Homofili, verdidokument og kristne skoler

For å sikre hva ansatte står for og lever etter, har flere kristne organisasjoner og menigheter et verdidokument som ofte er en del av ansettelsesavtalen. Slik kan det klargjøres for ansatte hva de som står bak f.eks. skolen står for og hva ansatte må stå for i sin forkynnelse og undervisning. Det er selvfølgelig fritt om man vil søke stilling eller ta i mot stilling på dette grunnlag. Nevnte verdidokumentene er ulike, men felles er at de tar opp viktige lærespørsmål og etiske spørsmål, mange flere enn ekteskapssyn. 

I riksmedia og lokale medier sist uke og denne uka angripes Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), deres skoler og andre skoler som har gitt uttrykk for et syn på homofili i samsvar med det klassiske bibelske synet og lagt dette inn i sine verdidokument og ansettelsesavtaler. Homofile «ekteskap» og homofile eller heterofile samboerskap ønskes ikke blant ansatte og skal ikke presenteres som bibelsk riktige. Dette angripes i media, presenteres som en slags yrkesforbud, uhyrlighet i vår tid og misbruk av statsstøtte. Mange politikere, særlig på venstresiden, likestillingsombudet, Elevorganisasjonen og flere redaktører reagerer og krever aksjon fra de bestemmende myndigheter. 

Nå er det ikke ukjent for kristne og den kristne kirke at samfunnet er uenig. Kristne har helt tilbake til apostlenes tid blitt anklaget og endog kalt for å være en sekt. Mye av den etiske veiledning hos Paulus er gitt direkte inn i situasjoner, ikke bare i menighetene, men også i deres møte med samfunnet. Slik var jo Paulus også en samfunnsdebattant bl.a. i homofilispørsmålet. 

Det er underlig at det i et demokratisk samfunn i dag ikke skal være en bred konsensus om å akseptere at kristne menigheter, skoler og institusjoner selv får definere sitt grunnlag, ansette folk på dette grunnlaget og hevde det. Kristne skoler, som nå spesielt blir angrepet er godkjent nettopp som kristne skoler på bl.a. religionsfrihetens grunn og som fundert på et mindretall. Så skal man ikke få stå på det?

En kristen skole må ikke bare være et ekko av samfunnets flertallssyn eller av det politisk korrekte, men må få stå på og fremme den kristne tro også der den bryter med de etter hvert rådende syn i samfunnet. Det betyr at disse skolene må få gi elevene sitt syn på kontroversielle spørsmål i vår tid. De er det mange av for eksempel: Gud som skaper, Jesus som eneste frelsesvei, livets to utganger, misjon, abort og de aktuelle spørsmål rundt ekteskapet. Uten at skolene får stå for dette, er ikke deres berettigelse der. Det må ansatte til for å undervise dette.

Så må vi nevne at det er forskjell på en kristen skole og en menighet. Den kristne skolen har både et kristent oppdrag og et samfunnsoppdrag. Det siste betyr at også brysomme og ikke-kristne syn må presenteres på det aktuelle tidspunkt i opplæringen. Hvis ikke svikter vi elevene som borgere av samfunnet. Og vi svikter elevene med kristen kunnskap dersom vi ikke også gir dem det kristne ståsted og en kristen vurdering av kunnskap om det samfunnet de skal vokse opp i. Så ligger det i kristen tro at vi må møte alle elever med omsorg og respekt selv om de skulle velge eller ha et annet ståsted enn vårt.

Om de aktuelle homofilispørsmål er det synd at det ikke skjelnes mellom homofil legning og homofil praksis i debatten. Her er verdidokumentene klare. Den kristne kirke og skolene har forståelse for homofile som sådan og kritiserer ikke homofile i sine verdidokumenter, men homofil praksis er man i mot slik som heterofil praksis utenfor ekteskapet f.eks. i samboerskap. Her har dessverre de politisk korrekte vunnet språket og uttrykksformene ved å kalle alt for homofili. Vi må fortsette å argumentere på kristne premisser, ikke bare i forhold til problemene i Den norske kirke, men også for øvrig der de dukker opp i samfunnet.