"Hold fast på det du har-" - FBB 75 år

FBB-nytt: LEDER

Nr. 3, September 1994, 31. årgang

Jan Bygstad:

"Hold fast på det du har-".

FBB 75 år.

Ordene fra JohÅp 3,11 kan godt stå som motto når foreningen For Bibel og Bekjennelse i år markerer sitt 75-års jubileum. For hvis vi i en kort sum skal prøve å sammenfatte hva bevegelsen har villet stå for gjennom disse årene, er det å holde frem troskapen. Troskapen mot den arv vi har fått i Skriften, og fra fedrene gjennom bekjennelsesskriftene. Det er da også dette vi først og fremst ønsker å fremholde gjennom jubileumsfeiringen 16.-17.okt. i Oslo: Ikke å feire oss selv, men søke å minne hverandre og vår kirke om hvilken skatt vi har fått overgitt, og som vi derfor også har ansvar for å gi videre til kommende generasjoner.

Ordet troskap synes å være ett av de mange kristne grunnbegreper som har gått av moten. Slik etterkrigstiden har utviklet seg, er det blitt andre idealer som kom i høysetet, også innen kirke- og kristenliv. Det er blitt nødvendig "å følge med tiden", noe som har ført til en viss utålmodig irritasjon overfor alt som ikke er "moderne". Det moderne og rastløse menneske kjeder seg over alt det har hørt før. Derfor er det blitt noe av et "must" å finne på noe nytt, å være original og "kreativ" hvis man vil holde på oppmerksomheten. Dette setter forkynneren under et press som gjør at han står overfor en stadig fristelse til å tilpasse seg. Tilpasse seg, ikke bare når det gjelder de svar forkynnelsen skal gi, men også de problemstillinger forkynnelsen reiser. Dette siste er så mye farligere, fordi det lett skjer ubevisst. Når spørsmålet etter en nådig Gud er blitt borte hos moderne mennesker, står vi derfor i fare for å gi oss inn i det de og media er opptatt av, - for å kunne være "aktuelle". Mens vi i stedet skulle minne hverandre om at spørsmålet etter den nådige Gud aldri har vært naturlig for noe menneske å stille: Dette spørsmålet kan utelukkende skapes av en rett forkynnelse av Guds lov og evangelium. Og just her er det spørsmål etter troskap mot Skrift og bekjennelse: Vi skal pukke på dette éne nødvendige selv om det skulle synes som om det bare er de få som har bruk for et slikt budskap.

Troskap mot Skrift og bekjennelse står også under press fra en annen kant, nemlig folkekirkeideologien. Vi har gjennom de siste 30 år fått høre inntil det kjedsommelige hvor nødvendig det er med lave terskler i kirken for at kirken ikke skal miste kontakten med folket. Ulykken er imidlertid at dette har ført til at man også har laget tersklene inn til Gud og hans rike så lave, at det å høre om omvendelse, om kors og etterfølgelse etter hvert er blitt sjelden vare. Jo mer folket vårt kaster seg ut i åpenbar synd, jo mindre tør forkynnelsen uforferdet å påtale den. Jo mer fremmede folk blir for det bibelske gudsbilde, jo mindre får Guds hellighet komme til orde i prekenen. I stedet blir det å være kirke ensbetydende med å være et religiøst serviceorgan, der folk får den hyggelige religiøse service som de vil ha, uten at de får et møte med den Herre som kaller til omvendelse og oppbrudd, frelse og etterfølgelse. Da risikerer man jo å støte noen! Da gjør man heller forkynnelsen så "populær" som mulig. Ikke blir den bærer av alvoret i å ha med den levende Gud å gjøre, ei heller sjenerende tynget av kunnskapsformidling. I denne situasjonen er det litt av et paradoks, at jo mer kirken har realisert folkekirkeidealet i forkynnelse og praksis, desto mer er folket ikke bare blitt kirkefremmed, men, akk, hvor alvorlig, også gudfremmed! Hovedmotivasjonen for folkekirketanken har vært den misjonseffekt en forventet av en slik åpen holdning. Når folkekirketanken så viser seg å gå fallitt nettopp med henblikk på sin hovedmålsetting, skulle en tro at det ville føre til selvbesinnelse i retning av å arbeide på en fornyelse av kirkens selvforståelse og oppdrag i folket. Så ser ikke ut til å skje. I stedet hører vi Rosemarie Køhn (i Aftenposten 17.6.1994) under tittelen "Folkekirke med strømmen" bl.a. si: "Det jeg er bekymret for, er at dersom man velger en bekjennelseskirke, innskrenker man åpenheten. Dette vil gi et falskt signal om kirken." Dette har ikke blitt imøtegått av noen ansvarlig i kirken. Og det viser at en konsekvent folkekirketenkning før eller siden må avvise den gamle forståelse av Den norske Kirke som en bekjennelseskirke.

Troskap mot Skrift og bekjennelse vil i denne sammenheng innebære å avvise en kirkeforståelse som ødelegger kirken som kirke, og i stedet virke for en fornyet forståelse av hvilket budskap vi som kirke er satt til å forkynne, og av hva det vil si å være Jesu Kristi menighet på jord.

Det tredje område hvor troskapen har stått og stadig står under press, er fra den teologi som ikke anser Skriften som Guds Ord, som åpenbaring. Denne "teologi" har vært en svøpe for kirken de siste 200 år, og har stadig angrepet troens grunnsannheter og læren om det kristne livet. I dag er det særlig på det siste område, etikkens, at slaget står. Og i en tid der det har skjedd et moralsk skred av de dimensjoner vi har sett de siste 25 år, må vi regne med at denne type teologi blir den som finner aksept i opinionen. Troskap vil her innebære vilje til å bære de omkostningene som følger med å stå for det Skriften sier. For hva gagner det en forkynner om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?

Troskap betyr å ha en arv som vi søker tilbake til. Derfor er tittelen på FBB's høstlige seminarer for teologistudenter en god sammenfatning av hva det her dreier seg om: "Ad Fontes". Det er ved å vende tilbake til Skriften, vi fornyes og rustes til å følge vår Herre i vår egen tid. Fornyelse ligger ikke i å finne på noe nytt, men i at Skriften får være det Gud har gitt oss den for: Guds levende ord. En alltid like ren og uuttømmelig kilde til liv og gudsfrykt. Kan FBB få være med og minne lek og lærd om dette også i tider som kommer, har bevegelsen ikke mistet sin berettigelse. Derfor vil jeg gjerne til sist få minne om løftet hos profeten Jeremias: