståelse er altså noe annet enn den utbredte evangelikale tendens til å identifisere trosbekjennelsen med det minimum (Trueman kaller det antipelagiansk treenighetslære) som alle evangelikale er enig om. Trueman har nok rett i det, men etter min mening er det en svakhet også med hans framstilling at han i utgangspunktet stiller alle sentrale protestantiske bekjennelser likt uten å spørre etter ulikheter i deres tilnærming til spørsmålet om kirkens enhet.

Det er mulig Trueman selv har hatt en følelse av at hans framstilling så langt hovedsakelig fokuserer på trosbekjennelsenes intellektuelle innhold. I hvert fall balanserer han det med et kapittel om bekjennelse som lovprisning. Bokens siste kapittel drøfter hvilken nytte en kan ha av trosbekjennelser. I tillegg til det element av bevisstgjøring som han også har berørt tidligere, peker han her også på bekjennelsen som vern mot kirkelig maktmisbruk. Prester skal ikke bruke sin stilling til å fremme sine interesser og kjepphester; de skal formidle og forkynne den tro kirken som fellesskap er forpliktet på. De kan også motvirke åndelig forvirring. Man kan ikke kreve av vanlige kirkemedlemmer at de skal kunne redegjøre for alle teologiske poenger i bekjennelsene. Men de kan likevel ha nytte av dem, samtidig som bekjennelsene kan forstås som en målbeskrivelse for undervisning i menighetene. Ideelt sett er det dit menigheten skal føres.

Avslutningsvis kommenterer Trueman det forhold at evangelikale kan komme til å søke til den romersk-katolske kirke som motvekt mot protestantisk tradisjonsløshet. Konfesjonell protestantisme er imidlertid ifølge Trueman et bedre alternativ; den er også historisk informert. Men også denne må være seg bevisst den kirkelige sammenheng den står i.

Trueman legger ikke skjult på at det er den reformerte tradisjon som er hans bakgrunn, men han mener å skrive på en slik måte at også lutheranere finner dette relevant. Det lykkes han med i den forstand at også konfesjonelle lutheranere som Carl Beckwith og Robert Kolb er blant dem som gir boken sin anbefaling. Etter min oppfatning lykkes han også med å begrunne trosbekjennelsenes betydning på en måte som kan ha relevans overfor en historieløs og teologisk upresis evangelikalisme. Samtidig er det noe uforløst i hans insistering på betydningen av læremessig presisjon i innbyrdes uforenlige bekjennelser. Truemans prosjekt er å oppfordre til bekjennelsesbevissthet i ulike kirkesamfunn som av den grunn bør forbli uenige på de punkter deres ulike bekjennelser splitter dem. Hvordan vi med det utgangspunkt skal forholde oss til de faktum at de sentrale, oldkirkelige bekjennelser insisterer på at kirken er én, er et spørsmål som ligger utenfor horisonten i denne boken.

27.2.2025

Knut Alfsvåg