Hjelp for Pysepetter?

Hva tenker foreldre om hvordan de kan hjelpe barn som sliter med redsel, angst, sinne og frustrasjon?

Jeg kjøpte boken om Gutten som ikke ville være redd, (Mathilde Stein & Mies van Hout, Fortellerforlaget 2007), tenkte den kunne være utgangspunkt for samtale når det var noe barnebarna mine var redde for. Jeg leste boken for å se hva den kunne bidra med. Pysepetter i boka er redd for mange ting, mange ting som barn vil kjenne seg igjen i. Han plages av dette, og ønsker hjelp. En dag ser han i telefonkatalogen at det finnes et Trylletre som annonserer med «Hjelp til Pyser. Garantert suksess» står det. Dette vil han prøve, og han bestiller time. Han går ut i den farlige skogen og forserer alle farer. Når han kommer fram til Trylletreet får han vite at han trenger ikke å være redd mer. Timen er over, og det var det. Han rusler hjem igjen og synes han har møtt et fantastisk Trylletre som på «en to tre har tryllet ham til en Tøffing».

I en psykologisk endringsprosess er både tanker, følelser og handling involvert. I en gitt kontekst, kan en handling være en god «trigger» til å sette i gang endring også i følelser og tanker. Den erfaringen en får, kan være starten på ny selvfølelse og tro på seg selv. Dette kan gi mot til å prøve enda noe for å overvinne angsten sammen med noen som følger og støtter en i prosessen. Pysepetter opererer, som mange barn i barnelitteraturen, helt alene, uten noen mor eller far eller andre voksenpersoner som kan ta vare på ham og støtte han.

Men livet lærer oss at angst, redsel og frustrasjon ikke kan «trylles» bort. For alle gjelder det at «Ingen kan bli frisk alene.» Vi trenger noen som ser oss i vårt strev for å få det bedre, og gir rom for oss til å vokse. Nære relasjoner og nærmiljøet er på godt og vondt enten den verden vi modnes sunt og godt innenfor, eller som også skaper engstelige og redde barn med dårlig selvfølelse.

Pysepetter kommer inn i historien uten forankring. Han opererer helt på egen hånd. Forfatteren lar oss så tro at Pysepetter kan få hjelp hos et tre i skogen. Og det skjer uten noen innsikt i følelsene hans, og uten noen erkjennelse av hva redselen dreier seg om. Heller ikke får Pysepetter noen hjelp til å møte «farene» hvis de skulle komme igjen. De gjør som oftest det.

En annen forfatter, John M. Gottman, som har 40 års erfaring og forskning bak seg og har møtt tusenvis av par, barn og foreldre, har en annen til nærming til barns frustrasjoner og vanskelige følelser. Boken hans, Hjerteforeldre, kom på norsk i fjor høst. (Panta forlag 2017). Han vet at barn er helt avhengige av å bli møtt av sine nærmeste når det røyner på. For et barn kan det som vi voksne tenker er småting, fort bli helt katastrofalt. Gottman vet at foreldre som tar barn på alvor, skaper trygge barn. «Når foreldre tilbyr barna empati og hjelper dem med å takle negative følelser som sinne, tristhet og frykt, bygger de broer av lojalitet og kjærlighet.» (Hjerteforeldre, s 14) Gjennom mange konkrete eksempler viser han hvordan en god prosess for å hjelpe barnet med vanskelige følelser vanligvis skjer:

1) Foreldrene er bevisste på barnets følelser, 2) ser på følelsen som en mulighet til nærhet og læring, 3) lytter med empati og aksept til barnets følelser, 4) hjelper barnet med å sette ord på følelsene og 5) setter grenser samtidig som de utforsker strategier for å løse det aktuelle problemet. (Hjerteforeldre, s 26)

Det er ikke nok bare å høre på barna, de må hjelpes gjennom de følelsene som berøres eller blokkeres av frustrasjon, angst og sinne, og barnet må lære at det finnes en vei ut av de vanskelige følelsene. Dette er noe barnet integrerer i seg selv gjennom gjentatte gode erfaringer.

En grunnleggende livsforståelse ligger i denne tankegangen, og i terapeutisk tilnærming: Skal du som menneske komme videre, ut av noe du synes er vanskelig, må du erkjenne hva det er du sliter med, først da vet du hva du skal ta tak i. Mange mennesker strever med følgene av alt det vanskelige i livet, ja, noe er skikkelig ødeleggende, ting jeg har gjort mot meg selv, mot andre, og ting som andre har gjort mot meg. I en kristen sammenheng kalles dette synd, både mot Gud og mennesker. Når Guds ord forkynnes rett for oss, møter vi synden i våre egne liv, og vi kan få tilgivelse i skriftemålet og nattverdens brød og vin. Vi kan komme til Gud, vår Far, med vår synd og våre vonde følelser, erkjenne og sette ord på dem. Så ligger friheten i tilgivelsen klar for oss. Bibelen viser oss at Gud er nær oss, han skyver oss ikke unna. «Den bestilte timen» går ikke så fort over. Vi kan alltid komme tilbake.

«Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene……..» Lukas 15.

Bibelens skrifter er ikke redde for en realistisk og konfronterende linje når det gjelder å sette ord på den nød vi som mennesker har kommet i på grunn av synden. Sønnen som kom hjem, bekjenner og ber om en ny sjanse, og faren møter ham med empati og tilgivelse. Slik kan relasjoner heles. Gjennom tilgivelsen blir vår relasjon til Gud bekreftet, en relasjon som varer evig. Kristne foreldre ønsker og ber for sine barn at de må tilegne seg denne veien å gå om noe er vanskelig.

I boka om Pysepetter hører vi ikke om noen mor eller far. Etter den bestilte timen, går Pysepetter tilbake gjennom skogen, alene, til sin aleneverden. Ser vi etter, er det mange barn i moderne barnelitteratur som opererer alene.

Arne Svingen, f 1967, er en populær og produktiv norsk forfatter. Han er også ute på skolene og leser for barna, har skrivekurs osv. Han sier i et foredrag på Litteraturhuset (2008):

En av de virkelige store utfordringene, er å skape miljøer og situasjoner hvor jeg helst kan fjerne de voksne, særlig prøver jeg på å ta vekk foreldrene i historien. Klart det er mulig å skrive historier der foreldrene er med, men ser vi på klassisk barnelitteratur, så er ofte foreldre fraværende, som i Pippi, Harry Potter og mange av Roald Dahls bøker. Og det er ikke uten grunn. Alle som skriver voksenlitteratur vet at de fleste historier gjør seg best uten at man har fornuftige foreldre og familie som kan korrigere og hverdagsliggjøre våre helter.

Arne Svingen er opptatt av å få fram barnas historier. Det er viktig, og både foreldre og besteforeldre gjør klokt i å lytte til historiene og utdype dem sammen med barnet. Forfatteren har mange produksjoner å vise til. Han gir ut bøker i flere opplag, er oversatt til flere språk, og har fått flere priser. Forfatteren gir oss også denne innsikten:

Men samtidig er det noe med å gi barna det de ikke vil innrømme at de vil ha. Når jeg lager historier sammen med klasser gir jeg elevene ofte valget mellom et actionfylt krimdrama og en kjærlighetshistorie. Om jeg lar flertallet avgjøre, vil kriminalhistorien alltid vinne. Men erfaringen viser at de gangene jeg får lurt dem med på kjærlighetshistorien, om en forelsket gutt og en ikke fullt så forelsket jente som kunne gått i akkurat denne klassen, så er interessen og intensiteten langt høyere enn i noe actiondrama.

Familier er i oppløsning, kjønn blir dekonstruert. Hva trenger barna våre? Kanskje vi skulle driste oss til å si at de trenger en kristen-fundert grunnmur å bygge på og en erfaring i relasjoner der empatiske foreldre møter deres vanskelige følelser. Med empati «bygger de broer av lojalitet og kjærlighet.»

I vår «moderne, etter-kristne forkynnelse» kan det virke som hver av oss, på hver vår måte, skal åpne veien til Gud, en Gud vi selv former. Men Gud, vår Skaper og Frelser, kom til vår jammer ned. Forkynnelsen av inkarnasjonens under skulle i julen lyde fra de mange prekestoler rundt om i vårt land. Der vi var, hørte vi ingen ting om dette store og skjellsettende under, men fikk en påminnelse om at alle måtte få plass ved stallen, og vi måtte gi andre plass der. Som Pysepetter ble vi på mange måter overlatt til oss selv, uten en Far som elsker oss og sendte sin egen sønn for å redde oss fra syndens og dødens krefter.

Som for Pysepetter ble alternativet å tro på at Trylletreet gjør oss til det vi trenger å være, og himmelen vil åpne seg for oss.

Mange barn i vårt land har ingen foreldre eller besteforeldre som lærer barna hva som er rett ut fra vår kristen-arv, og som sørger for at de har bøker å lese i med godt innhold. Mange barn oppfyller forfatterens ønsker. De skaper sine egne historier uten fornuftige foreldre med ivaretakende grensesetting og familie som korrigerer. Ungdom har lært at sex er noe for lysten og kroppen og holder hei-dundrende hjemme-alene-fester der også hus og hjem blir rasert. Hvordan vil det være for Pysepetter å være med på en slik fest om noen år? Han som er tryllet om til en tøffing? Hvilket fundament vil Pysepetter ha gjort til sitt indre kompass når han blir med?