Hold fast på det du har

For snart 100 år tilbake var der en fryktelig ulykke i Norge. Ved Loenvannet i Nordfjord, som er omgitt av høye, bratte fjell, raste en mørk natt en stor bergknaus ut i vannet. Dette skapte en veldig flodbølge på opp mot 100 meters høyde. Loenvannet er om lag en norsk mil langt, og flodbølgen feide med seg alt som kom i dens vei. Ingen av beboerne langs vannet overlevde. Etter som årene gikk, begynte folk å flytte opp i dalen igjen, og tilflytterne fikk en tid gode inntekter fra turister som kom og ville se stedet der ulykken hadde hendt. Men så - 31 år senere - skjer det samme enda en gang (i 1936). En mørk vinternatt raste der igjen ut fra Ravneberget. Denne gangen var flodbølgen som raset skapte enda høyere, og påny ble alt liv langs vannet slettet ut. I dag kan en lese en minneplate som er satt opp etter disse to ulykkene. Ved det høyeste punktet på veien er disse ordene - og intet annet - risset inn:

For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer sig over deg. Jes 54,10

Veldige ord, som gjør inntrykk!

I dag lever vi i en tid der det synes som alt raser sammen i de vestlige kirker. Troen angripes fra alle kanter, og kirkene opplever en indre oppløsning uten like. Med rette kan vi si at "grunnvollene vakler". Da skal vi ha lov til å minne hverandre om disse ordene: "- min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren -". Om alt raser, og vi kan fristes til motløshet, er der dog noe som står fast, - Herrens miskunnhet. For han er en Gud som står ved hva han har sagt, og hos hvem det "ikke er forandring eller skiftende skygge". Derfor lyder det også:

Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå. Matt 24,35.

Skriften alene

Disse dagene har vi vært sammen om det Lutherske skriftsyn. "Ånden og Ordet" og "Skriften alene" er de to stikkord som samler de ulike foredragstemaene i en sum. Noe vi ikke alltid tenker så mye over, er at slagordet Sola Scriptura egentlig var en ekklesiologisk sats. Når reformatorene med styrke hevdet sitt Skriften alene, var det som et kirkekritisk prinsipp: Rom hevdet at kirken og paven var Skriftens rettmessige fortolkere, og at ingen annen med rette hadde en slik autoritet. Dette aksepterte aldri Luther. I stedet satte han Skriften opp mot kirken, og sa at Skriften også er kirkens dommer. Det er ikke kirken som er dommer over Skriften eller kan ta den til fange.

Dermed har vi fått disse to størrelser satt overfor hverandre, Kirken og Skriften. Her er vi fremme ved noe som vi med full rett kan kalle et grunntema i kirkehistorien: Hvordan kirken forholder seg til Skriften. Bøyer kirken seg for Den hellige skrift i tro og tilbedelse? Eller vil den med stive knær og kneisende nakke gå sine egne veier i opprør mot det hellige Ord? Kirkens historie er dypest sett historien om kirkens forhold til Skriften. Fornyelsestidene i kirkehistorien har hatt som kjennetegn at kirken da vender tilbake til Skriften for å bøye seg for den. Forfalls- og frafallstidene har hatt som kjennetegn at kirken gjorde som den selv ville, enten det nå var opportunistiske hensyn eller maktbrynde, trangen til å slippe lidelse, eller synd og verdslighet som var drivkraften.

Her kan vi også peke på det som kanskje er dét mest grunnleggende i det kall som våre bekjennelsesbevegelser har: Å holde Skriften opp for kirken, la Skriften få lov til å dømme og bedømme alle ting i kirken, og å rope og kalle kirken tilbake til Skriften.

For det som gjennom alle tider har vært kjennetegnet på den sanne Kristi menighet i verden, er det vi hører allerede hos den Guds mann, Moses, i hans avskjedsvelsignelse til Israels folk:

Ja, han elsker sitt folk; alle dine hellige er i din hånd; de ligger for din fot, de tar imot dine ord. 5Mos 33,3.

På kne for Guds ord, i ydmyk tilbedelse, dét er Guds folk! Den kirke som ikke ligger på kne for Skriften, bøyer seg heller ikke for sin Gud. For som forholdet til Skriften, slik er også forholdet til Herren!

Skriftens klarhet

En sak vi ikke har hatt så mye fremme i disse dagene hvor vi har vært sammen om det lutherske skriftsyn, er Luthers tale om Skriftens klarhet, - Claritas Scripturae.

Det er en grunnleggende sammenheng mellom satsen Sola Scriptura og talen om Claritas Scripturae. For hva hjelper det å ha Skriften alene, dersom denne Skrift ikke er klar og tydelig i det budskap den gir oss? Da ville vi jo nettopp trenge en autoritativ fortolkningsinstans som kunne tale det siste ord, og som kunne hjelpe oss å få lys i den uklarhet som Skriften selv bød på. Saken er den at talen om Skriften alene er meningsløs uten troen på Skriftens klarhet. Da kunne Skriften ikke stått alene, men hadde trengt vår hjelp.

Denne klarhet er imidlertid slik at den alltid er anfektet. Den kan aldri tilegnes uten kamp. Når Luther talte om Claritas Scripturae, skjelnet han mellom to slags klarhet, den indre og den ytre: Claritas interna og Claritas externa. Den indre klarhet er den overbevisning som samvittigheten eier om evangeliets sannhet, og som er en kilde til trøst i all slags nød. Det ytre klarhet er den som er nedfelt i en klar og entydig lære og bekjennelse.

Når den indre klarhet anfektes av djevelen, er det hjertet opplever sin dype nød under lovens og djevelens anklage: En stiller ikke spørsmålstegn ved lærens sannhet, men spørsmålet er det pinefulle: Gjelder evangeliet for meg? Her kan troen ha sine aller tyngste kamper.

Når den ytre klarhet anfektes, da er det djevelen som sender vrang lære i kirken og lar tåkeforkynnelse lyde som tilslører sannheten i Guds ord. Her er det den sanne kirke har sine tyngste kamper, der den har djevelen å kjempe med i sin egen midte.

Det som kjennetegner den sanne tro i denne sammenheng, er at den frimodig istemmer apostelen Paulus bekjennelse:

Jeg vet på hvem jeg tror --. 2Tim 1:12.

Det er bare der Skriften er klar, en slik bekjennelse kan lyde. Ellers måtte der lyde et tvilrådig "jeg håper at det muligens er slik og slik -". Så får det heller våge seg at alle som ikke kjenner denne tro og denne Herre, påstår at det er det største hovmod å komme med denne slags sikre påstander. Den levende tro kan ikke nøyes med mindre enn dette frimodige "jeg vet!" Paradoksalt er det forresten, at det nettopp er de som er så store og kloke at de verken vil bøye seg for apostler eller profeter, som påstår at det er vi som i alle ting søker å underordne oss Den Hellige Ånds budbærere, som er de hovmodige. Ja, djevelen kan sannelig kunsten å snu alt på hodet!

Dette frimodige jeg vet, grunnet i Skriftens klarhet, er Kristi menighets sanne kjennetegn her i verden: Det er den frimodige bekjennelse til den Herre som utelukkende er tilgjengelig gjennom Ordet.

Samtidig finnerer vi her det andre kallet vi står overfor som bekjennelsesbevegelser: Å løfte dette frem til hjelp for den kjempende kirke.

Når vi i første Mosebok leser om skapelsen, hører vi at Gud Herrens skapende gjerning ledsages av en ordnende gjerning. Gud stanser ikke når han har talt sitt "bli lys!" I neste vers hører vi:

- og Gud skilte lyset fra mørket. Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt.

Det som her lyder, kan samtidig sees som et paradigme for hele frelseshistorien. Gud nøyer seg ikke med å skape lys i menneskets mørke under syndens og djevelens herredømme. Han skiller også lys og mørke, - og dette er et kjennemerke på hans verk. Det som derimot kjennetegner menneskene i deres forblindelse, er at de blander lys og mørke. Resultatet er tåke og uklarhet, det blir umulig å se klart. Dette er karakteristisk for forfallstidene i kirkens historie. Fornyelsestidene derimot, har alltid vært kjennetegnet av at der påny blir klart skille mellom lys og mørke. Og av at begge deler kalles med sine rette navn. Det er dette vi bli minnet om i et av de tidligere foredrag: "Bekjennelsen setter skille mellom sannhet og løgn, mellom kirke og ikke-kirke" (fritt etter H. Sasse).

Våk derfor -!

På veggene i kapellet vi har vært samlet til bønn og gudstjeneste disse dagene, finner vi de ti brudepikene avbildet (Matt 25:1-13). Der er de satt for å minne menigheten hver gang den er samlet om hva som er det viktigste av alt dersom den vil nå målet. Fortellingen om de fem kloke og de fem dårlige jomfruene er for alle tider et vekkerop for Kristi menighet her i verden. Når det gjelder det å våke er det vi har noe av den vanskeligste kampen.

Da jeg var på reise for en tid tilbake, bodde jeg et sted tett ved en motorvei. Støyen fra veien gjorde at jeg hadde vansker med å sove skikkelig om natten. Vertskapet var imidlertid så vant til støyen at de ikke hørte den lenger, og sov derfor sin søteste søvn. Dette eksempelet peker på noe av det som er aller farligst for enhver kristen: En kan gradvis venne seg til alt det gale og onde vi ser omkring oss i verden og i våre kirker, slik at en slutter å reagere. Da er vi falt i søvn. "Da brudgommen ga seg tid, slumret de alle inn og sov - -."

Hvordan, ved hvilke midler kan vi så holde oss våkne? I sin avskjedstale til de eldste i Efesos sier apostelen Paulus:

Nu overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arvelodd blant alle dem som er blitt helliget. Apgj 20,32.

"Overgitt til Gud og hans nådes ord" - det er våre vilkår her i verden. Vi er "kastet på" Herren (Salm 22:11) og hans ord, - det er den klippe som bærer. Det er den Noahs ark som redder oss igjennom når den siste store flodbølge feier over verden. Intet annet holder. Guds folk er overgitt til dette Ord, - Ordet er vår skjebne, og vi er kalt til å dele skjebne med Ordet. Og likesom vi er overgitt til hans nådes ord, er dette ord overgitt oss. For å bli bevart og gitt videre.

Det har vært sagt om jødene, som har vært spredt omkring blant folkene i nesten 2000 år, at "fordi Israel tok vare på Loven, tok Loven vare på Israel." Dette reddet dem fra fullstendig assimilering, - slik bevarte de sin egenart og bevisstheten om sin utvelgelse.

I dette har vi et forbilde på det vi her taler om: Det er bare gjennom å ta vare på det som er oss overgitt, vi selv kan bli bevart. Og det er kun på denne måten vi som bekjennelsesbevegelser kan ha noen betydning der vi er satt. Skal vi kunne gi videre det som er oss overgitt i uforandret form (1Kor 15:1-3), består kallet i å "ta vare på den fagre skatt som er oss overgitt" (2Tim 1:14), - ta vare på i uforandret skikkelse!

I kraft av dette kan vi kanskje få nåde til å være den røst som roper når natten er mørkest: "Våkn opp, brudgommen kommer!" Dette er det siste vi skal minne om, og som også hører til vårt kall, et kall som bare kan virkeliggjøres i klar bevissthet om at vi "er overgitt til Gud og han nådes ord."

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal én sann Gud, høylovet i evighet. Amen.