Homofilispørsmålet i lys av Bibelens begrep om natur, syndefall og åpenbaring.

Jeg er bedt om å utfolde seminarets tema i rammen av de større systematisk-teologiske begrepsdannelsene. Av fagutdanning er jeg ingen systematisk teolog, men har hele tiden vært nødt til som vanlig kristen å spørre hva som binder eller løser min samvittighet i en del problem som jo stadig tvinger seg innpå enhver i dagens samfunn. Ingen kan løpe fra spørsmål som abort, evtanasi eller homofili, selv om mange, kanskje de fleste trekker seg tilbake til private meninger og løsninger uten å ta offentlig standpunkt.

Fordi homofili er uttrykkelig nevnt og fordømt i Den hellige Skrift uten noen forbehold, og fordi vår kirke fra bispe- og kirkemøte overfor lokalmenighens enkelte medlemmer for tiden fremfører et dobbelt budskap med innbyrdes motstridende standpunkter i denne saken, er det avgjørende viktig å spørre etter det rette grunnlaget for et standpunkt i dette spørsmålet. Dersom flertallet i bispekollegiet og kirkemøtet har dekning i fundamentale utsagn i Skriften for en avvisning av minoriteten på 1/3 i begge møter, kan ikke forkynnelsen fortsatt fremtre med to motsatte syn på dette temaet. Det sies antageligvis med rette at etter Kirkemøtet 1995, har Den norske kirke bare ett offisielt syn på dette, men i praksis fortsetter tilhengerne av det andre syn å markere at de likevel vil arbeide mot og overtre det offisielle synet. Det har kommet frem i media at homofile par har mottatt vielseslignende handlinger fra prester gjennom det siste året. Vitsen med slike avsløringer av tidligere hemmeligholdte handlinger er selvsagt å skape presedens for praksis selvom det strider mot det offisielle synet. Det samme gjelder de såkalte "homogudstjenestene" som vi kjenner fra Oslo. Det må jo stå i motsetning til kirkens offisielle syn å sammenkalle til gudstjeneste på grunnlag av homofile særinteresser og seksuelle sympatier. Ved å møte frem selv på kirkebakken, men uten å delta i kirken, har jeg forsikret meg om at de som går på disse samlingene, vil se dem som en legitimasjon av homofilt samliv fra kirkelig hold. Likevel får disse gudstjenestene fortsette i Oslo bispedømme og befester stilltiende et annet syn enn det biskopen offisielt vil gi uttrykk for. De siste homovielsene er bare en radikalisering av den forkynnelse som etter kirkemøtet 95 skulle vært tilbakelagt historie i Dnk.

1. Naturlig åpenbaring og naturlig etikk i lys av Bibelen.

Studentene på MF hadde ved en anledning invitert en mann fra "Åpen kirkegruppe" til samtale i en miljøtime. Hans resept for situasjonen i Dnk var at det var positivt at to ulike syn kunne eksistere side om side. Når han argumenterte lå det på linjen: "Jeg er slik. Gud må ha en mening med det." Det positive er jo trossynspunktet: Gud har en mening med mitt liv også. Det betenkelige er argumentasjonen ut fra at det som er, bør være. Det er en mild variant av at "jeg er skapt sånn. Da må jeg på alle måter realisere det jeg er".

På den økumeniske konferansen om Homoseksualitet og kirkens enhet i Oslo høsten 96, ga de homofile først og fremst uttrykk for smerte ved sin situasjon. Det er også et forståelig argument på naturens premisser: en føler smerte ved å være anderledes og/eller å stå i motsetning til en institusjon som kirken. Smerte er et onde som verken kan veies eller måles, men det er like fullt tungt å bære. Det er også noe som kan ramme andre mennesker også uten å gi slipp (f.eks. ved handicap). Individuell smerte er ikke i seg selv et argument for at en skifter syn på det som skaper smerten. Mitt inntrykk er at de homofile som ytrer seg mot kirkens gamle syn, i siste omgang lar disse argumentene fra "naturen" veie mest.

Dermed er vi tilbake til stoikernes avveining av naturen som eksistens og naturen som norminstans i oldtiden. I dette kom de visstnok aldri til noen avklaring. Naturen som allmenn størrelse (koine fysis, universalnaturen) gjennomtrengt av guddommelig logos ³⁸⁾, ikke som individuell natur var for dem normen å leve etter. Kleanthes' (d.231 f.Kr.) hymne til Zevs er eksempel på denne tenkningen i religiøs drakt: "Zevs, naturens begynnelse har du styrt. Du regjerer alle ting med lov". Hvis vi går ut fra naturen inklusive menneskelivet som en erfarbar undersøkelsesgjenstand, vil vi kunne hente opplysninger om ulike kulturer hvor homofili fungerer og vurderes ulikt. I Melanesia spiller homoseksuell praksis en rituell rolle i overgangen fra pubertet til voksent liv ³⁹⁾. Lignende funksjon som initiasjon har homoseksuelle handlinger i kulturer på Papua og blant de australske innfødte ⁴⁰⁾. I det gamle Aten, Sparta og Kreta har homoseksuelle relasjoner også hatt en nærmest rituelt og kulturelt fastlagt rolle.

I de fleste kulturer og religioner G. Parrinder ⁴¹⁾ betrakter , er synet på homoseksualitet negativt, men har ulike grader av strenghet og ulike praktiske konsekvenser. Ut fra dette er det likevel vanskelig å hente en universell norm.

Det samme gjelder psykatrien som peker på at kanskje en tredjedel av alle mennesker kan ha homoerotiske følelser i perioder av livet mens det for noen går dypere enn for flertallet.

I vårt seksualliberale samfunn hører vi stadig utsagn om at homoseksuelle forhold er likeverdige med heteroseksuelle. "Det homofile parforholdet er selvsagt av like stor verdi, følelsesmessig sett, og byr på de samme følelsesmessige bekreftelser som det heterofile parforhold", sier professor Svein Haugsgjerd ⁴²⁾. Likevel må han umiddelbart anføre en del faktorer som gjør homofile parforhold mer "utrygge". Han fremstiller homofili som del av en allmennmenneskelig seksualitet som ved "skjebnens kompliserte samspill" blir dominert av enten heterofile eller homofile tendenser. Likevel innrømmer han at de som ser på homofili som noe "skjevt", har et poeng når de ber om en forklaring på hvorfor homofile er en statistisk liten gruppe i forhold til heterofile. Det fellende bevis for at homofili er like naturlig i betydningen et medfødt, naturlig anlegg likesom heteofili mangler fremdeles i psykiatrien. Det gjør det også fremdeles i medisinernes undersøkelser av gener og hormoner. At miljøfaktorer i det minste i noen sammenhenger som f.eks. fengsel og kaserner er viktige for utvikling av homofil atferd, er hevet over enhver tvil ⁴³⁾.

Men selv om det skulle bli godtgjort at gener eller hormoner predisponerte til en viss oppførsel, ville dette ikke uten videre tillate en fri utfoldelse av denne disposisjonen. Visst nok finnes det genetiske avvik som predisponerer for voldelig atferd, men dette legitimerer ikke ukontrollert utfoldelse av denne disposisjonen. Vold er et allment erkjent onde som krever samfunnsmessig kontroll og behandling. Samfunnets normer har alltid en styrende og regulerende funksjon i forhold til det som bor i enkeltindividene. Det får en viss rasjonalitet når samfunnets normer virkelig fungerer som beskyttelse for den enkelte og gruppene mot vold og andre belastninger. Men hvorfor står samfunnets beste over den enkeltes beste (f.eks. voldsforbryterens individuelle velvære)? Den siste begrunnelsen for overgangen fra det som er, til målet for det som bør være, er ikke lett å finne på den rene menneskelige fornuftens vei.

Den jødiske filosofen Filo (d. ca. 40 e. Kr.) fant at Moseloven ga den tilstrekkelige begrunnelsen for slutninger fra natur til normer for det naturlige menneskelivet. Han kaller Moseloven "guddommelig" og påberoper seg dermed Guds åpenbaring og autoritet som grunnlag for å hevde at bestemte normer har allmenn gyldighet blant menneskene. Han argumenterer både ut fra empiri og åpenbaring, ut fra observasjoner av hedningenes selvdestruktive seksualutskeielser, ut fra kjønnslivets hensiktsbestemmelse i forplantningen og ut fra den gudgitte Moseloven for å overbevise leserne. Apologetisk viser han at erfaring og guddommelig åpenbart lov samstemmer i en negativ vurdering av homofili. Den er "mot naturen".

Paulus argumentasjon i Rom 1-2 er vel strukturelt den samme. Paulus regner med at hedningene uten å kjenne Guds lov, som er hellig og god (7:12), til tider er i stand til å følge denne loven ved hjelp av sin indre natur (2:14-15). Likevel er deres livsførsel vanligvis preget av syndefallet (1:18ff.). De tilber avguder. Deres forstand og hjerte er "formørket". De er "overgitt" av Gud til unaturlige lyster og gjerninger.

Det er viktig å merke seg at Paulus kan vurdere hva som er naturlig og hva som er mot naturen bare fordi han har tilgang til Guds eget åpenbaring i "evangeliet" om Kristus og "de hellige skrifter" (1:1-2) som går forut for Kristus (sml. 1:16-17). Guds lov og bud er hellige og gode størrelser når de ikke brukes som frelsesvei, men som livsvei i betydningen ordning av mellommeneskelige forhold. Samtidig innebærer denne tankegangen at det kan finnes etiske dyder og sømmelighet blant mennesker (Fil 4:8) selv der Guds ord aldri har fått lyde.

2. Bare Guds åpenbaring gir holdbart grunnlag for etikken.

Paulus fremstiller ikke noen etikk ut fra den allmenne, "naturlige åpenbaring". Ikke noe sted gir han leserne håp om å kunne finne frem til en rett moral uten bruk av Guds åpenbaring, først i Loven og Profetene, dernest i evangeliet. Noen autonom fornuftsetikk ligger ikke innen rekkevidde i den virkeligheten mennesket lever i. Den er preget av syndefallet på en avgjørende måte som bare Kristus og hans åpenbaring kan gjøre noe med. Guds lov avslører hvor dypt og ugjenkallelig synden regjerer i våre liv.

Forholdet mellom åpenbaring og fornuft er jo et stort systematisk tema. Jeg mener selvsagt ikke at vi sjalter ut fornuften når vi tar i mot åpenbaringens ord fra Gud til opplysning for liv og lære. Åpenbaringen i Ordet er talt til mennesker som åpenbaringens Herre har skapt med fornuftens gave og bruk. Det er også mye i Guds åpenbaring som taler til vår fornuft, men hele veien blir vi belært av den guddommelige fornuft som overgår den menneskelige. Derfor må vi ikke bare forholde oss til Guds ord med vår fornuft, men først og sist med vår tillit og tro.

Det er på dette punktet vi stadig blir prøvet i vår tid der mennerskers "fornuftige" tanker ofte settes opp som målestokk fremfor tradisjonelle kristne verdier. Det er sunt at våre kristne tolkninger av Bibelen og åpenbaringen blir testet på en slik måte. Noe er slagg og feiloppfatninger. Men med hvilken rett kan De 10 bud settes til side eller modifiseres etter moderne ønsker om frihet i moralske spørsmål?

Sekulariseringen gjør at vi har vent oss til utsagn om at seksualmoralen er noe vi selv fastlegger. Det er du som selv bestemmer når, hvor og med hvem du debuterer seksuelt! Slikt står i skolens læremateriell. Skremmende og faretruende er det at også folk som kaller seg "kristne", aksepterer utviklingen med samboerskap og løsere forhold mellom ungdom og voksne. Det snakkes om kommunikasjonsproblemer mellom kristenledere og kristen ungdom, men er det ikke snarere en autoritetskrise der kristne har nedskrevet Guds ords autoritet som er problemet?

I spørsmålet om homofil atferd og homoseksuelt samliv står vi overfor absolutt entydige forbud og advarsler. Disse er også tydelig tilordnet vernet av familien i det 6. bud og i skaperordningen (1 Mos 1). Alt dette er bekreftet og utdypet av Jesus og Paulus i Det nye testamente. Hva er grunnen til at Den norske kirke enda ikke har fått ro og enhet i dette spørsmålet?

Jeg mistenker at fornuft og empiri truer med å få en overvekt over åpenbaringsgrunnlaget som prinsipp for kristen etikk. Jeg mener at bispemøtets behandling av homofilisaken 1995 og deler av utredningsarbeidet i forkant av dette gir eksempel på dette.

Samme innvending kan i noe mildere grad brukes og ble brukt mot bispemøtets konklusjon i samme sak 1977. Der heter det at kirken er "tilbakeholdende" overfor homofile seksuelle parforhold. Dette begrunnes med både Bibelens tilsvarende tilbakeholdenhet og at homofilt samliv "avviker fra hovedreglene i natur- og samfunnsliv" ⁴⁴⁾.

Argumentasjonen foregår dels ut fra Bibel og åpenbaring, dels ut fra gjengs natur- og samfunnstenkning. Men hva så når Stortinget har innført partnerskapsloven 1993 og stadfestet den i Odelstinget desember 1996? Hva kan vi argumentere med når samfunnet ikke lenger avspeiler kristne verdier?

Da har vi bare Guds åpenbaring igjen som veiviser.

Bispemøtet 1977 gjorde den feil at det ikke ville innrømme at Bibelen inneholder en klar og autoritativ fordømmelse av homoseksuell atferd. Det signaliseres i klartekst: Bibelen er ikke absolutt avvisende, men "tilbakeholdende". Bispemøtet kan "ikke fastholde den tradisjonelle, entydige fordømmelse." Dette er et diplomatiske uttrykk som gir slingringsmonn for tolkninger. Det gir ikke Bibelens absolutte grensesetting. Det påpekte FBBs styre under Sverre Aalens formannsskap den gang med all rett ⁴⁵⁾.

Bispemøtet 1995 kunne se tilbake på og bruke et mye større utredningsarbeide om homofilisaken foruten debatten omkring partnersapsloven. MF hadde utgitt to læreuttalelser (1988 og 1993). Det var også kommet en egen utredning for bispemøtet ⁴⁶⁾. Jeg hadde også redigert en bok om samme problematikk, "Kjærlighetens formørkelse" 1994. Flere bøker og artikler og personlige reaksjoner blant presteskapet kunne nevnes, men bispemøtet avga trass i alle sine forberedelser og utredningsressurser en uttalelse som falt i flere av de hullene MFs uttalelser hadde drøftet som farefulle muligheter. Trass i gjentatte utsagn om Guds åpenbarte vilje bruker uttalelsen (6.april 1995) ikke ordet "synd" og den taler om inkludering av homofile uten å ta med omvendelsens og syndsbekjennelsens nødvendighet. Stabilt homofilt samliv karakteriseres som "ansvarlig", sannsynligvis i en relativ og ikke absolutt mening. Forholdet mellom synd coram Deo og coram hominibus er ikke presisert. Det forferdende hovedinntrykket er at alle, ikke bare det beklagelige mindretallet av biskopene har forsøkt et kompromiss mellom fornuft og åpenbaring og dermed videreført og utvidet kompromisset fra 1977. Biskop Aarflot i Oslo forsterket inntrykket av det samlede bispekollegiets katastrofale feilvurdering da han 25.04.95 offentliggjorde en tilleggserklæring. Der påstår han at spørsmålet om homofilt samliv er synd, er en konklusjon "den enkelte må trekke i sin samvittighet, hvorvidt en handling er syndig eller ikke" ⁴⁷⁾. Det skal altså stå den enkelte fritt å innrømme eller bestride at homofilt samliv er synd. Aarflot har her beveget seg enda et steg nærmere mindretallet blant biskopene. Biskopenes mindretall har ifølge Aarflot ikke rørt ved troens fundamenter, "det er ikke et kvalifisert læreavvik". Slik har han enda mer svekket alvoret i at homofilt samliv utvetydig beskrives som "utukt" og ensidig fordømmes gjennom hele Skriften. Når spørsmålet har med det 6.bud og skaperordningene å gjøre, kan det heller neppe gjøres perifert i forhold til Skrift og bekjennelse. Andre biskoper forsøkte heldigvis å rette opp det inntrykket kirkens såkalte "primas" skapte ved å tilkjennegi enighet i å bruke syndsbegrepet. De kunne bare ikke reversere historien, tilbakekalle eller korrigere den bispemøteuttalelsen som for meg og mange er den største belastning vi har opplevd i forhold til vår kirketilhørighet.

Lærerådet ved NLA leverte i mai 1995 ⁴⁸⁾ som den eneste teologiske institusjon en gjennomført analyse og kritikk av bispemøtetets uttalelse som helhet. Her var en ikke taktisk konsentrert om det liberale mindretallet og samtidig taktisk taus eller utydelig i sin kritikk av bispeflertallet. Bispemøtets uttalelse som helhet ble blottlagt som den katastrofale fallitterklæring det er for Dnk. Så ubehagelig denne sannheten var for meg og andre å svelge, er det like fullt sannheten. NLA våget å si sannheten. Det tjener denne institusjonen til heder midt i en tragisk situasjon for vår kirke.

Kirkemøtets uttalelse i november 1995 ⁴⁹⁾ fikk i likhet med bispemøtet et tydelig mindretall. Flertallet fikk i gjennom en negativ avgrensing som fastslår at "det hittil ikke er gitt tilstrekkelig ovebevisende teologisk argumentasjon... for at kirken kan åpne for endret forståelse og praksis på dette området".

Dermed var mindretallet blant bispene og til en viss grad hele bispemøtet satt på plass. Bispeflertallets syn får dermed status av å være Dnk`s eneste offisielle syn ( i motsetning til den velbegrunnede uenighet de ønsket å godta). Imidlertid er kirkemøtets formulering også relativ og ikke absolutt. Det sies ikke rett ut at Guds ord er utvetydig og autoritativt i saken. Formuleringene synes å åpne for muligheten at tilstrekkeligheten i argumentasjonen kan forandre seg med tiden. Trass i gode intensjoner i uttalelsen må evighets- og åpenbaringsperspektivet etterlyses ⁵⁰⁾. Vil det komme på kirkemøtet i 1997 når homofili og kirkens enhet blir tema?

Den emeriterte systematiker Wolfhart Pannenberg har gitt sin vurdering av hva homofilispørsmålet betyr for den kristne kirke:

"(Kirken) kan ikke oppgi forskjellen mellom normen og den atferd som står i motsetning til den. Her ligger grensen til den kristne kirke. Den vet seg bundet av Skriftens autoritet. De som oppfordrer kirken til å forandre normen i sin lære om denne saken, må være klar over at de fremmer et skisma. Om kirken skulle la seg drive til å la være å behandle homoseksuell aktivitet som et avvik fra normen..., vil opphøre å være en, hellig, katolsk og apostolisk"⁵¹⁾.

Vil det kommende kirkemøte se det slik? Eller skal ideologien bak folkekirken nok en gang få prioritet fermfor "den bekjennende kirke"? ⁵²⁾

3. Konklusjon: Guds åpenbaring er mer forutseende enn den immanente fornuftsetikken.

Fornuften er "naturens lys" i ortodoksiens dogmatiske språk. Fornuften og erfaringen er er uunnværlige hjelpere i etisk tankegang, men de kan ikke legge fundamentet for en allmen og samtidig kristen etikk. Guds tanker er høyere enn våre.

I et oppgjør med K.E. Løgstrups etikk beskriver Torleiv Austad Løgstrups modell: "(Løgstrup mener) at den etiske fordring er taus (dvs. gitt i livssituasjonen selv), og at de sosiale normer er sekundære og ikke absolutt pålitelige som sannhetskriterier"⁵³⁾. Austad går her imot prioriteringen av spontanitetenog situasjonen som basis for etisk tenkning. Det som trengs er en virkelighetsforståelse kombinert med rett innsikt i åpenbaringen.

Fra min ungdom i 60årene husker jeg hvordan Karl Evang og andre sexprofeter oppmuntret til en individuell og unormert bruk av kjønnslivet. Tekniske prevensjonsmidler skulle hindre uønskede problemer. Vi har sett hvordan holdningene har blitt liberalisert, men uten at forholdet mellom mennesker i Norge har blitt bedre. Tvert om er ekteskapet rammet av oppløsning og uro som i sin tur gir skader i barnesinn og oppvekstmiljø. Helseskader som oppstår fysisk og psykisk ved skilsmisser og samlivsbrudd kan ikke måles over 30 år, men effekten har like fullt vært ødeleggende og ofte synlig for alle og enhver. Hittil ukjente kjønnssykdommer dukket opp med tydelige årsaksrelasjoner i hyppig skiftende sexkontakter. Bare disse kjennsgjerninger som kjennetegner heterofil sex, skulle gi god grunn for tillit til at budene verner oss også når vår forstand ennå ikke har funnet gode begrunnelser for å leve etter Guds bud. Det samme gjelder homofil sex. Kinseyrapporten fant ut at 10 % av befolkningen var homofile. Etter hvert har denne teoretiske prosenten blitt senket i fagdebatten til 1-4%. Enda er det mye vi ikke vet vitenskapelig om homofili. Årsaksfaktorene er ikke sikkert kjent. Skriften gir heller ingen årsaksforklaring til homofili ut over syndefallet som berører alle våre menneskelige relasjoner. Likevel er det klart at advarsler mot homofil livsførsel i Skriften ikke er ugrunnet på naturens premisser. Det avgjørende er likevel hva Skriften sier. Jesu ord og Guds bud må veie tyngre enn skiftende forskningsresultat. Skriften må ha første prioritet i kristen livstolking og veiledning. Jeg etterlyser en sterkere vekt på åpenbaringens- og troens dimensjon i en del kristnes tenkning om homofili.

En ung stipendiat i systematisk teologi skriver nylig i en oversikt over homofilidebatten:

"Det eksegetiske arbeidet ser så langt ikke ut til å frembringe et sannsynlig svar på forståelsen av de nytestamentlige tekster som fordømmer homoseksuelle handlinger" ⁵⁴⁾.

Her settes tydeligvis resonnementet inn for å problematisere det som alt er tilstrekkelig klart i Skriften. Påstanden synes å kreve en fornyet diskusjonsrunde på det som siden 1977 har vært endevendt med fornuftige analyser. I møtet med den skrøpelige fornuft har Guds menighet først og fremst åpenbaringens lys å holde seg til.

Jeg synes vi har god grunn ikke til å rose oss av oss selv, men av den kristne moral vi har lært i Den hellige skrift. Den har betydd enormt mye positivt for vårt samfunnsliv foruten å være norm for den enkelte til vern og velsignelse.

Den kristne moral bygger på Guds hellighet ⁵⁵⁾. Den kristne moral bygger ikke på våre egne mer eller mindre selvlagde moraloppfatninger.Vi har en Gud som ikke lar seg påvirke av menneskelig moral og umoral til forskjell fra de greske gudene. De skeiet ut i både heterofil og homofil utukt. Guds hellighet er og blir for oss et forbilde i motsetning til de hedenske mytologiene som er skapt i menners bilde.

Jeg henter min avslutning fra et opprop fra 1993: ⁵⁶⁾

"I den kirkelige situasjon vi nå har, oppfordrer vi alle til i ord og handling å avlegge den gode bekjennelse. Vi vil bekjenne vår tro på at Guds ord taler klart om det som angår tro og liv. Vi vil avvise falsk og villedende lære og frimodig stå frem med et budskap om Kristus."

Dette oppropet kom som svar på Stortingets vedtak om innføring av partnerskpsloven. Etter min mening trenger oppropet oppfølging enda mer nå enn den gangen. ⁵⁷⁾

NOTER:

³⁸⁾ Jfr. M. Forschner, Die stoische Ethik, Darmstadt 1995 (2.Aufl.), 160.

³⁹⁾M. Eliade (Ed.), The Encyclopedia of Religion, Vol.6, 445-53 (446: Age-structured homosexuality).

⁴⁰⁾ B. Sergent, Homosexuality in Greek Myth, London 1987, 49ff.

⁴¹⁾ Sexual Morality in the World`s Religions, Oxford 1980 (=1996).

⁴²⁾ ....Psykiatrien, 203.

⁴³⁾ Se bl.a. R. Werner (e.a.), Homosexualität und christliche Seelsorge. Ein Werkbuch für die Kirche, Reichelsheim 1995.

⁴⁴⁾ gjengitt etter Kirke og Kultur 82 (1977), 628-39 (638f.).

⁴⁵⁾ Uttalelse fra 30.11 1977 i FBBs meldingsblad.

⁴⁶⁾ Homofile i kirken. En utredning fra Bispemøtets arbeodsgruppe (red. G. Heiene), Kirkens informasjonstjeneste 1995

⁴⁷⁾ Gjengitt etter Fast Grunn h.3 1995, 176.

⁴⁸⁾ gjengitt i Dagen 19.06 1995; sml. Tångbergs reaksjon i Dagen 26.04 1995 (ikke tatt inn eller referert i VL).

⁴⁹⁾ gjengitt i VL 21.11 1995

⁵⁰⁾ Fast Grunn h.1 1996, 9; sml. også uttalelsen fra Israelsmisjonens Landsstyre 27.10 1995.

⁵¹⁾ The Church Times 21.05.96.

⁵²⁾ sml. Per Voksøs vurdering av abortsaken i kirken (Kirkeliv og kirkelov, Verbum, Oslo 1994, 233).

⁵³⁾i: Tro og Norm, Festskr. J. Nome, Oslo 1974, 29.

⁵⁴⁾Ulla Schmidt, Homofilidebatten, TTK h.3 1996, 245-62 (257).

⁵⁵⁾ W. Lillie, Studies in New Testament Ethics, Edinburgh 1961, Ch.I § 2-3.

⁵⁶⁾Kirkens grunnvoll og oppdrag, VL 21.04 1993

⁵⁷⁾Etter fullføringen av manus har jeg mottatt den verdifulle danske utredningen "Kjærligheden glæder sig ikke over uretten!", Fredericia, december 1996.