Høringssvar fra Østfold lokallag av For Bibel og Bekjennelse

Styret i Østfold lokallag av For Bibel og Bekjennelse nytter høvet til å gi en høringsuttalelse om departementets forslag om ny § 270 i straffeloven. Lagets formål er blant annet å hjelpe og veilede i aktuelle spørsmål av betydning for forkynnelsen og for arbeidet i menigheter og frivillige kristelige virksomheter.

I november 2019 avgav styret en uttalelse om et tipunktsforslag fra åtte stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet angående såkalt LHBTI-politikk (se her: Ikke en smule tvisyn, politikere? (fbb.nu)), men vi har ikke tidligere sendt noen høringsuttalelse i saken. Vi ønsker å belyse forslaget først og fremst ut fra kristen virkelighetsforståelse. Beklageligvis er vi nok nødt til å uttrykke oss til dels ganske skarpt.

Sammenlikner vi ulike tider eller ulike land, ser vi at normalitetsbegrepet har sammenheng med kultur, religion eller ideologi. I dagens Norge merkes en sterk spenning mellom en klassisk kristen tokjønnsnorm og en sekulær radikal kjønnsteori. Bak de motstridende posisjonene ligger motstridende menneskesyn. Et kristent menneskesyn rommer både skapelsen og syndefallet, men også frelsen, som gir oss syndere en ny identitet. Med sorg konstaterer vi at departementet tenker grunnleggende annerledes. All seksuell orientering og enhver såkalt kjønnsidentitet (attpåtil oppfattet som stabile størrelser, selv hos unge mennesker) skal ha samfunnets aksept og støtte på lik linje. Aksept og støtte skal derimot ikke en kristen kjønnsforståelse ha. Derfor skriver departementet i høringsnotatet slik om såkalt konverteringsterapi (s. 120): «Etter departementets syn bryter selve eksistensen av slik praksis med samfunnets grunnleggende verdier.» Bak departementets uttalte motvilje mot konverteringsterapi ligger dessverre et syn på seksualiet og samliv som er fremmed for «vår kristne og humanistiske arv», for å bruke uttrykket fra grunnlovens § 2. Departementet ser blant annet hen til Canada, der det om et liknende forbud ble uttalt i senatet i 2021 at det er skreddersydd for å ramme praksis som er skadelig fordi den er basert på den premiss at hetero- og cis-normative identiteter og uttrykk er å foretrekke (s. 65). Vi er dessverre ikke i tvil om at departementet (bevisst eller tankeløst) lar de omstridte Yogyakarta-prinsippene overstyre grunnloven for å endre folkets holdninger og rettsoppfatning.

Vi tillater oss å peke på at allerede det forhold at det er Kultur- og likestillingsdepartementet som legger fram forslaget, røper dets ideologiske og identitetspolitiske natur. Vi stiller også alvorlige spørsmål ved departementets situasjonsanalyse.

Vi merker oss at departementet selv innrømmer: «Vi har ikke sikker kunnskap om hvor og hvordan konverteringsterapi utføres i Norge.» (S. 104) Ikke desto mindre foreslår departementet et forbud som nødvendigvis må tolkes skjønnsmessig, men som er ment å ramme bredt. Forbudet griper potensielt inn i familiens og menighetens liv, i muntlig og skriftlig kommunikasjon.

Er det dette folket trenger i en situasjon med massiv normkritisk påvirkning av den oppvoksende slekt med øket kjønnsforvirring? Usikkerhet om en er født i «feil» kropp er en alvorlig trussel mot psykisk og fysisk helse, og å bygge opp under usikkerheten og tilby såkalt kjønnskorrigerende behandling gjør vondt verre. Skal foreldre og andre omsorgspersoner skremmes fra å være tydelige på at de unge ikke er født i «feil» kropp», og å hjelpe til å forhindre at de søker kjemisk og kirurgisk behandling for å undertrykke sitt biologiske kjønn?

At et tilbud om konverteringsterapi ikke er klart egnet til å påføre psykisk skade, ser departementet bare unntaksvis for seg (s. 104), og bare når det gjelder personer over 18 år. Når departementet hevder at «konverteringsterapi særpreges nettopp av at det er potensielt skadelige handlinger» (s. 87), vil vi mene at en riktigere beskrivelse er at konverteringsterapi særpreges av at det er i strid med det såkalt «politisk korrekte» og i stigende grad framstår som motkulturelt.

Høringsnotatet gir et inntrykk av at departementets begrunnelse for forbudet er mer av kollektiv enn av individsentrert art. Det vil si at departementet især vil «beskytte skeive som minoritetsgruppe» (s. 126) og derfor ikke ønsker å la enkeltmennesker søke naturlig hjelp til å arbeide med uønsket følelsesmessig dragning. Det finnes jo faktisk kjempende mennesker som vil ha støtte til å leve ”som kristne det kan seg søma”, altså etter Guds ordninger. Men det skal ikke en gang være tillatt å gjøre kjent at en erfaren sjelesørger tilbyr relevant medvandring. Informasjon om tilbudet («markedsføring i vid forstand», s. 124), skal være forbudt, for eksempel ved internettsider, sms, visittkort eller kunngjøring på et møte.

I bevissthet om å utfordre hevdvunnen forståelse av menneskerettene foretar departementet noen juridiske krumspring. Det lar seg imidlertid ikke nekte at forslaget i virkeligheten er et stykke ideologisk bestemt totalitær politikk. Og det er vanskelig for oss å forstå dersom demokratisk valgte politikere på Stortinget virkelig vil forby normal sjelesørgerisk kontakt eller normale psykoterapeutiske metoder fordi de ikke selv godtar konfidentens eller pasientens ønske om hjelp.

Vi konkluderer med å advare innstendig mot at forslaget blir fremmet overfor Stortinget.

Ragnar Andersen, formann

Sverre Nilsen, styremedlem Jon Fredrik Wisløff Norborg, styremedlem