Homofili-saken, uttl fra BM og KM -95

FBB-RESSURS:

Uttalelse fra Bispemøtet våren -95 og Kirkemøtet høsten 1995:

Homofili-saken 1995

INNHOLD:

Konklusjonene i vedtaket fra Bispemøtet våren 1995 i saken «Homofile i kirken»

KIRKEMØTET 1995 OM «HOMOFILE I KIRKEN» Vedtaket fra Kirkemøtet 1995 i saken «Homofile i kirken»

I februar 1995 ble utredningen «Homofile i kirken» presentert. Et flertall på fem av de åtte medlemmene i den bispemøteoppnevnte utredningsgruppen argumenterte for at kirken burde akseptere homofilt samliv, også blant sine ansatte.

Når Bispemøtet på sitt vårmøte tok stilling til utredningens anbefalinger, delte møtet seg i et flertall på åtte og et mindretall på tre. Ola Steinholt, Sigurd Osberg og Rosemarie Køhn mente at det i prinsippet bør være mulig for kirken å åpne for tilsetting av homofilt samboende også i stillinger som krever vigsling. De tre støttet også forbønn for homofile som har valgt å leve sammen.

KONKLUSJONENE FRA BISPEMØTETS VEDTAK I SAKEN «HOMOFILE I KIRKEN» APRIL 1995

Felles konklusjon:

Bispemøtet vil i den foreliggende situasjon trekke følgende konklusjoner med bakgrunn i drøftingene av utredningen «Homofile i kirken».

1. Den innsikt som er vunnet i spørsmålet om homoseksualitetens kjennetegn, gjør det ikke lenger rimelig å opprettholde skjelningen mellom legning og praksis, slik Bispemøtet i 1977 brukte den. Den homofile orientering er mer kompleks enn ordet «legning» kan uttrykke, og grensen mellom homofil orientering og homofil handling er ikke enkel å trekke.

2. Menneskets skapelsesmessige særpreg er først og fremst uttrykt i skapelsen til mann og kvinne, og dernest i at mann og kvinne settes i relasjon til Gud og til hverandre. Som mann eller kvinne har alle mennesker del i gudbilledlikheten og har en uendelig verdi som menneske.

3. Menneskets seksualitet er av vesentlig betydning for opplevelsen av identitet. Den seksuelle orientering utvikler seg i et samspill mellom biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer, og blir en kraft som både har kreative og destruktive sider. Den seksuelle orientering er normalt innstilt på det andre kjønn, og inngår i slektens videreføring. Ut fra Bibelens samlede vitnesbyrd er det klart at ekteskapet er rammen for menneskers seksuelle samliv.

4. En homofil seksuell legning er, sett på denne bakgrunn, kvalifisert annerledes. Dette innebærer også at ekteskap og homofile partnerskap ikke kan sidestilles. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og har krav på respekt som medmennesker med fullt menneskeverd. De er omsluttet av Kristi forsoningsverk, og har ved dåp og tro en selvsagt plass i det kristne fellesskap og ved nattverdbordet. De homofile kan ofte være i en sårbar og utsatt sosial stilling, og trenger derfor ekstra omsorg og støtte til å gjenvinne og bevare et positivt selvbilde. De kan ofte også gjennom sine spesielle erfaringer være en særlig ressurs i menighetens fellesskap. Sammen skal heterofile og homofile leve etter det store bud: Du skal elske Herren din Gud over alle ting - og din neste som deg selv. Det er viktig at vi i menigheten viser tålmodighet med hverandre. Det finnes livssituasjoner der en må ta ett skritt om gangen på vei mot en virkeliggjøring av de bibelske idealer.

5. Kirken må vise respekt for menneskets rett til å treffe egne, moralsk gjennomtenkte valg og lytte til de erfaringer som kommer fram gjennom homofiles skildringer av sitt liv, samtidig som den fortsatt er forpliktet på de bibelske normer, som etter vårt syn ikke gir åpning for å anerkjenne homofilt samliv på linje med ekteskap. Begrunnelsen for dette standpunkt er både knyttet til vår forståelse av det bibelske materiale om den menneskelige seksualitet og til en etisk refleksjon om mulighetene for å anvende de bibelske normer for seksualitet i vår tid.

Flertallet vil videre konkludere:

6. En kirke som ikke finner det godtgjort at Skriften og den bredere etiske refleksjon gir grunnlag for å anerkjenne homofilt samliv, må likevel legge vinn på å synliggjøre respekten for de mennesker som ut fra en alvorlig kristen overbevisning finner å ville gjøre andre valg enn dem som kirken kan tilrå. Homofilt samliv finnes i dag også blant kristne. Til tross for at de setter seg ut over kirkens veiledning, har de like fullt krav på omsorg og forståelse i det kristne fellesskap. De bør integreres i kirke og menighetsliv.

7. Det er en vesentlig og avgjørende sammenheng mellom de aktuelle tekster om homoseksualitet i Bibelen og mer overgripende etiske prinsipper, knyttet særlig til forståelsen av forholdet mellom mann og kvinne i et skapelsesperspektiv og til synet på ekteskap og familie som strukturerende institusjon i menneskelivet. Argumentasjonen i de bibelske tekster om homoseksualitet viser tilbake til skapelsen og til respekten for Guds vilje i familieetiske spørsmål og har dermed en prinsipiell side som gjør det vanskelig å akseptere homofile partnerskap med basis i kristen etikk. I den utstrekning ekteskapet ikke framstår som en mulighet, er Bibelens anvisning at mennesket bør leve enslig. I denne sammenheng vil Bispemøtet understreke betydningen av å utvikle og muliggjøre ulike former for vennskap og bofellesskap.

Vi vil samtidig understreke viktigheten av at kirken makter å forene en tydelig etisk profil i spørsmålet om homofilt samliv med forsiktighet og varsomhet i rådgivningen overfor den enkelte, der en ivaretar den nødvendige respekt for enkeltindividets personlige integritet og ansvarlighet.

8. Bispemøtet vil legge vekt på behovet for å oppmuntre til en saklig og fordomsfri debatt om de mange vanskelige spørsmål som reiser seg i møtet mellom kirken og homofile. Det er vesentlig at kirken makter å gi rom for homofiles erfaringer av smerte og frustrasjon, av kritikk og opprør. Det er også vesentlig at den teologiske og kirkelige samtale om homofili blir ført på en måte som sikrer åpenhet og mulighet til å kunne formulere saklig uenighet. Samtidig vil vi understreke at kirken ikke kan åpne opp for en prinsipiell etisk pluralisme. Kirken må fastholde ett syn på homofilt samliv, samtidig som den er villig til å gi sjelesørgerisk veiledning i den enkeltes nød. Den må være villig til å ta medansvar også for mennesker som ikke makter å leve slik kirken mener de burde. Dette må ikke oppfattes som ensbetydende med etisk pluralisme. Det dreier seg ikke her om to likeberettigede velbegrunnede standpunkter. Kirken må fastholde det bibelske normgrunnlaget som forutsetning for sitt standpunkt i den videre etiske refleksjonsprosess.

9. Bispemøtet ser behovet for en videre bearbeidelse av de sjelesørgeriske utfordringer som kirken står overfor i sitt møte med homofile. Utvalget har ikke rukket å gå inn på den sjelesørgeriske dimensjon i problemkomplekset som var en del av gruppens mandat. Men utvalget peker på at dette er et punkt som det bør arbeides videre med. Det er behov for pastorale retningslinjer som kan gi veiledning til menighetenes holdning til homofile, herunder også hjelp og støtte til de homofile som velger å leve som enslige. Denne oppgave bør følges opp av Bispemøtet i samarbeid med annen faglig ekspertise.

10. En kirke som ut fra sin etiske overbevisning ikke kan anbefale homofilt samliv, må trekke den konsekvens at den heller ikke kan anbefale at personer som lever i homofilt samliv blir ansatt som prester eller i andre stillinger som har forkynnende, undervisende eller liturgiske funksjoner. De krav om respekt for andres personlige valg og om vilje til å integrere homofile i kirkens liv som tidligere er understreket, er ikke ensbetydende med et ja til ansettelse av homofile samboende i kirkelige stillinger.

11. Når det gjelder spørsmålet om en velsignelses- eller forbønnshandling for homofile, finner Bispemøtet på bakgrunn av det foranstående at det ikke vil være grunnlag for å innføre en slik ordning og regulere den gjennom en fast liturgi. Bispemøtet viser her til Hygen-utvalget som i 1977 uttrykte følgende: «Det ligger innenfor kirkens mandat å velsigne ekteskap mellom mann og kvinne. Dette er det solid bibelsk grunnlag for. Men det foreligger ikke noe bibelsk mandat for å velsigne noen annen form for samliv av seksuell karakter.»

12. Bispemøtet antar at Kirkemøtet bør få oversendt denne uttalelse fra Bispemøtet, og Kirkerådet anmodes om å fremme saken overfor Kirkemøtet med sikte på en oppfølging av Bispemøtets tilrådning i pkt. 10 og 11.

Bispemøtets mindretall (Køhn, Osberg, Steinholt)

vil i det følgende utforme egne konklusjoner i tillegg til felleskonklusjon punkt 1-5, uten dermed å si seg uenig i alt som flertallet anfører i sine konklusjoner.

6. Uansett oppfatning om homofilt samliv må kirken legge vinn på å synliggjøre respekten for de mennesker som ut fra en alvorlig kristen overbevisning finner å velge homofilt samliv. De bør få oppleve den samme omsorg og forståelse i det kristne fellesskap som andre kirkemedlemmer, og integreres fullt ut i kirke og menighetsliv.

7. Til denne integrering må også høre mulighet for tilsetting i kirkelige stillinger og tjeneste som frivillige og lønnede medarbeidere.

Bispemøtets mindretall finner at det i prinsippet bør være mulig for kirken å åpne for tilsetting av homofilt samboende også i stillinger som krever vigsling. Men kirken kan ikke bare ha prinsipper for øye, heller ikke bare de homofiles ønsker. Hensynet til menigheten og dens situasjon må være avgjørende. Tilsetting av en som lever i homofilt samliv, må ikke føre til splittelse i menigheten.

8. Det er kirkens kall og ansvar å be for alle mennesker. Dersom noen ber om forbønn, kan kirken ikke avslå dette. Vi ser gjerne at det blir bedt for homofile som har valgt å leve sammen. Men fordi et homofilt parforhold ikke kan sidestilles med ekteskap, må denne forbønn ikke få en form som kan forveksles med en vigselshandling.

9. Spørsmålet om homofili og homofilt samliv skaper sterke følelsesmessige reaksjoner i kirke og samfunn. På den ene side har vi dem som mener at kirken ikke inntar en tilstrekkelig klar og utvetydig holdning i dette spørsmål. På den andre side har vi de homofile som opplever seg avvist. Det er også heteroseksuelle kristne som er ulykkelige over slike avvisende holdninger. I denne situasjon er det er viktig at det blir etablert en fruktbar samtale mellom representantene for de forskjellige standpunkter.

Det er vesentlig at kirken makter å gi rom for homofiles erfaringer av smerte og frustrasjon, av kritikk og opprør. Det er også vesentlig at den teologiske og kirkelige samtale om homofili blir ført på en måte som sikrer åpenhet og mulighet til å kunne formulere saklig uenighet. Vi oppfordrer menighetene til å etablere samtalegrupper mellom heterofile og homofile der de sammen kan nå frem til større innsikt i disse spørsmål.

10. Bispemøtets mindretall forutsetter at Kirkerådet får oversendt Bispemøtets uttalelser om «Homofile i kirken» med sikte på behandling i Kirkemøtet. Som biskoper vil vi avvente Kirkemøtets behandling av saken og ikke legge opp til en endret praksis i vår embetsutøvelse, cfr. pkt. 7 og 8.

Felles etterord

Bispemøtet konstaterer at det ikke har vært mulig å komme fram til et felles syn i et så viktig teologisk spørsmål. Både flertallet og mindretallet har arbeidet med saken med det alvor og den ansvarsfølelse som kreves i et spørsmål som angår både enkeltmennesker og kirken som helhet. Debatten og uenigheten har ikke svekket den respekt vi har for hverandre. Vi vil fortsatt stå i det tjenestefellesskap vi deler som biskoper i den samme kirke.

Det er vårt klare ønske at denne saken ikke får splitte kirken. Uenighet og debatt må ikke skygge for det som er kirkens hovedsak, og som binder oss sammen: Budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Denne enhet på tvers av meningsforskjeller må imidlertid ikke hindre oss i å fortsette en åpen debatt der vi uttrykker vårt syn klart og samtidig viser vilje og evne til å lytte til og prøve å forstå hverandre.

Bispemøtets behandling innebærer ikke at det legges opp til en endret praksis i biskopenes embetsutøvelse.

Andreas Aarflot, Oslo, Even Fougner, Borg, Rosemarie Köhn, Hamar, Sigurd Osberg, Tunsberg, Halvor Bergan, Agder, Bjørn Bue, Stavanger, Ole D. Hagesæther, Bjørgvin, Odd Bondevik, Møre, Finn Wagle, Nidaros, Øystein I. Larsen, Sør-Hålogaland, Ola Steinholt, Nord-Hålogaland.

KIRKEMØTET 1995 OM «HOMOFILE I KIRKEN»

Kirkerådet ga på sitt møte i mai full tilslutning til flertallet i Bispemøtet som ikke anbefalte å åpne kirkelige stillinger for homofilt samboende. Da Kirkerådet i september vedtok saksfremlegget til Kirkemøtet, mente to av rådets 15 medlemmer at kirken burde kunne ansette homofilt samboende. De to deltok ikke på Kirkerådets mai-møte.

Kirkemøtet i Bergen i november 1995 fikk merke større medieinteresse enn noen gang, på grunn av saken «Homofile i kirken». Etter to lange plenumsdebatter endte møtet opp med tre forslag til vedtak. To av forslagene kom fra den kirkemøtekomite som behandlet saken under møtet, det tredje var biskop Bjørn Bues forslag.

Forslag til vedtak fra kirkemøtekomiteens mindretall:

(Forslaget fikk 22 stemmer, og ble dermed nedstemt.)

1. Kirkemøtet finner at det ut fra flere hensyn vil være tjenlig å sette av mer tid før det fattes vedtak i de spørsmål som er oversendt møtet til behandling fra Bispemøtet. Saken tas derfor opp til ny behandling på Kirkemøtet 1997.

2. Ut fra kirkens grunnlag i Skrift og bekjennelse, må det arbeides videre med de teologiske og etiske utfordringer som knytter seg til spørsmålet om homofili og homofilt samliv.

3. Kirkemøtet ber om at det frem mot ny behandling i Kirkemøtet 1997 arbeides konkret for å avklare følgende spørsmål:

• Kirkemøtet anmoder Bispemøtet om å videreføre arbeidet med de sjelesørgeriske utfordringer kirken står overfor i møte med homofile, inkludering i menighetens nattverdfellesskap av personer som lever i homofilt samliv og den praktiske betydning av kirkens uttalte vilje til å inkludere homofile i kirke og menighetsliv.
  
• Kirkemøtet ber Kirkerådet om å foreta en samlet gjennomgang og nærmere avklaring av de ulike sider ved spørsmålet om tilsetting og tjeneste samt valg til ulike kirkelige verv av personer som lever i homofilt samliv.
  
  

4. Kirkemøtet innfører ikke en liturgisk ordning for forbønnshandling for personer som lever i homofilt samliv. Bispemøtet anmodes om en nærmere avklaring med hensyn til bønn for homofile par når dette skjer utenfor rammen av en liturgisk ordning.

5. Kirkemøtet ber bispedømmerådene og Kirkerådet legge tilrette for en samtale- og refleksjonsprosess i menighetene omkring disse spørsmål der de homofile og lesbiske inkluderes.

6. Kirkemøtet anmoder Kirkerådet og Bispemøtet om å ta del i den videre kirkelige refleksjon og samtale omkring forståelsen av kirkens enhet og troens fundamenter på bakgrunn av den aktuelle debatt og kirkelige situasjon.

7. Kirkemøtet forutsetter at kirkelige organer og biskopene ikke endrer den nåværende praksis i forhold til tilsetting av og tjeneste ved personer som lever i homofilt samliv i tiden fram til Kirkemøtet 1997.

Forslag til vedtak fra Bjørn Bue:

(Forslaget fikk 25 stemmer og ble dermed nedstemt.)

1. På grunn av et sterkt uttrykt ønske om mer tid til debatt om spørsmålet "Homofile i kirken", utsettes saken til Kirkemøtet 1997.

Inntil Kirkemøtet har behandlet saken, gjelder dagens praksis i samsvar med Bispemøtets flertallsvedtak i sak BM 2/95.

2. Det arbeides videre med problemstillinger som reises i Bispemøtets vedtak, eksempelvis:

• De sjelesørgeriske utfordringer følges opp i samsvar med Bispemøtets vedtak.
  
• Kirkerådet og bispedømmerådene legger til rette for en saklig og fordomsfri debatt i kirken om de mange vanskelige spørsmål denne saken reiser.
  
  

Forslag til vedtak fra kirkemøtekomiteens flertall:

(Forslaget fikk 58 stemmer, og ble dermed vedtatt)

KIRKEMØTETS VEDTAK:

1. Kirkemøtet finner ikke at det er gitt tilstrekkelig overbevisende teologiske grunner for at Den norske kirke kan endre sin nåværende praksis med hensyn til tilsetting av personer som lever i homofilt samliv.

2. Kirkemøtet finner heller ikke grunnlag for å foreslå utarbeidet en særskilt liturgisk ordning for en kirkelig forbønnshandling for personer som lever i homofilt samliv.

3. Kirkemøtet forutsetter at kirkelige tilsettingsorganer og biskopene i sin embetsutøvelse innretter sin praksis i tråd med dette.

4. Kirkemøtet ser behov for et videre arbeid for å avklare særlig følgende spørsmål som er blitt aktualisert i denne saken:

• Det er nødvendig at Bispemøtet viderefører arbeidet med de sjelesørgeriske utfordringer kirken står overfor i møte med homofile, inkludering i menighetens nattverdfellesskap av personer som lever i homofilt samliv og spørsmålet om bønn for homofile par utenfor rammen av en liturgisk ordning.
  
  

• Kirkemøtet anmoder Kirkerådet og Bispemøtet om å ta del i den videre kirkelige refleksjon og samtale omkring forståelsen av kirkens enhet og troens fundamenter på bakgrunn av den aktuelle debatt og kirkelige situasjon.
  
  

• Kirkemøtet ber Kirkerådet om å igangsette arbeidet med å utrede de arbeidsrettslige sider som saken reiser. Kirkerådet bes også - i kontakt med Bispemøtet - om å avklare nærmere hvilke stillinger, oppgaver og verv som kan tenkes omfattet av Bispemøtets uttalelse. Kirkemøtet ber om å få disse spørsmål tilbake til behandling på Kirkemøtet 1997.
  
  

5. Kirkemøtet anbefaler at kirken i sitt møte med mennesker og ut fra sitt grunnlag i Skrift og bekjennelse, fortsetter å arbeide med de teologiske og etiske utfordringer som knytter seg til homofili og homofilt samliv.

6. Kirkemøtet ber bispedømmerådene og Kirkerådet om å legge til rette for en samtale- og refleksjonsprosess i menighetene omkring disse spørsmål.

Den norske kirkes adresse på nettet: nettvik.no/kirkebakken/kirken/