HOMOFILISAKEN - fra kompromiss til splittelse

FBB-nytt: LEDER

Nr. 2, Mai 1999, 36. årgang

Oddvar Johan Jensen:

HOMOFILISAKEN - fra kompromiss til splittelse.

Homofilisaken har rammet Den norske kirke både teologisk, sjelesørgerisk og kirkerettslig. Den teologiske debatt har forlengst vist at vi står overfor to forskjellige syn i kirken. Det gamle syn, at homoseksuelt samliv er brudd på Guds vilje og at det derfor er synd, står mot den nyere oppfatning, at det ikke er noe i Skrift og bekjennelse som forbyr homoseksuelt samliv mellom såkalte "ekte" homofile når de inngår stabile partnerskap. Den offisielle kirkelige strategi har så langt vært å ville redde den kirkelige enhet ved å gi rom for begge syn, om enn med noe forskjellig status. Kirkens syn skal fremdeles være det gamle som sier nei til homoseksuelt samliv, men da slik at det på visse betingelser også skal være plass for et ja til det nye. Dermed lar man menighetene i stikken. Hvordan skal et kompromiss om det som er sakens kjerne - evangeliet om syndenes forlatelse for Kristi skyld - kunne praktiseres i møte med mennesker som ikke vet om de skal bekjenne eller fastholde sin synd, eller om det rett og slett ikke er tale om noe synd i det hele tatt? I møte med enkeltmennesker blir det åpenbart at vi teologisk og sjelesørgerisk står overfor et enten-eller. Enten står vi overfor brudd på et Guds bud eller så gjør vi det ikke.

I skarp kontrast til dette uunngåelige enten-eller står kompromissets forsøk på å begrense skaden i kirken. Forskjellen mellom de to syn kommer i denne sammenheng klart frem først idet en spør etter muligheten for å inneha kirkelig tjeneste som henholdsvis prest, diakon eller kateket. Denne avgrensning av mindretallets frihet til i praksis å sette sitt syn gjennom, er viktig, men også kortsiktig.

Homofilisaken har i virkeligheten rammet kirken tyngst i sentrum av dens liv som kirke, forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramentene. Det inngåtte kompromiss har lagt bånd på både forkynnelsen av lov og evangelium i møte med mennesker som har valgt å bryte med Guds ord på det seksuelle område. Når begge syn er tillatt å formidle i forkynnelse og sjelesorg, devalueres betydningen av dem gjensidig og predikanten har lett for å miste frimodigheten til å bære frem hele Guds ord. Med hensyn til forvaltningen av sakramentene er det lagt opp til at hele saken marginaliseres.

Da Køhn 1. februar avgjorde at Siri Sunde fikk gå tilbake til sin kapellanstilling, representerte det ikke noe nytt i teologisk forstand. Siden 1995 har mindretallet i Bispemøtet - Køhn, Steinholt og Osberg - offentlig stått frem med sitt syn og fått kirkelig aksept for at de kunne gjøre det. I samsvar med dette har de siden i full offentlighet også arbeidet for å fremme sitt syn. Det nye ligger derfor ikke på det teologiske plan, heller ikke på det sjelesørgeriske, men på det kirkerettslige. Både Bispemøtet og Kirkemøtet har i sin behandling av saken forutsatt at den enkelte biskop skulle respektere de begrensninger det inngåtte kompromiss påla mindretallet. Motytelsen var at flertallet da ikke ville akseptere noen form for splittelse på grunnlag av den teologiske uenighet alene. Prisen har dermed de måttet betale som av teologiske overbevisningsgrunner ikke har kunnet akseptere det inngåtte kompromiss. Paradoksalt nok har de nå fått en form for oppreisning idet Bispemøtets mindretall, nå også med støtte fra Stålsett, har trukket kirkerettslige konsekvenser av sitt syn. Det er her den prinsipielle betydning av Sunde-saken ligger.

Sunde-saken viser at striden om homoseksualitet ikke er noe overflatefenomen i kirken og at de forsøk på kompromiss vi har sett, ikke har ført frem. Ved siden av de åpenbare teologiske motsetninger som splitter og truer de enkelte menigheter, utfordres nå også kirkeretten fundamentalt. Mens vi de siste tiår har sett en tiltagende delegering av myndighet til de kirkelige organer og slik også en viss løsning av båndene mellom kirke og stat, så setter nå Sunde-saken denne utvikling i revers. Den kirkerettslige verdi av Bispemøtets og Kirkemøtets vedtak i saken har vært avhengig av en gjensidig lojalitet mellom Kirkemøtet og dem som forvalter kirkens tilsyn i praksis, biskopene. Når dette hensyn nå settes til side, taper også Bispemøtet og Kirkemøtet i tilsvarende grad sin relevans som rettskilde for biskopenes tilsyn.

Sunde-saken har redusert verdien av de vedtak Bispemøtet og Kirkemøtet har fattet. På samme måte må man være forberedt på at det kan gå med et eventuelt vedtak i Den norske kirkes lærenemd. Når mindretallet i Bispemøtet ikke ser seg forpliktet vedtak verken på Bispemøtet eller på Kirkemøtet, hvorfor skulle de da bøye seg for et vedtak i lærenemda?

Noen endring i biskopenes makt i Den norske kirke blir det neppe før et kirkelig organ får overdratt retten til både å ansette og avsette biskoper. I dagens situasjon ville det beste vært om mindretallet i Bispemøtet hadde erkjent sitt brudd med Bibel og bekjennelse og tatt konsekvensene av det. I det minste er det nødvendig å løse stiftsbåndene slik at ikke prester og menigheter blir tvunget å akseptere et kirkelig tilsyn de offentlig må ta avstand fra. Dette krever at også menighetsbåndene løses slik at heller ikke medlemmer av Den norske kirke enkeltvis blir tvunget til å velge mellom å forlate kirken eller gå på akkord med sin samvittighet.

Løsning av stifts- og soknebånd, sammen med en nedbygging av statens makt i kirken, vil kirkerettslig gjøre Den norske kirke mer fleksibel. Det betyr at kirkens enhet må bygges nedenfra og baseres på Bibel og bekjennelse som et felles grunnlag for menighet, prest og kirkestyre.