Hjertets frie gjensvar?

Det er mye i denne framstillingen som er upresist og misvisende, men det kan få ligge i denne sammenheng. I stedet vil jeg fokusere på den avsluttende begrunnelse Malm gir for sin kritikk. Slik han ser det, er friheten til å kunne si ja og nei en forutsetning for opplæring i disippelskap. Han konkluderer derfor med at «ingen kan bli Jesu lærling uten at det bunner i hjertets frie gjensvar på hans kall». Dermed er det ikke primært Luther, men Jesus og Det nye testamente som blir skyteskiven for Malms kritikk.

Det er ingen tekster i NT som antyder at dette forholder seg slik Malm her sier. Tvert imot sier Jesus uttrykkelig at det å si ja til hans kall, er umulig for mennesker. Her er en avhengig av at alt, også det å skape disipler, er mulig for Gud (Matt 19,26). Derfor er det, sier Jesus, ikke mulig å komme til ham «uten at Far . . . drar ham» (Joh 6,44). Den opplagte konklusjon er derfor den Johannesevangeliet trekker allerede i sitt første kapittel, nemlig at Guds barn «er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,12-13). Paulus følger dette opp med sin utfoldelse av menneskets utilstrekkelighet overfor Gud i Rom 1,18-3,20 – kanskje også et eksempel på at mennesket reduseres til sitt problem? Han er også svært eksplisitt i den konklusjon han drar på dette punkt: «Det kommer ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet» (Rom 9,16).

Nå sier ikke Jesus og apostlene dette for å trykke mennesket ned i dets syndighet, men for å peke på realiteten i alternativet, som er å bli gjenfødt i kraft av Guds skaperord. Det er stor likhet mellom det Gud gjør når han lar verden bli til og når han kaller fram troen i et menneskes hjerte, en parallell NT uttrykkelig gjør oppmerksom på (Rom 4,17). Det åpner perspektivet for et liv som Guds medarbeider. Ett sted går NT til og med så langt som å beskrive dette som å «få del i guddommelig natur» (2 Pet 1,4), og stort sterkere kan vel en visjon for menneskelivet knapt uttrykkes.

Malm har selvsagt rett i at om en stopper ved menneskets utilstrekkelighet overfor Gud og ikke har noe å si den mulighet for radikal nyskapelse dette åpner for, blir det helt feil. Jeg tror heller ikke det er vanskelig å peke på perioder i kirkens historie hvor det har vært en slagside i den retning. Men er det et budskap om «hjertets frie gjensvar» som skal løse det problemet, er det nok mange av oss som blir stående igjen på utsiden. Trøsten får være at der står vi ikke bare sammen med Luther og mange andre av kirkens store lærere. Jesus og apostlene står der sammen med oss, de også.