Hva engasjerer egentlig våre biskoper?

De siste måneder har stadig flere foreldre reagert på kjønnsideologien som påtvinges barn fra førskolealder og oppover uten at det reageres fra offentlig hold. Undertegnede tenkte at dette var en sak som Den norske kirke burde engasjere seg i og sendte i slutten av mai-måned følgende mail til alle våre biskoper:

Kjære Norges biskoper!

Mange foreldre er bekymret i disse dager over hva som formidles til deres barn i barnehager og barneskoler. Det kommer stadige meldinger om at barn kommer hjem til sine foreldre og er forvirret og skjønner ikke hva som foregår når det blir stilt spørsmål ved om man kanskje ikke er gutt selv om man er gutt, eller tilsvarende for jente.

Enkelte barn/voksne sliter med at man er «født i feil kropp». Heldigvis er dette svært få, selv om en kan få inntrykk av at halve Norge har dette problemet. Det er selvfølgelig viktig at disse får all den hjelp de har behov for.

Det som nå skjer er imidlertid at alle barn gjennom undervisning og filmer tvinges til å ta stilling til denne kjønnsproblematikken, noe som de ikke har forutsetning for, og som dessuten skaper usikkerhet der det ikke har vært usikkerhet tidligere. Barn er lette å påvirke og man kan jo bare tenke seg hvilke frustrasjoner som etterhvert vil gjøre seg gjeldende i barna dersom Foreningen fri og Rosa kompetanse får lov å fortsette og påvirke. Og forslag, om det ikke allerede er vedtatt, går også ut på å frata foreldrene muligheten til å gripe inn dersom barna blir utsatt for videre overgrep fra helsemyndigheter og andre som blir satt til å håndheve dette.

Siden ingen faginstanser/politikere våger å ytre seg negativt til dette for ikke å bli hengt ut på en eller annen måte, ser jeg og mange med meg at Den norske kirke ved dere biskoper har autoritet og kan gå ut mot denne galskapen som til de grader må kunne sies å være et overgrep mot barna våre.

Når alle andre tier bør vi ha en kirke som våger å stå opp for de svake.

Hører gjerne fra dere!

Hilsen

Ragnar Andersen

Halden

Da svar fra biskopene uteble, ble det sendt to påminnelser uten reaksjon. Det er mulig at biskopene ser det som en mindre belastning å bli kritisert for manglende svar enn å engasjere seg mot de grupperingene som fronter disse overgrepene mot barna våre.

Det er svært skuffende, og tragisk, å måtte trekke konklusjonen at ledelsen i Den norske kirke ikke har mot til eller av annen årsak ikke ønsker å ta til motmæle mot dem som påvirker våre barn på denne måten.

Konklusjonen må derfor bli at disse overgrepene på våre barn ikke ligger Den norske kirke på hjertet. Jeg hadde håpet at våre biskoper hadde sett denne saken så viktig at de hadde våget å bryte med den politiske korrektheten som preger samfunnet vårt. Sett fra deres synsvinkel fortjener ikke henvendelsen engang en ørliten kommentar.

Hilsen

Ragnar Andersen

Halden