Homofili i forkynnelsen

De senere år er homofilispørsmålet hyppig berørt i forkynnelsen. I organisasjonskretser og blant mange prester tas dette fram som eksempel på forfallet i kulturen og på den generelle sekulariseringen. Det Bibelen kaller "skammelig", blir jo nå åpent forsvart i mange kretser. At myndighetene har latt presset fra homofile organisasjoner resultere i en partnerskapslov, og at en del kirkeledere aksepterer stabile homofile parforhold, brukes som eksempel på hvor langt en er kommet. Og homofil praksis blir kroneksemplet på

Etterhvert som debatten om homoseksualitet føres videre og enkelte homofile viser ansikt, begynner forkynnere å ta saken fram også fra andre synsvinkler. Den avsky for fenomenet som har ligget under overflaten, nyanseres. Noen kjenner personlig homofile mennesker og har skjønt litt av den kamp de kjemper.

Enkelte miljøer har tilpasset seg de krav som kommer f.eks. fra "Åpen kirkegruppe". Den teologiske refleksjon avslører en situasjonsetisk tankeføring. Bibelautoriteten i disse miljøene er i utgangspunktet sterkt svekket. Universitetsteologien gir dem et slags fundament for deres åpenhet. "Nestekjærlighet" blir en grunnorm som brukes for å avvise klare formaninger i Skriften, endog formaninger som er begrunnet i skapelsen og i de ti bud. En lever seg inn i de homofiles problemer og griper til en argumentasjon som "Paulus kjente ikke ekte homofili". De homofile har jo ikke "valgt sin legning" og rammes ikke av lastekatalogenes "stereotype fordømmelser" fordi de er "skapt sånn". Kjærligheten og medmenneskeligheten forbyr oss å opptre skråsikkert overfor homofile, og dessuten er det jo mye bedre med etablerte parforhold enn promiskuitet. To som lever i trofasthet, har jo etiske kvaliteter i sitt parforhold. I forhold til løsaktig homoseksualitet fremmer dessuten ikke de trofaste parene hiv og aids.

I miljøer som vektlegger og fastholder Skriftens autoritet, skjer nyanseringen på en annen måte. Et eksempel er seminaret i Seierskirken høsten 96. Der var mange samlet fra ulike kirkelige leire. Homofilispørsmålet møtes på en noe bredere måte i forkynnelsen enn hittil har vært tilfelle. Argumentasjonen fra liberalt hold møtes med mer enn slagord. De sjelesørgeriske sider ved saken er også med rette i ferd med å komme i fokus. Men mye arbeid gjenstår - noe dette seminaret har prøvd å bidra til å bøte på.

Vi vil her prøve å kaste fram noen teser til videre gjennomtenkning om temaet homofili i forkynnelsen.

Det monogame ekteskap mellom mann og kvinne er i Bibelens "grunnfortelling" (1.Mos 1-2) stedet hvor seksuelt samliv har sin plass, og hvor også neste generasjon skulle ha sitt utgangspunkt. Når seksualdriften melder seg med trang til å leves ut utenom ekteskapet, skal den holdes under tukt. Det gjelder også heterofile. "Sidesprang" eller "samliv på forskudd" må selvsagt i forkynnelsen inn under samme dom som homoseksuell adferd. Slikt er i strid med det 6.bud selv om det gjelder heterofile. Å etablere seg i utukt utestenger fra Guds rike. Forkynnelsen bør vite å trekke også dette aspekt inn når en skal omtale homoseksuelle synder. På den måten blir alle i forsamlingen berørt av Ordets alvor. Homofile skjønner at Ordets oppgjør med utukt har adresse til alle.

Begrepet "synd mot naturen" bør gjerne brukes om homoseksuell adferd. Men da må det forklares. En homofil kan føle at homoseksuell adferd nettopp er i pakt med hans natur som homofil. Når apostelen i Rom 1 taler om synd mot naturen, menes det ikke "mot det som oppleves naturlig for meg". For en homofil vil et slikt utsagn være meningsløst. "Mot naturen" betyr "mot den ordning Gud fra skapelsen har innstiftet for utlevelse av seksualitet". I forkynnelsen må dette presiseres.

La oss ut fra denne tesen også understreke evighetsalvoret i tekstene der bl.a homoseksuell adferd nevnes. Generelt er det mye forkynnelse som underbetoner evighetsperspektivet. Det er katastrofalt for selve frelsesforståelsen. Forkynnelsen står derved i fare for å omgjøre kristendommen til et av mange mulige livssyn. At vi står for en Herre som "skal komme igjen for å dømme levende og døde" er et av de forsømte områder i forkynnelsen. Homoseksuell adferd står under det overlys.

Men igjen er det viktig å merke seg at homoseksuell praksis er en av flere måter å etablere seg i synden på. Når forkynnelsen ut fra denne tesen framholder evighetsalvoret i å forsvare synd, bør ikke homoseksualitet være det eneste en "spiller på" som eksempel.

Mange kristne holder seg i praksis til de grunnleggende frelsessannheter og lever godt med Jesus. Men bevisstheten om Bibelens særstilling er svakt utviklet. Når de møter utsagn som: "vi kan ikke ta Paulus så alvorlig" når det gjelder "slike ting", blir mange usikre og forvirret.

Det er derfor et stadig behov for å begrunne Bibelens autoritet, ikke minst applisert på apostlenes skrifter. Apostlenes fullmakt, inspirasjon og autoritet hva angår tro lære og liv i menighetene, bør på dagsorden. Homofilispørsmålet og diskusjonen om det bør derfor i forkynnelsen ha "kontakt med" selve autoritetsspørsmålet i teologien. Skriftens autoritet er et tema i selve Skriften, og det bør holdes fram hver gang et lærepunkt eller en side ved den bibelske etikk anfektes.

Lettvint omtale av meningsmotstandere bør en derimot avholde seg fra på prekestolen. Det kan være tjenlig å eksemplifisere med sitater. Men da må en vite å sitere korrekt og påvisningen av det uholdbare ut fra Skriften må være så klar at forsamlingen griper det.

For øvrig må forkynnelsen avspeile en ydmykhet overfor tekstene som gir tilhøreren det inntrykk: Han tror dette! Han våger ikke annet enn å ta det på alvor! Teksten er hans autoritet!

Så lenge det ennå er en viss aversjon mot homoseksualitet i store deler av befolkningen, koster det kanskje ikke så mye å holde fram tekstene om saken og gå inn på disse tekstenes autoritet. Men i visse miljøer koster det mer, og etterhvert vil det kanskje vise seg at flere og flere reagerer negativt på en avgjort holdning. Da er det dess viktigere at forsamlingen merker: Han vet seg å stå ansvarlig for Gud med sin holdning til Guds ord. (1.Kor 4,3)

Å prøve å påvise konsekvensene for andre lærepunkt om en skulle bruke samme måte å behandle apostoliske tekster på der, kan være en effektfull tankevekker. Det kan hjelpe tilhørerne til å tenke prinsipielt. Noen reagerer på skremmebilder ut fra en "dominoteori" (faller denne skansen, så faller også den neste osv). En bør i alle fall ikke overdrive bruken av denne effekten. Det kan svekke alvoret i den "dominobrikken" som er falt! Det viktigste er å begrunne Bibelens særstilling som den normerende norm - overordnet alle andre normer.

Dette innebærer blant annet at slagordet "skapt sånn" må arresteres. Alle er vi skapt i Guds bilde, det er sant nok. Gud "kjenner oss igjen" blant alle skapningene på jorden og ønsker personlig samfunn med oss - uansett hvordan det forholder seg med seksuell driftsretning. Men det innebærer ikke at den homofile driftsretning har Gud som sin skaper. Mennesket kan ikke etter fallet betraktes utelukkende ut fra 1.Mos 1-2. Homofil orientering i følelseslivet representerer en "forstyrrelse" av skaperverket. Seksualiteten har fått en feil retning. Som ved andre frustrasjoner vi mennesker sliter med i vårt følelsesliv, ser vi altså her et utslag av de problemer som synden førte inn over slektens liv (1.Mos 3).

Igjen er det viktig å komme med en presisering. Det er ingen nødvendig sammenheng med den enkeltes synder og hans frustrasjoner. Mange frustrasjoner i menneskelivet fordeles utrolig ulikt - uten at vi har rett til å rubrisere den som er rammet, under overskriften "større synder". Å antyde en individuell sammenheng mellom synd og homoseksuell orientering, er grovt overtramp i forkynnelsen. Her kan Jesu ord i Joh 9: "hverken han eller hans foreldre har syndet" (underforstått: "hverken hans eller hans foreldres synder er årsaken til/bak denne sykdommen").

To forhold til bør nevnes under denne tesen:

Homofil driftsretning har teologisk sett likhetspunkter med sykdom. Men som ved en hel del andre problemer vi sliter med, bør vi unngå begrepet sykdom. Sykdom bør reserveres om forhold som bør inn under medisinsk behandling - gjerne også til forbønn med tanke på helbredelse. Selv om en del med sterkt homofile tendenser kan få hjelp til å endre driftsretning, er det for andre neppe mulig selv om en skulle være sterkt motivert. Eksemplene på endring gjennom psykiatrisk behandling over tid - eller gjennom forbønn - trenger ikke tolkes som "helbredelse av sykdom". I tilfelle er det mange slags tendenser inni oss - uavhengig av legning - som må inn under samme betegnelse. Forstyrrelse av Guds skaperverk med en driftsretning som ikke skal leves ut, og med et begjær som innimellom melder seg, og som skal inn under Guds tilgivende nåde i Kristus - noe i den retning synes for meg å være en dekkende måte å beskrive saken på også i forkynnelsen.

La meg også nevne at forkynnelsen ikke bør legge sten til byrden for den homofiles foreldre. Mange slike kjenner selvanklagen. De har f.eks. hørt at en for nær mor og en for fjern far er årsak til homofili hos sønn eller datter. Foreldre skulle heller få høre at saken som regel er mye mer komplisert. Det kan være et samspill av mange faktorer som ligger bak. Ut fra forskningen ser det ut til å være vanskelig å påvise årsakskomplekser. Endog spørsmålet om homofili kan være medfødt eller ikke, strides det om.

Bibelen er sterkt opptatt med den seksuelle renhet. Mange av de gammeltestamentlige renhetsforskrifter er vi frigjort fra. Men med utgangspunkt i begreper derfra, omtaler apostlene hedenskapets usedelighet med sterke farger. Vi er kalt til "å rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt."(2.Kor 7,1) Vi får høre at hor er "å synde mot sitt eget legeme" som "er et tempel for Den Hellige Ånd" (1.Kor 6,18f). Hver enkelt skal "vite vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, som ikke kjenner Gud."(1.Tess 4,3-4) Tekst etter tekst i NT henspiller på seksualiteten og kaller oss til å leve i tukt.

Vi skal ikke la oss lure av de som hevder at kirken er for sexfiksert. På en måte er jo også NT sexfiksert. Hor ('moikjeia') og utukt ('porneia') betraktes som en av hedenskapets to kardinalsynder (sammen med havesyke). Apostlene vet hvilke krefter som ligger i seksualdriften. De kjenner til fristelsene i møte med den kulturen som omgav menigheten, og som mange av menighetslemmene tidligere hadde fulgt "trenden" i. Dette må vi våge å berøre i forkynnelsen, for det er svært nære problemstillinger for mange.

Men vi skal unngå å tale om slike forhold på en måte som vekker spenning og nysgjerrighet. Vi skal ikke skildre usedeligheten med farger som svekker vårt anliggende om hellighet og renhet.

Hvorfor nevner jeg dette i forbindelse med homofili? Fordi den sexfikserte kultur vi lever i ofte gjør det dobbelt vanskelig for den homofile som vil leve rent. Han trenger den oppbacking som formaningene kan gi, han trenger å høre at det er synd å leve ut sin seksualitet i homofile forbindelser, og han trenger å høre at også heterofile må legge seksualdriften under en tukt. Dermed opplever han til en viss grad et fellesskap med heterofile i kampen for renhet.

Innen kirken er det nå skapt en usikkerhet blant ubefestede homofile kristne. De spør seg et spørsmål de kanskje aldri før har stilt: Er det nå virkelig slik at det er galt å leve ut sin legning? Slik kan troende homofile ha fått en merbelastning i form av fristelser til å gi etter. Og biskopenes fellesuttalelse fra 95 støttet dessverre ikke opp om det som før - ut fra Guds ord - har vært betraktet som selvsagt: at homoseksuell adferd er synd.

La meg understreke i forbindelse med renhet: Forkynnelsen må ikke nøye seg bare med avgrensninger. Det har den siste tidens debatt mint oss om. Unge jenter og gutter trenger å høre noe positivt om seksualiteten, og om de mekanismer som de merker i sin egen kropp. Forkynnere som forstår de unges utvikling innenfra og som kan "finne dem" slik at de opplever å få hjelp - der ligger det et behov i vår tid.

Også homofile har følelser som har sammenheng med deres seksualitet, og som kan ha positive og "rene" utslag. Og sublimering av selve driften f.eks. i retning av omsorgsoppgaver, er vel fortsatt holdbar psykologi?

Homofobi - avsky for homoseksualitet - avspeiles i manges omtale av "homser og lesber". Her er holdninger som ikke bare er uttrykk for et generelt og - ut fra egen identitet - forståelig ubehag. Regelrett mobbing forekommer. I den skjemt som spiller på sex, finnes det også noe som mennesker med homoseksuell driftsretning må oppleve svært krenkende. Endog i kristne miljøer er det behov for å rope et varsko mot slikt. Mennesker som kjemper med sin identitet og legning, skulle spares for den slags harselas.

Normalt skal ikke forkynnelsen drive med statistikk vedrørende seksuell orientering fra prekestolen. Jeg nevner likevel dette som et eksempel på et nødvendig korrektiv. I følge den danske utredningen "Kjærligheden glæder seg ikke over uretten" (jan 97) understrekes det at biseksualitet nok er vel så utbredt et fenomen som "ren" homoseksualitet. Slike mennesker har "kapasitet" inni seg både til homofilt og heterofilt samliv. Under gitte omstendigheter skjer det at de dras inn i homoseksuelle forbindelser, av og til velger de selv denne levemåten. På forsiktig vis kan dette forhold antydes slik at vrangforestillinger korrigeres. Prosenten homofile i en befolkning, er ut fra den utredningen mye lavere enn mange har regnet med.

I tenårene er dessuten seksualiteten for enkeltes del noe ustabil. På leirer eller ved andre arrangementer for unge bør en ikke forkynne slik at de begynner å "kjenne etter" om de merker homofile tendenser. Slik som homofili nå er i fokus, har de fleste unge tilstrekkelig indirekte stimulans til å gjøre slike overveielser! Vi må på forsvarlig psykologisk vis formane dem til å finne et godt fellesskap av jenter og gutter og modnes i det samspill mellom kjønnene som skjer i byggende og varme, vennskapelige miljøer. De må ikke for tidlig trekke omfattende slutninger f.eks. av at de ikke har opplevd den helt store forelskelsen.

Noen trenger lengre tid enn andre til å finne utav seg selv og sin identitet.

Både Jesus og Paulus berører temaet ugift stand. Jesus taler i Matt 19,12 sannsynligvis både om heterofile i ugift stand og om mennesker med homoseksuell drift. Paulus taler faktisk sterkt for ugift stand i visse situasjoner og for visse menneskers vedkommende, bl.a. han selv (1.Kor 7). Derfor må forkynnelsen ikke bare tale om "de ensliges problem". Mange enslige opplever neppe større problemer i sitt liv enn gifte! Mange av dem kommer etterhvert fram til at de får realisert andre krefter i sitt evneregister og psyke - nettopp fordi de er ugifte. Å leve ugift er en fullverdig måte å leve på, selv om en ikke får oppleve utfoldelsen av kjønnspolariteten på samme måte som gifte. Det gamle trønderske ordtaket "gifte du dæ så angre du på det, og gifte du itj dæ, så angre du på det" inneholder en snev av realisme. Menneskelivet bærer med seg problemer enten har det slik eller slik.

For øvrig må ikke det inntrykket feste seg at enslige ofte er homofile av legning.

Homofile vil kunne ha hjelp av å høre forstandige ord om ugift stand og gode råd om hvordan takle livet som enslig. Her har kanskje enslige forkynnere en særlig mulighet til bidra ut fra sin erfaring.

Vi må føye til en advarsel mot en ukritisk jamføring av homofile med andre ugifte. Det er forskjell på å ha valgt frivillig å leve ugift og å være i den situasjon at en ikke bør gifte seg grunnet driftsretningen. Og det er forskjell på å være ugift og "ha muligheten" - hvis den byr seg - (slik i alle fall noen heterofile har) og å være homofil og vite at en ikke kan under noen omstendigheter leve ut sin seksualitet hvis en vil følge Guds bud. Det aner meg at homofile kan bli provosert av uttrykk som "Men du har det jo ikke annerledes enn ugifte generelt!"

Den lutherske kirkes fremste oppbyggelsesforfattere vet å tale mye om det indre kors. De erkjenner at det ikke bare er ytre forfølgelse som gir troen belastninger. Livets tilskikkelser i form av frustrasjoner som Gud ikke tar fra oss, følger kristenlivet. De kaster oss inn i bønnekamper, de avslører egenrettferdigheten, de ydmyker oss. Disse "tornene i kjødet" skaper reaksjoner i det gamle menneske. Vi opplever til fulle at vi bare har Jesus å holde oss til for så vidt angår vår rettferdighet hos Gud! Denne indre kampen eksemplifiseres i 2.Kor 12,1-10, i Rom 7,14 - 8,4, i 1.Pet 4,1ff og andre steder.

Mange har ting å slite med som det er vanskelig å omtale i fellesskapet av troende. De trenger igjen og igjen å høre budskapet om synderes venn som tilregner oss seg selv og sin egen rettferdighet, som fører oss gjennom død til liv, som likedanner oss med seg selv gjennom lidelser, som fører oss gjennom ydmykelser til opphøyelse.

Alle som sliter med et "indre kors" kjenner noe av sin egen syndighet og vet hva det vil si å merke bitterhet, oppgitthet, misunnelse, - ja, hva det menes med at "kjødets attrå er fiendskap mot Gud" (Rom 8,7). Det er ofte i frustrasjoner at den åndelige selverkjennelsen utdypes. En lærer å gå den ydmykende veien til Jesus og erkjenne:

En troende homofil kan oppleve at nettopp driftsretningen hans er et indre kors som Jesus lar være der. Sammen med andre som kjemper med andre ting, er det livsnødvendig at han får høre evangeliet! I det lange løp er det jo selve evangeliet som er kraftkilden til et liv i hellighet og ære. Og den kraften fullendes ofte gjennom svakhet, for å sitere apostelen. "Gleden i Herren er deres styrke"! Da må forkynnelsen vite å forkynne Guds kjærlighet i Kristus overfor den som har kors å bære! Derigjennom vinnes også en ekte kristen "selvfølelse". For i Kristus eier vi all Åndens velsignelse i himmelen (Ef 1,3)! Enten en har det slik eller slik, - forkynnelsen må ikke forsømme å vise for den troende hvilken rikdom han eier!

"O Jesus åpne du mitt øye at jeg må se hvor rik jeg er!" - en slitesterk gladsang for den som kjemper og som på nytt og på nytt finner sin hvile i evangeliet. Jeg har problemer, ja, jeg har mine svakheter, ja, men jeg er allikevel "en mektig konges brud!" Homofile og heterofile tilhørere kan her forenes i bønnen: "O Jesus Krist, forøk meg troen, at jeg må se min herlighet!"

Dette er et viktig prinsipp i all forkynnelse av kristen etikk. Vi bør velge våre ord slik at vi ikke tråkker inn i andres sjelsliv på en ubetenksom måte. Og vi bør velge våre ord slik at vi med god samvittighet kan møte mennesker i samtale etterpå som lever i strid med det vi sier, som er rammet av det vi sier, som sliter med å leve etter det vi sier, eller som har falt grovt i den synd vi berører.

Eksempelvis: Om abort skal vi blant unge tale som om jenta på fremste benk nettopp har vært igjennom en abort! Det vil fremme den sjelesørgeriske holdning og kanskje gi oss andre innfallsvinkler. Innholdsmessig - rent teologisk - er det viktig at en homofils nærvær ikke fører med seg endringer. Vi taler her om preget av omsorg og om måten å ta saken fram på.

En lettvint omtale av fenomenet skaper avstand, noen ganger oppgitthet hos dem som sliter. En opplever seg ikke forstått. Følelsen av ensomhet med problemene kan bli bare enda større. God teologi må i disse spørsmål forenes med innsikt i psykologi.

Her er vi dessverre ved et vanskelig punkt. Predikanten kan selv føle seg for usikker til å invitere til samtale. I de kristne miljøene rundt omkring er det ofte ikke mange som har tyngde nok til å gå inn i samtaler med mennesker om deres seksuelle orientering.

Men kanskje er vi for redde? Kanskje forkynneren nettopp skulle vise på en forsiktig måte at han er tilgjengelig? Det er ofte slik at den som berører et tema på prekestolen på en real måte, gir dem som sliter med saken tro for å oppsøke vedkommende i sjelesorg. Hvis han er absolutt uerfaren på homofilispørsmålet i sjelesorg, er den generelle erfaring i sjelesorg likevel til god hjelp. Å lytte til et medmenneske, høre hvordan det opplever livet og prate sammen om det som er vanskelig, er faktisk et skritt på veien! Samtidig kan en sammen drøfte om det er andre (fagfolk) vedkommende bør oppsøke for å få mer innsiktsfull hjelp.

Der det legger seg til rette, bør vi dessuten be til den levende Gud for vedkommende! For en kristen homofil som første gang våger å fortelle som sine frustrasjoner, kan det være veldig godt bare å bli bedt for og høre en annen nevne for Gud det som er vedkommendes problem.

Spørsmålet om å tre fram for slekt og venner med sin legning ("coming out") kan ikke besvares generelt. Noen bør snakke med foreldrene sine om det, kanskje med søsken. Det kan føre til en åpnere tone i familien. En slipper å holde skjult ting, og unngår kanskje følelsen av å hykle. Full åpenhet kan føre flere problemer med seg enn det løser. I det hele tatt er prekestolen neppe stedet for å gi detaljerte råd om akkurat dette. Dess viktigere er det å ha en måte å berøre emnet på som gir homofile frimodighet til å ta kontakt og få sjelesørgerisk oppfølging over tid.

Til slutt: Homofilispørsmålet må aldri bli et hovedtema på prekestolen, heller ikke må det bli en spesialitet for enkeltpredikanter - en spesialitet som en tar fram i tide og utide. Temaet bør av og til berøres, og da må det skje med en viss innsikt i Skriften og i med en viss menneskekunnskap. Dette foredrag er utelukkende å forstå som et lite bidrag i debatten om hvordan temaet bør behandles.