Høringsuttalelse fra For Bibel og Bekjennelse om stat og kirke høsten 2002.

For Bibel og Bekjennelse takker for muligheten til å delta som høringsinstans til innstillingen "Samme kirke - ny ordning". Vi har følgende tilbakemelding på hovedspørsmålene til høringsinstansene:

1. Kan høringsinstansen slutte seg til de to prinsipielle hovedsynspunktene på statens religionspolitikk slik de er utformet i kap 6 - s 61?

Svar: Nei. Begrunnelse: Det er teologisk uholdbart å bruke den kristne troen på Gud som skaper som begrunnelse for alle menneskers rett til fritt å velge tro og livssyn og til å organisere seg i religiøse fellesskap. Den kristne troen på Gud som skaper er en integrert del av kristen tro og begrunner hverken religionspluralisme, likestilling mellom religioner eller religionsblanding. Den kristne skapertroen holder sammen skapelse og forløsning og vitner om at det bare er èn Gud og èn mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Jesus Kristus som gav seg selv som løsepenge for alle. (1 Tim 2, 5). Det gjelder også overfor den norske stat.

For å unngå misforståelser vil vi presisere at verken stat eller kirke skal tvinge noen til tro eller nekte noen en annen religiøs tilhørighet eller fritt å kunne velge det. Religionsfrihet er et grunnleggende behov også for kristne og for Den norske kirke som trossamfunn - og for den norske stat!

Til hver av de to punktene:

a) Hva man mener med begrepene "jamstelling" og "trus- og livssynssamfunn" er utilstrekkelig presisert. Fra en synsvinkel er det fullt mulig også å definere staten både som et trus- og et livssynssamfunn. Kirkelige organer har ingen fullmakt til å foreslå at staten bør legge til rette for "jamstelling mellom trus- og livssynssamfunn i Norge".

b) Innstillingen synes å ha en naiv positiv holdning til tros- og livssynssamfunn og deres virksomhet i Norge i sin alminnelighet. En kristen kirke bør ikke anbefale eller pålegge staten en aktivt støttende religionspolitikk i sin alminnelighet. Norge vil ikke være tjent med et viltvoksende villnis av offentlig støttede tros- og livssynssamfunn. Det er uklart hva innstillingen mener med at det bør være en reell rett til å velge religion eller livssyn for alle innbyggerne i landet (s 61). Formuleringen ligner en ny § 2 i Grunnloven som jo allerede sikrer religionsfrihet i Norge. Religionsfrihet betyr ikke og bør ikke bety at alle religioner og livssyn er likestilte i betydningen like gode/dårlige sett fra statens side.

Statlige styresmakter har de senere år grepet for sterkt inn i "kirkens religionsfrihet". Statens kirkestyre etter Høyesterettsdommen i 1983 mot Børre Knudsen har vist at staten ikke har latt seg forplikte på den evangelisk-lutherske religion i styringen av Den norske kirke. Det gjelder for eksempel i spørsmålet om hvem som kan vigsles til kirkelig tjeneste, hvor staten har tillatt kirkens egne vedtak overkjørt. Staten har også tatt bort dåpsopplæringen fra grunnskolen uten å gi kirken vilkår til å ivareta den på egen hånd.

2. Kan høringsinstansen støtte forslaget om en ny ordning av forholdet mellom staten og den norske kirke, slik det er utformet i 7.2, (mellom anna for å ivareta disse to hovedsynspunktene i framtiden)?

Presiseringen i parentes avvises i samsvar med den angitte begrunnelsen i punkt 1.

Den norske kirke bør fristilles fra statlig styre, slik at den selv kan vedta en kirkeordning som gir et rettslig grunnlag for kirkens virksomhet. Et stortingsvedtak vil neppe kunne sikre at det er den samme kirken som går inn i en ny ordning. En nyordning av forholdet mellom stat og kirke medfører nye livssynsmessige utfordringer for staten, men også for kirken som er i ferd med å tape sin sjel (identitet). Av de angitte alternativer gir vi primært vår tilslutning til mindretallsforslaget som går ut på at en lovregulering bare må inneholde det som er juridisk nødvendig i forbindelse med nyordningen av Dnk.(s 89).

Skrift og bekjennelse må være det kirken i praksis tjener folket i kraft av, og ikke i første rekke de kirkerettslige og ordningsmessige faktorer som i dagens situasjon. På dette grunnlag må kirken tydeliggjøre og konkretisere sin rolle som kirke i folket. En nyordning av Dnk som ikke er underlagt statsmakt, må sette forpliktelsen på Skrift og bekjennelse over alle ting, og legge grunnlag for styringsordninger som ivaretar denne forpliktelsen.

3. Hvordan vurderer høringsinstansene hva en egen lov skal omfatte?

En ny lov om Dnk som skal sikre at kirken blir værende den samme i sin lære og riksdekkende virksomhet, har mening dersom staten selv velger evangelisk-luthersk religion som del av sin livssynsforankring. Uten forankring i evangelisk-luthersk religion bortfaller Stortingets legitimitet til å gi særlige bestemmelser om slike forhold i et trossamfunn. Stortinget har allerede i lengre tid manglet en slik legitimitet.

4. Bør statens religionspolitiske ansvar grunnlovfestes?

Staten bør ivareta det religionspolitiske ansvar som allerede påligger den gjennom eksisterende lovgivning, til å legge forholdene til rette, slik at Dnk gis adgang til å utøve sin gudstjeneste, og sin pedagogiske og diakonale virksomhet i henhold til Bibelen og den evangelisk-lutherske bekjennelse. Hva stortingsflertallet ellers måtte mene kirkens egenart bør være, er interessant, men bør ikke ha normerende betydning.

5.-7. Økonomi

5. Det er behov for en samordnet økonomi.

6. Det bør ikke gis offentlig støtte til alle tros- og livssynssamfunn. Jfr pkt 1. og 7.

7. Uttrykkene medlemsavgift og livssynsavgift er uheldige. Mange vil si: Har vi ikke nok avgifter om vi ikke også skal få det på tro, religionsmedlemskap og livssyn? Den norske stat krever ikke noen avgift for å være medlem, men pålegger borgerne etter evne å være med å bære oppe en velferdsstat og tilbyr dem hjelp når det trenges. Staten bør øremerke en prosentdel av sine inntekter til kristen opplæring og kirkelig virksomhet over et bredt spekter. Borgere som selv holder oppe religionsvirksomhet kan gis skattelette etter nærmere bestemte regler.

8-10. Organisering av Dnk.

Vi gir i hovedsak vår tilslutning til sammenfatningen på s 148-149. Bispedømmeråd og kirkemøte bør fremdeles velges av soknerådene. Når det gjelder forholdet til biskopen i bispedømmet, bør det gis mulighet for alternativt tilsyn på bestemte vilkår.

11. Andre spørsmål.

Ad 11, 9 s 160-161: Når det reises begrunnet tvil om vigslede tjenesteinnehavernes kompetanse, skikkethet eller om gudstjenestelige ordninger, er det nødvendig at det gis mulighet for og legges til rette for å danne valgmenigheter eller alternative gudstjenestefellesskap. Det kan også anføres andre grunner til dette. Det er avgjørende viktig at det gis gode og reelle kirkelige fellesskap over hele landet. Det er også av betydning at det gis felles og tjenlige gudstjenesteordninger som viser at det er èn kirke og èn felles tro på Bibelens og bekjennelsens grunn.

For sentralstyret i FBB

Olav Myklebust, formann

Boe Johannes Hermansen, sekretær