Hos Stisen finner vi en helt ny forståelse av hva synd er

Det er lett å få sympati for Simon Stisen når han fremstiller det som umulig å etterleve en kristen samlivsetikk. Men det er også åpenbart at han tar til orde for å forlate en tradisjonell, kristen syndsforståelse. Simon Stisen forteller i sitt debattinnlegg 15/2 (i Dagen) om sine vanskeligheter i spennet mellom Bibelens ord og egne følelser. Han forklarer ærlig om hvordan han til sist ga etter for følelsene og nå lever ut disse sammen med en annen mann.

Det er ikke enkelt å besvare et slikt innlegg. For noe av det Stisen skriver om – ja, kanskje det meste – hører mer hjemme i sjelesorgens rom enn på debattsidene i en avis. Som engasjerte i Til Helhet ser vi verdien av å føre lavmælte samtaler med mennesker som kjenner på den kampen Stisen beskriver. Opp gjennom årene har vi møtt mange tilsvarende fortellinger, men også de som har kommet til andre konklusjoner.

Det er lett å merke at Stisen har erfaring som pastor. Han skriver som om han holder en andakt. Her er lite av den brodden som har kjennetegnet kirkens langvarige homofilidebatt. Dermed blir det litt vanskeligere å få øye på bruken av sterke retoriske virkemidler. Stisen setter opp en rekke kontraster hvor meningen er at leseren skal konkludere med «ingen av delene» eller «selvfølgelig ikke». For eksempel spør han om han «bør skamme seg eller rope høyere». Å invitere noen til å skamme seg klinger dårlig, og høyere roping er jo det siste vi trenger.

Her er et annet eksempel: «Slutter jeg å ha Jesus som Herre dersom jeg ikke presser meg til det blir farlig og fortsetter utfor stupet?» Selv om Jesus sa at den som ville følge ham måtte ta opp sitt kors og fornekte seg selv (Mark 8,34) vil vi selvsagt ikke bekrefte Stisens kontrast. Det blir litt som det klassiske petitio principii: «Har du sluttet å slå din kone»? For ingen av oss vil drive andre mennesker utenfor stupet. Ellers har Mesteren selv vist at det går an å stå på kanten av stupet og komme fra det i god behold (Luk 4,30).

Innbakt i Stisens refleksjoner finner vi en helt ny syndsforståelse. Ved første øyekast er det kanskje vanskelig å se den store endringen siden Stisen har helt rett i at ingen kan «oppfylle alle lover, bud og regler i tanker, ord og gjerninger». Da fremstår det kanskje naturlig å konkludere med, slik Stisen gjør, at alle mennesker «lever i synd» og at hovedproblemet er at noen ikke innser dette.

Det blir som om Stisen presenterer oss for to typer kristne: På den ene siden har vi en Jesu disippel som er helliggjort på alle områder, men som beklageligvis befinner seg i en trofast homofil relasjon. Vedkommende er nestekjærlig, god og ydmyk, og har bare dette ene lille sandkornet i skoen. På den andre siden finner vi en skinnhellig kristen som lever noenlunde rett i et tradisjonelt ekteskap, men ellers er det få spor av et fromt og hellig liv.

I møte med en slik kontrast forstår vi, etter å ha lest Stisens innlegg, at vi bør snakke annerledes om synd. Det sentrale blir ikke å fremholde at anger – både over de syndene som fremstår som bagatellmessige og de mer ruvende – også innebærer en kamp mot synden. Isteden vil Stisen at alle erkjenner at det er forsvarlig å avslutte kampen mot de syndene som det oppleves som umulig å overvinne. Det er godt nok å presentere et passivt «jaja, vi er alle syndere».

Men faktum er at alle mennesker, også de to vi har skildret i eksempelet overfor, trenger omvendelse. Dette innebærer å helhjertet innta den positur som sier «vær meg arme synder nådig» og ikke den som sier «har Gud virkelig sagt?»

Ole Gramstad Jensen, styreleder i Til Helhet

Espen Ottosen, medlem i representantskapet i Til Helhet