Hva er kilden til kirkens søndagsbruk?

Det kirkebeskrivende ord «apostolisk» beskriver Kristi kirkes utbredelse i tidens løp.  Da er det ikke tale om en læreutvikling, men om kirkens bekjennelse til apostlenes lære like fra begynnelsen.  Bekjennelsen gjelder den rett utlagte Skrift (GT) fra dens Herre, om Jesu persons hemmelighet og hans verk, stadfestet med Jesu legemlige oppstandelse på den tredje dag – en søndag, slik Skriftene har sagt (1 Kor 15:1-3).  Kirkens søndagsfeiring viser til denne bevitnede Jesus-historie og bevitner den hver søndag. Med andre ord sagt: Kirkens søndagsbruk skjer ikke «utenfor» Skriften, men «innenfor». I motsatt fall må opprinnelsen til kirkens søndagspraksis være langt senere, og skjedd med et dramatisk tradisjonsbrudd og med rikelig dokumentasjon.  Den fins ikke, selv om man anfører kirkehistorikeren Sokrates.

Kirkehistorikeren Sokrates (ca 380-450) 

var sakfører i Konstantinopel.  Dessverre for ham, ble han et skoleeksempel på hvor det bærer hen når man beskriver kirkens historie uten kildekritisk kontroll.  Han betrakter kirkens historie sett fra Konstantinopel. Stilen er tørr og røper større interesse for kirkens rett enn for kirkens lære.  Han forteller ca år 440 at kirkens sabbatsfeiring var allmenkirkelig. Hva siktet han til med ordet «sabbatsfeiring»? Ordbruken vitner om glidning i begrepene, et fenomen typisk for overgangen til tidlig middelalder. Noen eksempler: 

Siden Augustin ble det vanlig å forstå Guds nåde som en livsforvandlende prosess, og evangeliet som en «ny lov».  Benevnelsene ”sabbat” og ”sabbatsdag” ble vanlig brukt om kristnes søndagsbruk, og etter hvert koblet til Sinai-paktens sabbatsbud og forskrifter.  Moses ble herre over helligdagslovene i kirke og stat, og siden 500-tallet ble strafferetten ille. Kirkens søndagsbruk ble en trist historie. Senvirkninger kan merkes i katekismeforklaringer til Luthers Lille katekisme, og særlig i forklaringen til det tredje bud, som fikk ordlyden «du skal holde sabbatsdagen hellig».  Misforstått troskap mot Sinai-tavlene ble troløshet mot den rett utlagte Skrift fra dens Herre, Jesus Kristus.    

Nevnte glidning i begrepene belyser Sokrates’ bruk av ordet ”sabbat” brukt om kirkens søndagsbruk.  Han var vitne til Laodikea-konsilet år 380 og den regulerte søndagslovgivning under Teodotius I. Sokrates må nødvendigvis ha brukt «sabbat» om kirkens søndagsbruk, og ordbruken vitne om den erstatningsteologi som var under utvikling i kirkens forhold til jødene.     

Vitnesbyrd fra de apostoliske fedre

I det følgende vil jeg anføre sitater fra boken «De apostoliske fedre», en brevsamling oversatt til norsk og utgitt Oslo 1984.  Boken ble til som et samarbeidsprosjekt mellom flere lærere ved Det teologiske Menighetsfakultet.  Innledninger og forklarende noter vitner om profesjonalitet. En rekke tekster og noter belyser opprinnelsen til kirkens søndagsbruk.  

Jeg finner det interessant at ordet «søndag» er anført i De tolv apostlers lære (Didakje 14:1a), men uten oversetterens kommentar (Bjørn Helge Sandvei).  Faktum taler for seg. Viktig i denne sammenheng er Ignatius-brevene (ad magn 8-9): ”De feirer ikke lenger sabbaten, men lever i pakt med Herrens dag”.  Og videre: ”På denne dag brøt vårt liv fram ved ham” osv.  Det gir dårlig mening å lese Herrens ”liv”.  Martin Synnes viser i sin anmerkning til 1 Kor 16:2 (søndag) og Åp 1:10 (Herrens dag), og dessuten til samme ordbruk i Didakje og til Barnabas-brevet (Oskar Skarsaune).

I Barnabas-brevet er søndagen uttrykkelig omtalt som kirkens samlingsdag på «den åttende dag» (15:9), som ifølge Skarsaune «er det samme som ukens første dag.  Dette er et av de eldste sikre belegg for at man feiret søndagen som en kristen høytid”.  Hans henvisninger til Ignatius og Didakje oppfatter jeg som presisering av den praksis som de to har bevitnet tidligere.  Opplysningen om kirkens søndagsbruk er klart uttrykt, selv om Barnabas-brevet har sine dunkle sider. Med like stor presisjon har Justin Martyr bekreftet (ca 155) hva Barnabas bevitnet en generasjon forut.  Også Tertullian inngår i denne indisierekke.

Stattholder Plinius

Få år etter apostelen Johannes’ død nevner han i en rapport at kirkens samlingsdag var en fastsatt dag, til forskjell fra de hedenske religioner med sine uregelmessige festdager.  Opplysningen må ha synagogen som referanse, og dermed utelukke lørdagen som kirkens samlingsdag. Ingen kilder – hverken før eller etter Plinius, tyder på noe annet enn at den fastsatte dag må være søndagen. 

Ingen kilder fra kirkefedrene fremstiller kirkens søndagsbruk som en parallell til jødenes sabbat.  Kristne hadde ikke noe markeringsbehov overfor den offisielle jødedom, som i den keiserlige statskalender hadde status som anerkjent religion.  Tendensen i kildene peker i en annen retning – til Kristi oppstandelse på søndagen. Jesu Kristi oppstandelse fra de døde stiller kristne i et annet forhold til den mosaiske lovgivning.  Gudstjenesten i den nye pakts gudsfolk er ikke avgrenset til dager og tider, men omfatter den evige lovprisning for Guds trone i tidens løp. Praksis blant aposteltidens kristne – både jødekristne og hedningkristne kan derfor virke inkonsekvent.  Det motsatte er tilfelle. 

Ikke vilkårlighet, men konsekvens

Urmenigheten i Jerusalem og deromkring bestod for det meste av jødekristne.  De fortsatte sabbatsfeiringen etter sedvane (jf Lk 4:16), samtidig som de overførte tidebønn-sangen i Jerusalems tempel på Guds folk i den nye pakt, som nå er Herrens tempel (Apg 3:10, 10:9, 30 osv).  Man fortsatte å synge Jesu bønnebok - Salmenes bok (jf Ef 5:18-20).   

Bruddet med offerkulten er begripelig, men hvorfor holde nattverdgudstjenesten på en hverdag, før man gikk til arbeid?  Hvem av oss ville godta regelen at menigheten samles til messe hver mandag morgen før arbeidstid? Hensynet til slavenes pliktarbeid forklarer ikke alt, heller ikke at forfølgelsestider bidro til å befeste denne søndagsbruk fra aposteltiden.  Begrunnelsen må være oppsiktsvekkende god!  

Nattverdens liturgi med dens takksigelse hører sammen med den Oppstandnes undervisning og befalinger de førti dagene mellom Påskedagen og Himmelfartsdagen.  Sabbaten er en påminnelse om gudmenneskets sabbat i graven. Til denne betraktningsmåte hører også regelen, at femte bønn i Fadervår ikke handler om Påskedagen, men om vår skyld de andre ukedagene.  Følgelig skal ikke søndagen være en fastedag eller bots- og bededag. Forsonet med Gud og mennesker, går man med glede til messen for å feire Påskedagen. I sentrum står den oppstandne Jesus, virksom til stede i den forsamlede menighet.  Allerede i utgangspunktet er kontrasten til sabbatsdagen enorm.

Fra den gamle pakt overtok kirken syvdagersuken.  I de hedenske religioner var det mange som så med sympati på jødenes orden, system og moral.  Jødene lot til å være utbredt alle vegne. Som regel var en synagoge innen rekkevidde rundt Middelhavet og østover i de fleste byer og tettsteder.  Opprinnelig var også kristne blant tilhørerne i synagogen, hvor ”Moses” ble forelest på hver sabbat (jf Apg 15:19-21). Men forholdet var spenningsfullt fra første stund.  

Her merker vi oss den opprinnelige kombinasjon: hviledag på sabbatsdagen og nattverdgudstjeneste på Påskedagen.  Kombinasjonen gjenfinnes i de eldste kirketradisjoner, til eksempel i den etiopisk-koptiske kirke med dens mosaiske trekk, og var en historisk forutsetning da keiser Konstantins regulerte forholdet i år 321, da også kirkens samlingsdag fikk status som offentlig hviledag.  

Om bibelteologi og NT-steder

Om sabbaten viser til Skaperens hvile på den syvende dag, så viser Påskedagen (søndagen) til den første skapelsesdag, lysets dag.  Det er ikke sabbatsdagen, men Påskedagen som viser til hvilen i den kommende verden. Derfor er Påskedagen en stadig gjenkommende gledesdag til påminnelse om Kristi oppstandelse fra de døde, da ”Rettferdighetens sol” gikk opp (Mal 4:2).  Evangeliet åpenbarer denne rettferdighet (Rom 1:16f) og vitner hver dag og tid om en forsonet Gud (2 Kor 5), ellers ukjent for menneskene. Kristus er vår fred mellom Gud og oss, så hver den som mottar ham ved tro og dåp, stiller rett beredt på ”den åttende dag” - på Dommens dag.  Også den er ”Herrens dag”. 

Påskedagen vitner om Faderens og Sønnens gjerning «for oss».  Men hva med Gud Helligånden, den tredje person i Guds treenhet?  Til bildet hører også den Oppstandnes møte med apostlene, da han på søndagen (Påskedagen) gikk gjennom døren og med skaperkraft ”åndet” på apostlene (Joh 20:22, sml 1 Mos 2:7).  Den gode Skaperen er Gud Fader, Sønn og Hellige Ånd i den ene Guddom, «i herlighet like stor, i majestet like evig» (Athan 6). Derfor talte Isidor av Sevilla (d 636) om kirkens søndagsbruk som et vitnesbyrd om Den Hellige Treènhet, som vi lærer å kjenne i personenes enhet gjennom Guds inkarnerte Ord, Jesus Kristus, (Joh 1:14, 17:3). 

Anførte NT-steder (14.12.) 

I nåtid må vi betrakte kirkens søndagsbruk i det tilbakeskuende påskeperspektiv.  Når vi så til overmål kjenner Jesu undervisning om sabbatsbudet (Mk 2:27f osv), viser samtlige fedreutsagn og NT-steder tilbake til den historiske Jesus og hans undervisning som er sabbatens Herre.  Denne undervisning har de stadfestet som kjente ham først.  

Jeg har allerede vist til 1 Kor 3:16-23.  Videre: 1 Kor 16:2 – ”På hver søndag”, eller ”på søndagen i hver uke” (kata mian sabbatou).  Apg 20:7 – ”Da vi var samlet på den første ukedagen for å bryte brød” (en de tæ mia ton sabbaton osv).  Jf Mt 28:1, Mk 16:9, Lk 24:1, Joh 20:1, 19. I Åpenbaringsboken (Jesu åpenbaring for Johannes) er ”Herrens dag” brukt om en bestemt ukedag, som mot slutten av aposteltiden forutsettes kjent av alle kristne (1:10).  Benevnelsen må ha en tidlig opprinnelse i aposteltiden. Bare søndagen – Påskedagen - tåler dette navn som knytter Nattverdens Liturgi til den Oppstandnes nærvær, virksom i den forsamlede menighet.    

Den liturgiske sammenheng fremgår tydelig av 1 Kor 16.   Hertil kommer sluttordene i Åpenbaringsboken og likeledes i flere apostelbrev til menigheter.  Opplest som hellig skrift umiddelbart før overgangen til Nattverdens Liturgi, markerer sluttordene en glidende overgang.  Nå var tiden inne til advarsler mot avgudene, bannlysing (anathema), fredshilsener, fredskyss og Maranatà-ropet (1 Kor 16:22, sml Åp 22:20), ofte fulgt av oppmuntrende ord og en lovprisning.  Det sentrale motiv er advarselen mot avgudene: 1 Kor 10:14 (v 1-14), 1 Joh 5:19-21. Jf Apg 15:20, 1 Kor 5:11, 2 Kor 6:16, 1 Tess 1:9, Ef 6:6, Jak 5:19f.

Hilsenen «vår Herres Jesu Kristi nåde være med dere alle» må være konkret ment.  Nåden i bestemt form (hæ kjaris) må sikte til velsignet brød og vin, utdelt under Herrens Nattverd (1 Kor 10:16).  Se nærmere: 2 Kor 13:11-13, Ef 6:23f, Fil 4:10, Kol 4:18b, 1 Tess 5:26-28, 2 Tess 3:18, 1 Tim 6:21b, 2 Tim 4:22, Heb 13:25, 1 Pet 5:14, 2 Pet 5:17f, 1 Joh 5:19-21, Jud 24f,     

En søken etter kilden til kirkens søndagsbruk ender hos øyenvitnene til den oppstandne Jesus.  Vi som nå lever, er henvist til den åpenbaringsform han innstiftet «i den natt han ble forrådt» for å være hos sine venner «om en liten stund» (Joh 14:19, 16:16).  Hans komme gjør våre tider til «en liten stund» (Heb 10:37, 1 Pet 5:10). Opphøyet til Faderens nådeside, er Sønnen – vår bror, fri til å utøve sin handlende allmakt og uavhengig av tid og sted være virksom i den forsamlede menighet.  Men uten den Oppstandnes befalinger og øyenvitnenes vitnesbyrd, ville kirkens unike gudstjeneste og søndagsbruk aldri ha funnet sted. At Konstantins motiver skulle være opprinnelsen, gir ingen mening. 

Kirkens regulering før keiser Konstantin

Hvor kristne var i mindretall sammenlignet med synagogen (eks Alexandria og Roma), innskjerpet Elvira-synoden (ca 306) at søndagen er kirkens samlingsdag.  Poenget er rekkefølgen: Først den kirkerettslige regulering begrunnet i kirkens nåderett.  Deretter fulgte keiser Konstantins anerkjennelse av kirkens søndagsbruk, da denne dag fikk status som offentlig hviledag (321).  Eller sagt med andre ord: Kirkeårskalenderen har en annen kilde enn det verdslige kalendarium.  Dette sakforhold står fast uavhengig av keiserens motiver. Kirkens orden gikk foran og keiseren fulgte etter.  Påstanden om keiser Konstantin, som ”påbød søndagen som helligdag”,  er feil.  

Kristen kulturkritikk under «folkekirkelige» forhold

Søndagens status som hviledag var en kompromissfull begynnelse.  Det fremgår av kulturkritikk fra kirkens side, f eks ved Johannes Chrysostomos (d 407) og Augustin (d 430).  Kritikken gjaldt særlig tøylesløs livsstil, råskap, slavenes kår, hedenske fester, teater- og sirkusvirksomhet og annet.    

Konsilet i Laodikea (ca 380) innskjerpet at kristne skulle avholde seg fra arbeid på søndagene, så langt det var mulig.  Vedtaket illustrerer forholdet mellom lov og praksis, som for kirken var en folkepedagogisk utfordring.  Keiser Teodotius I fulgte opp med ytterligere konsesjoner i år 389, og fra da av fikk kirkens søn- og helligdager en dominerende plass i statskalenderen, mens festdager uten betydning for kirken ble beholdt.  Viktig for kirken var det keiserlige forbud mot sirkus og veddekamper på søndagene. Det viste seg lettere sagt enn gjort.

Kirkens rett og frihet

Kongeloven fra 1665 ga danskekongen eneveldig myndighet over kirkens ordninger.  Begrunnelsen var teorien om fyrstens forrettighet (prerogativ) over kirkens alter, og dermed hjemmel for den uinnskrenkede eller omfattende tolkning av Grunnlovens pgf 16.  Den er forsøkt tolket innskrenkende fra kirkens side, mens alternativet var en latent fristelse.  

Et stående eksempel er det bispemøte som våren 1977 sørget for at høymessereformen fra advent samme år ble gjennomført med påbud.  Dermed oppstod den «liturgistrid» som gjaldt menighetsmøtets iverksettende myndighet ved innføring av ny høymesseliturgi, godkjent med kongelig resolusjon. Det statsrettslige problem gjaldt det uavklarte forhold mellom Stortingets lovgivende myndighet og Kirkeregjeringens styrende myndighet, for med Kirkeordningsloven fra 1920 hadde Stortinget lagt til grunn den innskrenkende tolkning av Kongens myndighet (i kirkelig statsråd).  Dermed ga Kirkeordningsloven rom for menighetsmøtets iverksettende myndighet ved innføring av ny liturgi, godkjent med kongelig resolusjon.  Høyesteretts kjennelse i liturgisaken den 9. april 1987 fastslo at menighetsmøtets iverksettende myndighet var i strid med Grunnlovens pgf 16.  I klartekst: Kirkens gudgitte bekjennelse og rett var saken uvedkommende, og likeså den bekjennende menighets posisjon som handlende subjekt i Guds universelle kirke.    

Enevoldsmakt og parlamentarisme var ukjente begreper gjennom mange hundreår. Følgelig er også Konkordiebokens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden tause om statsmaktens og folkemaktens styringsrett i kirken.  Like fullt har kirken en annen rett enn fyrstemaktens rett.  Følgelig kan hverken statsmakt eller folkemakt begrunne kirkens søndagsbruk.  Dette visste Wittenberg-teologene med Martin Luther i spissen. De visste gjennom fedrestudier at forestillingen om kirkens myndighet til å fastsette ”noe som er i strid med evangeliet” (her i omfattende mening), den var ukjent for de første kristengenerasjoner (CA 28:33f).  Med adresse til pavedømmet: Kirken har ingen myndighet til å forandre læren, eller å avskaffe noen av de ti bud. ”Skriften har avskaffet sabbaten, ikke kirken.  For etter at evangeliet er åpenbart, kan en se bort fra alle de mosaiske seremoniene” (CA 28:59).  Avskaffelsen gjelder ikke hviledagen, men de mosaiske sabbatsforskrifter som ikke vedkommer menneskenes gudsforhold. Kirkens søndagsbruk med Herrens Nattverd i sentrum skal være det ukentlige gladvitnesbyrd om den evangeliske frihet inntil Herrens gjenkomst.  

Nevnte synoder i Elvira og Laodikea illustrerer kirkens frihet overfor fyrstemakten før og etter Konstantin.  ”Frie konsiler” (synoder) er fri til å stadfeste apostelordets lære, og dermed fri til å utøve gudgitt myndighet i gudstjenestelige ordninger.  Siden keiser Konstantin kom det spenningsfulle samvirke, utformet i bysantinsk kirkerett om fyrstens rolle som kirkens beskytter, forsvarer og bevarer (protector, vindex ac servator).  Anerkjent var fyrstens rett til å sammenkalle synoder og legge forholdene til rette for kirkens liturgiske og diakonale liv. Sett fra kirkens side, er apostelordets lære kirkens «skranke» mot maktmisbruk ved stat og folk – Cæsar og populus.  Alternativet antikristens kirkebedrag.  

Konklusjon

Kirkens søndagsbruk er ingen parallell til jødenes sabbat.  Kildene viser tilbake til den hendelse som begrunner kirkens opprinnelse: Jesu oppstandelse fra de døde, tidlig en søndag morgen.  Sedvanen vokste frem i aposteltiden: Å holde Herrens Nattverd på «Herrens dag», tidlig søndag morgen før arbeidstid. Denne sedvane gjorde kirkens opprinnelse og begrunnelse anskuelig i en dennesidig, jordisk historie.  Den Oppstandne er hos sine venner, virksom i den forsamlede menighet. Her gir han samfunn med sitt ofrede legeme og blod i velsignet brød og vin, og gjør kirkens søndagsbruk til en glad historie. Når senere kilder bruker ordet «sabbat» om søndagen, vitner ordbruken om erstatningsteologi og glidning i begrepene.  Innordnet Mose lov, ble søndagsbruken en trist historie.