Høyesterettsdommen

I. Sett i forhold til dommen i Lagmannsretten kom kirkens anliggender på et par punkter noe bedre ut enn det var grunn til å frykte.

1. Lagmannsrettens kjennelse om at "abortloven som ukristelig ikke synes å ha et uomtvistelig grunnlag i Skrift og bekjennelse" ble ikke stadfestet i Høyesterett. Men da denne kjennelse på den annen side ikke ble motsagt, gjenstår det å se hva denne unnlatelse av stillingstagen innebærer.
2. Grunnlovens § 2, annet ledd, forplikter ifølge høyesterettsdommen Kongen som øverste kirkestyre til å fungere i pakt med kirkens bekjennelse, og den forplikter Stortinget i sitt kirkelige lovgivningsarbeid til å holde seg innenfor rammen av denne lov og bekjennelsens faktiske trosinnhold. Dette står fast selv om dommen sier at staten ikke lenger er forpliktet på § 2 i sitt øvrige lovgivningsarbeide. Men en må spørre om denne ordning blir praktisert slik at den fungerer som et vern om kirken som bekjennelseskirke.
3. Høyesterett unnlater å ta stilling til om presterettigheter mottatt ved ordinasjonen går tapt ved en avskjedsdom, og holder på denne måte viktige spørsmål som er avgjørende for kirkens selvforståelse mer åpent.

II. Men om høyesterettsdommen slik kan sies å hvile på noe mer positive domspremisser enn i lagmannsretten, er det andre sider ved den som er dypt beklagelig.

1. Høyesterett leverer et forsvar for abortloven av 1978. I kommentaren til loven heter det at lovgiveren (Stortinget) i avveiningen mellom hensynet til det ufødte liv "og andre vesentlige og beskyttelsesverdige hensyn" ikke har manglet respekt for menneskelivet. Samtidig fraskriver Høyesterett seg ansvaret for å overprøve Stortingets lovframlegg. "Jeg anser det klart at domstolene må akseptere den løsning lovgiveren har valgt". (førstevoterende).
2. I domspremissene sies det rent ut at landets lover må være tilpasset et pluralistisk samfunn, og at den kristne etikk derfor ikke kan legges til grunn for den alminnelige lovgivning. Det er urovekkende at Høyesterett ikke viser vilje til å sikre landets allmenne lovgivning et kristent-humanistisk rettsgrunnlag. Den kristne tro har vært normskapende for hele samfunnet og har på avgjørende måte virket med i utformingen av lover og rettsregler. Høyesterett har ved sin kjennelse stadfestet at § 2 ikke har noen betydning for statens allmenne lovgivning. Kjennelsen er en trussel mot rettsstaten fordi den på avgjørende punkter krenker selve rettsstatens idé.

III. Høyesterett slår fast at når Kongen i statsråd fungerer som øverste kirkestyre, har han plikt til å gjøre dette innenfor Grunnlovens § to og fires faktiske ramme. Som kirkestyre har kongen reell bekjennelsesplikt.

Tiden er inne for kirken til klart og utvetydig å framheve at denne bekjennelsesplikt ikke blir ivaretatt i vårt land i dag. Denne forpliktelse kan ikke innskrenkes til bare å gjelde indrekirkelige spørsmål. For det verdslige regimente er også Guds regiment og et ledd i Guds verdensstyre, som må stå i rettferdighetens tjeneste. Når statsstyret i sin lovgivning bryter den forpliktelse og det etiske ansvar det har overfor Gud og hans skapervilje, er det, nettopp ut fra en luthersk forståelse av forholdet mellom de to regimenter, nødvendig å fremholde at et slikt statsstyre ikke fungerer som rett kirkeledelse. Etter høyesterettsdommen er det blitt klart at kongens kirkestyre er en kirkerettslig selvmotsigelse. Denne situasjon kan kirken ikke leve med. Derfor må forholdet mellom stat og kirke defineres på ny og da på premisser som sikrer at kirkens livsinteresser og sanne identitet og integritet blir ivaretatt.

(FBB vil senere komme med en kommentar til biskopenes uttalelse og Høyesteretts dom, Bispemøtets sak 34/83.)