Homofilisaken - hvor viktig er den for kirken

1. "Homofilisaken".

"Homofilisaken" er for tiden et upresist uttrykk som kan beskrive den jevne strømmen av debattinnlegg fra kirkelige personer, grupper og organer fra lanseringen av forslaget om partnerskapsloven 1992, innføringen av samme lov 1993, kirkemøtets og bispemøtets uttalelser til temaet "homofile i kirken" 1995 og 1997, flere presters "tilsynsbrudd" i forhold til deler av bispekollegiet, frem til dagens selvmotsigende situasjon der biskopen i Hamar gjeninnsetter en kapellan som har inngått homofilt partnerskap til prestetjeneste i Hamar bispedømme i strid med de forutgående bispe- og kirkemøtenes vedtak. Samtidig prøver lærenemnda læreinnholdet i prost Asle Dingstads tilsynsfrasigelse siden 1995.

Selvmotsigelsen i situasjonen har ytre sett blitt frembragt av en biskop som går i mot beslutninger om kirkelige tjenesteordninger hun selv har vært med på å fatte.

At en kapellan er ulydig mot en tjenesteordning, er neppe unikt i vårt århundres kirkehistorie. At en biskop offentlig forsvarer et slikt brudd og lar vedkommende geistlige fortsette, nærmer seg vel heller det unike i Den norske kirkes nyere historie. 29 personer på biskopens tjeneste-og lønningsliste har vist mot og satt et tydelig utropstegn da de i full offentlighet har uttrykt sin mistillit til sin biskop og overordnede.

En skulle tro at en slik situasjon "naturlig" lot seg løse ved at både biskop og kapellan, som begge bevisst har brutt med tjenestekravene, ble avsatt. Imidlertid ser det ut til at rådende kirkepolitiske og statskirkelige forhold vanskeliggjør en så enkel løsning. Særlig legges det vekt på den enkelte biskops kirkerettslige selvstendighet og uavhengighet i forhold til rådsstrukturen i kirken.

Når vi betrakter situasjonen nærmere, blir det klart Rosemarie Køhns selvmotsigende løftebrudd ikke kommer uforberedt. Det hun har gjort, er moralsk forkastelig ut fra vanlig etisk tankegang når de gjelder betydningen av å tale sant og holde inngåtte avtaler i sin alminnelighet, men hun legger kravet om ryddighet i tjenesteforholdene dødt mot hensynet til sin private "samvittighet". Hun får støtte i den tiltagende politiske oppmerksomheten rundt de homofiles menneskeverd og rettigheter i samfunnet. I det politiske miljø arbeides det nå aktivt med fremstøt for å utvide partnerskapsloven ved å tilkjenne homofile rett til å bli foster- og adopsjonsforeldre slik at den tradisjonelle familien får en homofil parallell.

Køhns avtalebrudd overfor bispemøtet og kirkemøtet der hun selv er medlem, er målstyrt uryddighet. Det fremstår som et radikalt og bevisst brudd, først og fremst ved at Køhns syn bryter med samstemmige og klare Bibelord i NT og GT, dernest ved at det motsier all økumenisk kirkelig tradisjon frem mot vår tid. Det er også en handling som strider mot det offisielle syn hos de anglikanske deltagerne i Porvooavtalen. Målet med selvtekten er å bidra til en fornyelse av kirken gjennom en liberalisering som skal bringe statskirken på høyde med den moralske "frigjøring" som alt preger samfunn og politikk ellers, noe hun har eksemplifisert videre ved sine uttalelser om samboerskap og sin avgjørelse i Helge Hognestad-saken.

I forklaringen til sin selvbestaltede avgjørelse i Siri Sunde-saken bruker Rosemarie Køhn enkelte skriftsteder og peker på Jesu liv og frelsesgjerning som allment grunnlag for beslutningen. Vi får inntrykk av at også hun har ryggdekning i "Guds klare ord", et forøvrig avskydd uttrykk blant hennes liberale tilhengere.

2. Hva betyr Bibelen i den lutherske kirke?

Ifølge Den augsburgske bekjennelsen er evangeliets ord det som grunnlegger og forener menigheten (art.7). I menigheten skal det "ikke læres noe som strider mot Den hellige skrift" (del 2 etter art.21). Derfor skal biskopene ikke utøve sitt embete anderledes enn ved å bruke "Guds ord" og "lære evangeliet på rent vis". De har ingen myndighet til å "fastsette noe som strider mot evangeliet" (art.28).

Den hellige skrift, Guds ord er eneste norm for kirken: "Den Hellige Skrift alene (sola sacra scriptura) anerkjennes som dommer, norm og rettesnor" (Konkordieformelens Epitome avsnitt 7).

I etterordet til Den augsburgske bekjennelsen sier underskriverne seg "rede til, om Gud vil, å gi utførligere opplysninger i overensstemmelse med den guddommelige og hellige Skriften".

Spørsmålet om homofili er ikke uttrykkelig berørt i bekjennelsesskriftene. Det er implisitt til stede i Luthers store katekismeforklaring til det sjette bud ("ligge i hor eller hemmelig drive med verre ting som en ikke våger å nevne"), men i samsvar med fedrene må vi i dag være forberedt på å forklare allmenheten og fraksjonene i kirken hva de kanoniske skrifter har å bety i saken. Med det får våre standpunkt stå eller falle som den reformatoriske bekjennelsen tilsier.

3. Sier Bibelen noe om homofili?

Biskop Sigurd Osberg har i vår utfoldet sine synspunkter på kronikkplass i Aftenposten. "Taler Bibelen om homofili?" spør han (14.03.99). Hans anliggende er at Bibelen umulig kan kjenne til og slett ikke retter seg mot mennesker som bærer i seg "en uforanderlig" retning i følelseslivet. Det Bibelen fraråder, er at "heterofile bedriver samkjønnslig omgang".

Jacob Jervell, emeritert professor i Det nye testamente, spissformulerer Osbergs tilsynelatende spørrende retorikk til en negativ påstand: "Om homofili sier Bibelen ingenting" (VL 08.04.99 s.21). "Homofili" i Jervells mening brukes da om en uforanderlig legning.

Hensikten med en slik påstand er tydeligvis å avskjære og avslutte hele homofilidebatten i kirken ved å erklære den som gjenstandsløs en gang for alle. Fordi Jervell har en egen definisjon av homofili, er andre utsagn uinteressante. Med samme Holbergske aristotelisme kunne en si at NT ikke taler om prestetjeste i det hele tatt, langt mindre om kvinnelig prestetjeneste (ut fra vår tids sosiologiske beskrivelse av presterollen).

Det går fort an å bli enig med Osberg og Jervell om at Bibelen ikke beskriver homofili ut fra kriterier som graden av stabilitet eller ustabililtet i dragningen mot eget kjønn. Paulus nøler riktig nok ikke med å beskrive den seksuelle lyst til homoseksuell omgang (Rom 1,24-27), men han gjør ingen oppdeling i grupper. Det Paulus beskriver og advarer mot, er homoseksuelle handlinger og atferd i allmennhet. Han er ikke opptatt av spørsmål som f.eks. forholdet mellom homofili og bifili. Skriftordet fordømmer ikke en bestemt seksuell minoritet. Det fordømmer all homoseksuell atferd uten unntak.

Homoseksuelle handlinger kan ha ulike motiver og grunner, men det er disse handlingene som uttrykkelig og unntaksløst blir forkastet i Romerbrevets kapittel 1. Dette er et formanings- og domsord ikke bare til dem som jevnt over definerer seg som homofile, men også til bifile og andre som praktiserer sex med samme kjønn (jfr. Reidar Hvalviks artikkel VL 15.04).

Hvis vi nå spør om Rom 1 sier noe om homofili, må det bekreftende svar bli at homofil livsførsel støter mot Guds fordømmelse av alle homoseksuelle handlinger. Dessuten er det klart at slike handlinger -som andre synder- trues av Guds dom. Romerbrevets advarsel har gyldighet for dem Jervell definerer som "homofile" og enda flere.

4. Er Bibelen uklar eller tvetydig i forbudet mot homoseksuelle handlinger?

"Derom strides de lærde" er et munnhell som i debatter sår tvil om holdbarheten av bastante påstander. Det kan bidra til at mange anser en uenighet som mindre viktig eller helt uvesentlig. Når kompetente debattanter er uenige, føler mange seg fristilt til å være fornøyd med å la være å ta standpunkt eller forme et privat syn på saken. Hvis det finnes ulike bibeltolkninger blant ekspertene når det gjelder homofili, trenger da ingen å forplikte seg. Sannsynligvis skyldes uenigheten da at bibelversene til denne saken er uklare og vanskelige å tolke.

Det er mange kompetente vitenskapsfolk som har dysset ned uroen for de klimaforandringer andre like kompetente mennesker har forutsagt på vitenskapelig basis. Kanskje har vi ennå ikke fått det endelig svaret på hva som er rett, men det vi tar stilling til i denne debatten, kan bli helt avgjørende for menneskers levekår på kloden i fremtiden. Fremfor å feste vår oppmerksomhet om de lærdes elegante dueller eller retoriske bikkjeslagsmål må vi forsøke å stille opp argumentene fra begge sider og spørre etter holdbarheten og uholdbarheten i disse, om vi kan. Jeg vil tro at det ikke er vanskeligere - snarere lettere - for det interesserte publikum å sette seg inn i argumenter for en bibeltolking enn i nettverket av faktorer som virker inn på dagens metereologiske klima.

Bibelen fører et språk som til tider har vært allmenhetens eie i Norge. Det skyldes nettopp enkelheten og gjennomsiktigheten i det bibelske budskapet. Luther fremhevet Bibelens ytre og indre klarhet. Likevel må vi ta på alvor de tvil som oppstår om tolkningen av konkrete utsagn i Bibelen. Det er slike tvil som har ført til dannelsen av ulike kirkesamfunn med ulikheter i synet på dåpen. Det merkelige ved dagens situasjon er at tvilen sås om tolkningen av en rekke etiske spørsmål som det før ikke har vært uenighet om mellom de historiske kirkedannelsene. Først nå kommer dissens om eutanasi inn i de protestantiske kirker i Nederland. Eksempelet kan tjene til å befeste det inntrykket jeg har av den skandinaviske homofilidebatten: Først kommer liberaliseringen gjennom sekulære politiske prosesser som førte til partnerskapsloven, deretter forsøkes den sekulærpolitiske ideologien overført til kirkens funksjonsområde.

Nettopp på grunn av den historiske utvikling som påvirker bibeltolkningen, er det sunt å etterprøve om de gamle tolkinger av Bibelen på det etiske området ennå er holdbare eller om de moderne ideene kan nøytralisere innholdet i de gamle tekstene.

For å begrense de hellige tekstenes fordømmelse av homoseksuelle handlinger, bruker Jervell og Osberg ulike argumenter hentet fra ulike plan i tekstene. De virker ofte svært søkt, men vi skal ta opp en del av dem til kort undersøkelse:

1. ordbruk og ordvalg (leksikalske data)
2. tekstsammenhengen (litterær oppbygning, tematiske linjer)
3. historiske data om tekstens situasjon og samtid
4. dogmatiske avveininger (forholdet mellom evangeliet og loven)

Et luthersk syn på Skriften er optimistisk. Skriften er klar og forståelig i alle vesentlige saker som angår vårt liv og vår frelse (2 Tim 3,15-17). Hele Skriften får sin klarhet og mening fra Kristus, som er "Skriftens kjerne og stjerne" (Luther).

"Dere gransker Skriftene fordi dere tror at dere i dem har evig liv, og det er disse som vitner om meg " sier Jesus (Joh 5,39).

5. Taler tekstene bare om heteroseksuelle synder og prostitusjon?

Også Jervell er enig i at Rom 1 er "prinsippielt" viktig siden teksten handler om "homoseksuelle handlinger i sin alminnelighet og overalt".

I tekstsammenhengen finner Jervell likevel flere forhold som innskrenker rekkevidden av utsagnene:

1. Det dreier seg om heteroseksuelle menn som gjør homofile handlinger.
2. Det dreier seg om kvinner som vil forhindre at de blir gravide med menn og derfor bruker andre seksuelle teknikker enn vaginal koitus.

Denne tolkningen avhenger av forståelsen av ordene: "(kvinnene) byttet (forandret) sin naturlige bruk til en unaturlig bruk", "mennene forlot den naturlige bruk av kvinnekjønnet" (v.26.27).

Isolert sett kan kanskje utsagnene synes å beskrive hetero- eller biseksuelle som følger sine egne lyster i ulike retninger. Det er likevel høyst usannsynlig at Jervell er på rett spor - han har da også som kjent en annen og tradisjonell tolkning i sin romerbrevskommentar fra 1973 (Gud og hans fiender, s.44). Nå argumenterer Jervell med at sammenhengen omtaler seksualitet som ikke tjener forplantning og barnefødsel. Dette blir imidlertid overhode ikke nevnt i den større sammenhengen i Rom 1. 1 Kor 7 viser at Paulus greier å forestille seg et seksualliv mellom mann og kone som ikke bare tjener forplantningen, men også den gjensidige kjærlighet og omsorg (v.33-34).

Det som derimot blir utfoldet i rammen av Rom 1,20ff. er det allmenne forfallet i den hedenske verden. Årsaken til at hedningene "bytter ut" det naturlige kjønnsliv, ligger i at de først "byttet bort Guds sannhet mot løgn og dyrker skapningen fremfor Skaperen" (v.25). Dette er jo en glimrende beskrivelse av hedenskapet, avgudsdyrkelsen i både gammel og ny form: Gudsdyrkelsen byttes ut med selvdyrkelsen, dyrkelsen av mammon, sex og annet. Skapningen ærer seg selv fremfor Skaperen. Det er dette som gjør at "vanærende lyster" er fremtredende i det hedenske romerriket der Paulus vokste opp som jøde. De samtidige jødiske kildene bevitner nettopp homo- og pedofili (pederasti) som frastøtende trekk ved det hedenske samfunnslivet.

Den "forbytting" av seksuell praksis som omtales i Rom 1, er da mest sannsynlig de homoseksuelle handlinger som åpenlyst ble bedrevet av både kvinner og menn i det romerske imperiet (Til tidsbruken (gnomisk aorist) i verbene se min art. TTK 1998 s.251 n.16). Også den lesbiske forskeren K. Brooten finner at Rom 1 taler om lesbisk samliv.

På parallellsteder (1 Kor 6,9-10 1 Tim 1,19) bruker Paulus et bestemt ord for den mannlige som gjør homoseksuelle handlinger: arseno-koites "mannkjønn-samligger". Jervell hevder at dette ordet er upresist og gjengir det med "vellysting, pederast, gutteskjender". Jervells oversettelsesforslag passer bedre på andre greske ord. Kan han ha glemt at greskkyndige ga ham motmeldinger i 1995 (Bjørn Helge Sandvei i Aftenp. 25.11.95) om den betydning vi alt har anført ovenfor? Ordet arsenokoites betegner altså personer av hankjønn (uten aldersavgrensing) som har samkjønnslig samleie. Det er ikke noe ved dette ordet som begrenser det til en gruppe prostituerte, heteroseksuelle bordellkunder eller pedofile, selvom også disse rammes av Paulus "syndekataloger" i flere sammenhenger .

6. Hva om vi ser bort fra eller "sladder" stedene som nevner homofil praksis?

Ville homofilidebatten vært lettere å føre frem mot holdbare konklusjoner om ikke Hellighetsloven i GT (3 Mos 18,22) og Paulus i NT hadde nevnt homofil atferd? Osberg er ivrig etter å påpeke at Jesus i de fire evangeliene ikke noe sted har advart mot slik atferd. Vil konklusjonen da bli at det ikke er noe å innvende mot det som ikke er omtalt uttrykkelig i Skriften eller i Jesu forkynnelse?

Spørsmålene er bare retoriske fra min side, men de tvinger meg til å spørre om det entydige forbudet mot all homoseksuell omgang likevel er mulig å avlede med nødvendighet fra en klar, dypereliggende norm.

Om vi ser på Jesu forkynnelse og syndfrie liv, springer det i øynene at Jesus hadde et positivt syn på ekteskapet og familien på linje med det jødiske gammeltestamentlige miljøet han hørte hjemme i. Det seksuelle samliv tilhører i hans forkynnelse bare ekteskapet. Den ugifte har ikke noen rett til fullbyrdelse av sine seksuelle følelser (Matt 19,1-12). Jesus levde også som han lærte, et syndfritt liv i enslig stand. Hans liv kan ikke brukes som forbilde for å innføre homoseksuelt partnerskap som akseptabel norm for vigslede eller noen andre tjenere i menigheten.

Jesus henviser til skapelsens ordning at mann og kvinne er skapt for hverandre (1 Mos 1,27). Det er denne rammen Gud har satt for seksualitet og familieliv.

"Det sjette bud" i Dekalogen "Du skal ikke bryte ekteskapet!" samsvarer med den ordning Gud satte for mennesket fra begynnelsen.

Det har vært innvendt at de 10 bud ikke er fullkomne normer. F.eks. praktiserte flere gammeltestamentlige forbilder som Abraham og David polygami. Monogamiet er likevel foregrepet av profeten Malaki (2,14-16). Det er likevel ikke til å komme i fra at Det gamle og Det nye testamente står med ulik åpenbaringsgehalt, men Jesus gjentok og bekreftet budene og ga dem en langt mer radikal tolkning. Det er altså ingen grunn til å spille evangeliet ut mot budene og slappe av. Jesus har skjerpet det sjette bud i opposisjon til sin samtid i kravet til troskap, til aktelse for kvinnen og disiplinering av kjønnsligheten (Matt 5,28ff.). De "to største bud" om kjærlighet til Gud og til nesten senker ikke kravene i de 10 bud, men skjerper dem.

En student spurte en gang om homoseksuelt samliv virkelig kan komme i konflikt med ekteskap og familie. Viten om hvordan homoseksuelle følelser faktisk i flere tilfeller bryter inn i og ødelegger ekteskap, gir noe av svaret. Viten om at familie og miljø har mer eller mindre avgjørende innflytelse på den enkeltes seksuelle utvikling , peker også i retning av de guddommelig gitte ordningene i skaperverket. Budet verner om ekteskapet (og familien) som danner basis for hele samfunnets utvikling og velferd.

Selvom det ikke hadde stått ytringer om homofile handlinger i Skriften, ville det ha vært grunn til å advare mot dem ut fra Skapelsesberetningen og Dekalogen. Dette samsvarer med den eldste jødiske forståelse av "Loven" jeg kjenner utenom Bibelen. Det er Jesu og Paulus yngre samtidige, historikeren Josefus som sammenfatter Moseloven slik: "Loven anerkjenner ingen seksuelle forbindelser unntatt den naturlige foreningen mellom mann og kvinne, og bare for barnefostringens skyld. Den avskyr sodomi..." (Contra Apionem II.199).

Skriften setter ekteskapet som den eksklusive ramme for seksuelt samliv.

7. Forkaster Gud de homofile?

Emnet vi behandler, er selvfølgelig sterkt og nærgående for dem som bærer på homofile følelser og regner med at disse følelsene er en vesentlig del av deres identitet.

I den kirkelige debatt har homofilisaken kommet uvanlig sterkt i fokus, dels som følge av homofile organisasjoners offensiv i det politiske og kirkelige rom, dels som følge av uklare og ubearbeidede holdninger i kirkefolket, til sist også uklare og selvmotsigende uttalelser fra bispemøtene 1977, 1995, 1997 og kirkemøtet 1997.

For oss som hele tiden har ment at homofilt samliv strider mot Guds bud og skapelsens ordning, er det viktig å innrømme at vi har tatt spørsmålet for lite på alvor før i de senere år. Det er om å gjøre at det utvikles rådgivning og sjelesorg som bygger på Bibelens grunn, men også på erfaring, innlevelse og innsikt i de homofiles situasjon. Av dette ansvaret må Jesu bekjennende og troende kirke dra konsekvenser i sjelesørgerisk innsats.

Evangeliet forkaster ingen syndere, heller ikke homofilt samlevende. Men evangeliet fordømmer synden. Evangeliet om Jesu soning av synden betyr tilgivelse og nytt liv for synderen. Dette gjelder all menneskelig tilkortkommenhet, ikke bare på det seksuelle område. Ved Jesu kors får syndere tilgivelse. Deretter følger den fornyelse som bare kraften av hans oppstandelse kan tilføre det skrøpelige menneskeliv. Da blir livet preget av oppbrudd fra og kamp mot synden. Opplevelsen av dette kan kanskje sammenfattes i Paulus paradoks: "Arbeid på deres frelse med frykt og beven!... For Gud er den som virker i dere både å ville og virke til hans velbehag" (Fil 2,12-13).

8. Hvor alvorlig er spørsmålet om homofilt samliv er synd?

Bispemøteuttalelsen 06.04 1995 var delt. Flertallet ønsket å ta vare på Skriftens avvisning av homofilt samliv. Det går ikke an å flytte de grenser for rett og galt som Bibelen trekker i denne saken. Samtidig betviler flertallet "ikke at det finnes ansvarlige valg som leder til homofilt samliv". Dermed gir bispeflertallet en innrømmelse til ordnede ("monogame" ) parforhold. Når disse biskopene unnlater å kalle homofilt samliv "synd" eller "utukt" (1 Kor 6,9) som Bibelen gjør, blir bildet uklart. Biskop Aarflot nektet også i etterkant av møtet å kalle homofilt samliv "synd" fordi et slikt ord ikke "kommuniserer", "selvom homofilt samliv objektivt sett strider mot Guds åpenbarte vilje".

Mindretallet i bispemøtet vil overlate til den enkelte homofile å avgjøre hva som er synd: "Det må bli en sak mellom de homofiles samvittighet og Gud". Mindretallet vil derfor heller ikke stille seg negative til forbønnshandlinger for homofile par eller være med på at vigslede stillinger holdes lukket for homofilt samlevende. Det samlede bispekollegium uttrykte i etterordet: "Det er vårt klare ønske at denne saken ikke får splitte kirken".

Uttalelsen BM 15/97 (VL 09.10.97) fullfører dette felles ønske i punkt 3: De to ulike syn på homofilt samliv skal ikke ha en slik vekt at "kirkens tro står eller faller" med dem. De "berører sentrale ledd i kirkens lære som skriftforståelsen, skapertro og menneskesyn", "men synet på homofilt samliv er ikke i seg selv av en slik natur at det behøver å true enheten i kirken". Biskopene underbygger ikke sin argumentasjon med noe skriftord på dette punktet.

Uviljen i bispemøtet mot å bruke ordet "synd" og den tilsvarende viljen til å "respektere" de homofiles samlivsvalg blottlegger den sterke kompromissviljen hos flertallet av biskopene. Takken for deres kompromissvilje har de fått gjennom Køhns avtalebrudd. For den liberale teologi er kompromissløs når det kommer til stykke. Den vil gjennomføre reformer i tidens, ikke Skriftens ånd og reiser til sist en moderne utgave av den eldgamle Baalstatuen i Herrens tempel. Vi må håpe og be at de som ennå mener noe med forpliktelsen på Skriften alene, kan "nullstille debatten" (biskop Finn Wagle) og markere troens og moralens grenser bedre i den nære fremtid.

Vi vil nå med avdøde biskop Thor With stille spørsmålet rett: "Hvordan skal man kunne ha respekt for det Guds ord kaller synd?" (Dagen 13.04.96). Om en respekterer mennesker som de er, betyr ikke det at en godtar deres valg som rette. En kan også spørre om det går an å kompromisse med det Bibelen kaller "synd". Men svaret må bli negativt: Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt! (Jes 5,20). Menneskers frelse og fortapelse avhenger av at de vet hva som er rett og galt i Guds øyne. Og forkynnerens frelse eller fortapelse avhenger av om han underviser rett i Guds lov og evangelium: "Men hadde de vært med i mitt råd, kunne de ha forkynt mine ord til mitt folk og fått det til å vende om fra sin onde ferd" (Jer 23,22); "Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!" (1 Kor 9,16). Den som forkynner noe annet enn det rene evangeliet, er uten tvil en falsk lærer og profet (Gal 1,9).

I dagens kirkebilde er det noen biskoper som ikke ber homofilt samboende å bekjenne dette som synd og kjempe mot synden. De anbefaler dem også å gå til nattverd og håper at det må bli flere av disse i kirkelige stillinger. Så blir synden den nye "norm" for kristen tjeneste! Andre biskoper kan anbefale de samme å ta et oppgjør med sin synd før de går til nattverd. De anbefaler bare enslige homofile å ta tillitsverv og vigslede stillinger i kirken. Det som er synd i ett bispedømme, er det ikke i et annet. Slik er den faktiske situasjon i Den norske kirke. Kirken er splittet i sin bruk av skriftemålet og nattverden. Er ikke Den norske kirke allerede for lengst en splittet kirke? Er det ikke en kirkesplittende vranglære som gir rom ved nattverdbordet og i kirkelige tillitsverv, til og med i vigslete stillinger for det som etter apostlenes lære er ubotferdighet og utukt?

Vranglære og kirkesplittelse er to sider av samme sak. I dette tilfelle er det utslag av "tilpasningskirken" (Thor With). "Kristi kirke" sitter i babylonsk fangenskap i denne kirken. Den kan bare få frihet "først når vi lærer bli lydige mot Kristi ord. Da først er vår kirke en kristen kirke"(Thor With).