Hva er en god ”velkomstkultur”?

I løpet av få måneder har hundretusener krysset Middelhavet sørfra, eller de har kommet seg til Europa via Tyrkia. De aller fleste som er på flukt ønsker seg til Tyskland, landet der den politiske toppledelsen har markert seg som mest åpen innenfor EU for å ta imot dem. Ikke minst i Tyskland har begrepet ”velkomstkultur” vært mye debattert. Også til de nordiske land kommer det flere asylsøkere enn noen gang før. I Norge kom det i september nesten 5000, noe som er et rekordantall for en måned. Myndigheter og frivillige organisasjoner strever med å ta seg av de mest akutte behovene i denne situasjonen. På kort og lang sikt vil det oppstå mange slags problemer og dilemmaer i møtet mellom sekulariserte vestlige land og de nyankomne, som jo i stor grad er muslimer med røtter i autoritære regimer. 

Nå er ikke større mangfold i samfunnet noe nytt i vår del av verden. I Norge er denne situasjonen etter hvert ganske velkjent, og den har bl.a. gitt seg uttrykk i krav om livssynsnøytrale seremonirom. Dette har lenge vært blant Human-Etisk Forbunds kampsaker. De engasjerer seg mot Den norske kirkes særstilling både på vegne av egne medlemmer og andre. Særlig har det vært argumentert med det stigende antall muslimer i Norge. 

I mange år allerede har det vært praksis å dekke over kristne symboler under begravelsesseremonier. I noen tilfeller er korssymboler i gravkapeller gjort mobile for å etterkomme krav om livssynsnøytralitet. Noen ønsker ikke å bruke et vigslet gravkapell overhodet, og det er ikke lenger sannsynlig at nye gravkapeller vil bli vigslet til kirkelig bruk. Dette er en samfunnsutvikling som sannsynligvis vil akselerere, både på grunn av sterk sekularisering og av økt innslag av ikke-kristne religioner.

Men krav om å fjerne kors kommer i dag ikke bare fra folk som tar avstand fra kristen tro. I Dagen 3.10.15 kan vi lese at et slikt ønske nå til og med kommer fra den svenske biskopen Eva Brunne. Hun ønsker ikke at Sjømannskirken i Stockholm skal ha kristne symboler. Det dreier seg her imidlertid ikke bare om å ta ut noe, men også å ta inn noe. Biskopen vil nemlig lage bønnerom for muslimer i kirken. Retningen til Mekka skal være tegnet opp i ”tjeneste for muslimer og andre religionsutøvere”. Dette skal gi inntrykk av at Sjømannskirken prøver å være ”veldig sjenerøs” overfor dem som kommer dit for første gang. Å invitere til fremmed gudsdyrkelse i en kristen kirke er med andre ord å forstå som en form for velkomstkultur. 

Biskopen er, i likhet med humanetikerne i Norge, en pådriver for å fjerne kors fra vigslede bygg. Humanetikerne vil med det oppnå livssynsnøytrale rom, men Brunne, som altså sitter i en ledende kirkelig stilling, vil ha kirken som et religionsblandingens hus. Dette er samtidig bildet av kirken som et forvirringens hus i strid meg seg selv. Man kan spørre hvor innbydende det egentlig er. Siden kirkene i Skandinavia i stadig sterkere grad er preget av teologisk pluralisme, kan man dessverre heller ikke bare parkere biskopenes uttalelser som enkeltutspill.

I et videre samfunnsmessig perspektiv vil mange være skeptiske til en velkomstkultur der ”vårt eget” nærmest blir betegnet som en hindring for integrering. Det kan føre til isolasjon snarere enn kontakt og ekte sjenerøsitet overfor fremmede. Vi bør huske hvilke gode eksempler på nestekjærlighet i praksis mange norske og svenske kristne har vist, og fortsatt viser, overfor fremmede. Dette gjelder på en særlig måte dem som i fortid og nåtid har taklet kulturelle og religiøse utfordringer på misjonsmarken. Den sanne inspirasjonskilden for nestekjærlig handling forblir Guds ord og bud, aldri en tannløs tilpasning til samtidens trender.