Hull i lov og evangelium

Bevisste lutheranere er bevisste på læren om lov og evangelium. Likevel har de fleste av dem et hull her, for de regner ikke tilstrekkelig med den forberedende nåde, det er evangeliets virkning på den vakte.  De regner bare med lovens virkning som er strev med motstand mot evangeliet. Derfor blir også omvendelsens kamp oppfattet som et strev som man til slutt gir opp, og så kaster man seg i Jesu armer slik som man er. Derfor sier Rosenius at en mislykket omvendelse er en vellykket omvendelse.

Det er sant at mange kommer inn på denne omveien, og de får da en viktig erfaring om seg selv. Men de får ikke dermed den erkjennelse som åpner hjertet for evangeliet. Og mange som fokuserer på denne omveien, regner ikke med den prosessen som egentlig skjer med det menneske Gud bearbeider til omvendelse.

For det er ikke bare loven som virker på den vakte, men evangeliet virker sammen med loven. Og da ser han ikke bare Guds strenghet og krav, men han begynner også å bli oppmerksom på Guds godhet og blir tiltrukket av den. Og nå kjenner han ikke bare på sin egen utilstrekkelighet, men også sin utakknemlighet mot en så from og velmenende Gud. Denne erkjennelse gjør noe med ham, for nå begynner gjenstridigheten i hjertet å vike tilbake, og han åpner seg mer og mer for Gud og hans evangelium. Og når han slik erkjenner sin synd i lys av Guds godhet, da varer det ikke lenge før han begynner å anvende denne godheten på seg selv, og da er han frelst.

Øyvind Andersen beskriver den vaktes kamp under loven i sin Troslære s.304.  Men han understreker at det ikke er meningen fra Guds side at vi må igjennom denne kampen. Men det skjer fordi Guds kall ofte blir misforstått, og mennesket gjør motstand mot evangeliet.  For ”kallet fra Guds side er ment til å skape tro…. Og så sant troen skapes allerede ved dette kall, så betyr det å ha hørt og mottatt kallet at vi blir frelst.”

Her ser det ut som om han ikke skjelner mellom det å ta imot kallet og det å gi det rom i sitt hjerte. For det er ikke helt det samme. Å gi Guds ord rom i sitt hjerte, er å ikke stå det imot, men gi etter for den undring og uro det skaper. Mennesket blir da ført til en erkjennelse og syndenød som gjør det åpent for også å ta imot det, det er: ta imot evangeliet som et gledelig budskap nettopp ”for meg”.  Men denne prosessen skriver han intet om her.

Derimot skildrer han den på en fin måte i boka ”I sjelesorg hos Jesus” om den samaritanske kvinne ved Sykars brønn. Derfor har jeg inntrykk av at mange har dette samspillet med, til en viss grad, men de tar ikke den fulle konsekvensen av det i dogmatikk og sjelesorg.  Vi ser i våre vekkelsessanger hvordan evangeliet blir brukt til å vekke og kalle, men vi hører lite om hvordan det sammen med loven gjør synderen botferdig. Mange understreker at evangeliet alltid må forkynnes sammen med loven. Men det blir da gjerne oppfattet som en beredskapsvakt som står klar til å overta når loven svikter. Samvirket mellom de to hører vi mindre om.

Dette ”hullet” er ikke uten virkning. For gjennom det mister loven og evangeliet en del av sin dynamikk. Det blir mer skjematisk og taper  noe av sin troverdighet. Det gjør også  at vi lutheranere kommer skjevt ut med viljens rolle i omvendelsen og forholdet mellom uforskyldt nåde og menneskets engasjement.

For når vi kun regner med lovens virkning, vil vi enten gjøre for mye eller for lite ut av menneskets vilje. Noen gjør troen til en bestemmelse, og den blir dermed et menneskeverk. Andre faller i den andre grøfta og tør ikke å tale til viljen, eller de sier at troen blir gitt på uimotståelig vis (Olav Valen-Senstad i ”Drømmen om den frie vilje”).

Når vi regner med evangeliets virkning på den vakte, da må vi også regne med at det ugjenfødte menneske til en viss grad kan åpne sitt hjerte for evangeliets kall og la seg bearbeide av det. Men det kan ikke ta imot det til frelse. For frelsetilegnelsen er Guds verk alene og består i at Gud planter troen i det hjerte som har åpnet døren for ham.

Motsetningen mellom bedring og ufortjent nåde skyldes for en stor del at man skiller loven og evangeliets virke fra hverandre. For loven skaper en prestasjonssentrert syndserkjennelse hvor omvendelsens kamp blir oppfattet som prestasjoner. Derfor blir omvendelsen vraket som noe lovisk. Dette kan hindre mennesker i å bli botferdige og komme igjennom til en levende tro. Det kan også bli en hemsko for helliggjørelsen.

Men hvis evangeliet får virke sammen med loven, blir det en personsentrert anger. Da blir alt, både synd, anger, bønn og gode gjerninger, positivt som negativt, sett i lys av det personlige gudsforhold.  Dermed blir det ikke noen motsetning mellom nåden alene og det menneskelige engasjement. For alt springer som stråler ut fra det samme sentrum, det personlige gudsforholdet.

Jeg har inntrykk av at ortodokse lutheranere, rosenianere og læstadianere ikke er så bevisste her. De eneste jeg vet om som har forstått dette, er noen haugianere, for de bruker Pontoppidan. Jeg står selv i den rosenianske tradisjon. Jeg blir oppbygget av å lese Rosenius. Han finner gjenklang i mitt hjerte. Han taler også sterkt om den nye fødsel og det nye liv. Jeg ser også at det hos Rosenius-leserne er en sunnere kristendomsforståelse enn ellers i dagens syke kristenhet. Men samtidig har det alltid vært noe som har skurret i mine ører, og det går på hullet i lov og evangelium. Jeg tror at det har ført til at en del av det han har bygget opp, er blitt hemmet eller brutt ned.

Det er en dyrebar sannhet at den botferdige kan komme til Jesus slik som han er. Men det gjelder ikke de ubotferdige. Jeg frykter for at mange blir bedradd med et falskt håp under våre prekenstoler. Derfor trenger vi et læreoppgjør her.

Nils Borge Teigen, Lebesby