Homofiliens kulturelle logikk

Det har foregått noe der i dypet. Man kan snakke om et paradigmeskifte. Befolkningen har tatt bølgen, og den har skyllet inn i kirken og helt opp til alteret. Tilbake står det likekjønnede paret i all sin skrud, velsignet av Gud og hvermann.

Fra et sosiologisk ståsted burde dette fenomenet være uhyre interessant å forske på. Hvorfor og hvordan klarte egentlig en aktivistisk del av en liten minoritet i løpet av et tiår å bevege seg fra å være en nærmest utstøtt gruppe, til å bli en av de viktigste maktfaktorer?

Trylleslag

Rent historisk er det imidlertid ikke noe nytt fenomen at marginaliserte grupper reiser seg fra støvet for å bli løftet som av en veldig bølge mot maktens tinder. På trehundre-tallet utgjorde for eksempel de kristne kanskje rundt tre prosent av befolkningen. Men behovet for bl.a. en universell, globaliserende og samlende religion ble utslagsgivende.

Slike fenomener har gjerne enorm interesse for akademikere, og man søker forklaringen i dypereliggende årsakssammenhenger. Hva var det da som skjedde, i de dager, da en aktivistgruppe blant de homofile, kuppet den siste kulturbastion, - nemlig Kirken, og bar bud om at selveste tidsånden skulle bli inkarnert i en ny, kjødelig konstellasjon, - til glede for alt folket? Kan man finne noen økonomiske, kulturelle og teknologiske føringer i tiden som har lagt til rette for nettopp dette?

Kjærlighet

Svært ofte hører man at det hele skyldes en voldsom utgytelse av kjærlighet. Men tåler egentlig den forklaringen virkelighetens lys? Historisk sett lever vi jo i en tid med spesielt mye ensomhet, selv-skading og anoreksi, depresjoner, massedrap på det ufødte liv, undertrykkelse av barn og deres reelle behov, stadig flere skilsmisser, seksuelle overgrep og mobbing, yrkesforbud som rammer mange som vil følge sin samvittighet, restriktiv innvandrerpolitikk, skarpe oppdrag for det norske forsvar, og våpensalg til krigførende nasjoner. Og generelt - svært dystre uttrykk innenfor kunst- og kulturliv. Ser vi konturene av en framvoksende dødskultur? 

Samtidig, - aldri har det vel vært så mye snakk om "kjærlighet" og røde roser som i vår tid. Men denne smilende, julekort-vellykkede framtoningen er nok bare en søt glasur som dekker over harde realiteter. 

Inkludering

Jeg vil antydningsvis forsøke meg på noen forklaringer på den homofile seier: Mange homofile, og spesielt de mannlige, framstår i dag nærmest som mønsterborgere. De lever opp til vår tids prosjekt som er å framelske det sterke, selvkonstruerte individet; frigjort fra det som måtte binde av biologi, tradisjon og religion. Mange homofile er flerdobbelt sterke: De har offerets fordeler, men samtidig seierherrens makt. Mannlige homofile blir ikke gravide, og er følgelig ikke bundet, - slik barnet krever; men er fleksible, - slik den globale tidsånd og et dynamisk næringsliv krever. De representerer selve fullendelsen av hele likestillingsprosjektet, og de legemliggjør kapitalismens kamp mot både den biologiske og den kulturelle økologien. De mest progressive er også avantgarde når det gjelder bioteknologi og konstruksjon av barn. Samtidig tydeliggjør deres ikke-reproduktive kjønnsliv tidens rendyrking av seksualitet. En kraftig motor i denne dynamikken er digitaliseringen av det menneskelige univers som inviterer til fri flyt, virkelighetsflukt og omorganisering av absolutt alt, også seksuell legning. Individet lukker seg inn i seg selv og inn i sitt eget kjønn, løsrevet fra den store sammenhengen for å utgjøre en brikke i et nytt bilde. (Se min bok «Ikke av denne verden»).

«Fundamentalister» er derimot ikke løsrevet og frittflytende, og det får sine konsekvenser. Dersom enkelte kristne på ungdomsnettsider stiller spørsmålstegn ved homofil livsstil, blir de raskt sjaltet ut. På flere områder viser det mektige Google seg som homoaktivistenes klare støttespiller. Og Mozilla-sjefen måtte gå etter massiv kritikk grunnet en homo-kontrovers. Mozilla er mest kjent for sin nettleser Firefox. Sjefen støttet et forbud mot homofile ekteskap. «Mozillas organisatoriske kultur skal reflektere mangfold og inkludering», ble det hevdet. Det er nok hevet over tvil: Homsenes kampsak er blitt selve symbolet på vår tids mantra, nemlig «mangfold» og «inkludering». Og det sier seg selv hvem som da ikke er inkludert.

Profetisk

Hva sier så våre samfunnsforskere når det gjelder analysen av en slik voldsom omkalfatring av vår kultur? De er vel ikke redde for å si noe? Biskopene og kirkemøtet derimot, de gikk inn i alt dette med åpne og friske øyne, og tok grep. Med en ny vigsels-liturgi isenesetter de en profetisk handling som tydeliggjør dette dramatiske bruddet med biologien og kulturen. De varsler gjennom dette om den bølge som utjevner alt, - om teknologiens og økonomiens herredømme over samtlige organiske og kulturelle fenomener. 

Takk biskoper og kirkemøte. Vi skal nok høre klokkene ringe. Spørsmålet er bare om vi, fundamentalistene, makter å skape en annen kultur med en annen logikk.

Ferdinand Wyller

Forfatter og kunstner