Hva er kjønnsaktivistenes endelige mål?

Hva er et tredje kjønn? Er innføring av et tredje kjønn enda en mellomstasjon mot nye endringer som forkjemperne ikke ser seg tjent med å diskutere? Faglig leder av Skaperkraft, Øyvind Håbrekke, reiser med rette disse spørsmålene i Dagen 9. februar. La meg prøve å lete etter svar.

Under Oslo Pride i juni 2021 presenterte man boka «Frihet, likhet og mangfold. Kjønnsidentitet og seksuell orientering i rettslig, medisinsk og samfunnsvitenskapelig kontekst» (2021). Arrangøren av møtet var Oslo Pride, Universitetet i Oslo, Høgskolen i Østfold og Gyldendal forlag. Boka viser hvordan aktivistiske forskningsmiljøer arbeider for å fremme den nye kjønnsideologien. Kjønn betraktes her som et personlig valg, løsrevet fra biologiske fakta. «Lov om endring av juridisk kjønn» fra 2016 blir i boka omtalt som en foreløpig «transpolitisk delseier» på vei mot større mål.

Boka er oppfølging av et nylig avsluttet forskningsprosjekt som ble ledet av Anne Hellum, professor ved Det juridiske fakultet i Oslo. Anniken Sørlie var prosjektets ph.d.-stipendiat. Disse to er redaktører av boka. De viser til at «Norge tar mål av seg til å være et foregangsland hva angår rettsstillingen til lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønns-personer (LHBTI-personer)». Norge var det andre landet i verden til å innføre partnerskapslov (1993) og det sjette landet i verden til å åpne for likekjønnet ekteskap (2009). I 2016 fikk alle nordmenn rett til å bestemme om deres juridiske kjønn er mann eller kvinne.

Bokas hensikt er å vise at dette ikke er nok. For å realisere «idealet om kjønns- og seksualitetsmangfold» må det være mulig å gå ut over tokjønnsmodellen. Redaktørene skriver: «I denne boken forsøkes det å ta hensyn til at begreper som beskriver en persons kjønn og seksualitet, er personlig og noe individet selv bør ha definisjonsmakten over.» Utgangspunktet må være at «seksuell orientering og kjønnsidentitet er en viktig del av den enkeltes selvbestemmelsesrett», kan vi lese. Det er verd å merke seg at her blir både seksuell orientering og kjønnsidentitet betraktet som et personlig valg.

Et mål er å gjøre kjønn overflødig i lovverket. Det er unødvendig å markere kjønn i passet. Juridisk kjønn kan være en sensitiv opplysning som truer personvernet. Juridisk kjønn bør derfor begrenses til det som er strengt nødvendig. Ja, det reises spørsmål «om juridisk kjønn rett og slett bør avvikles» (s. 26)! Anniken Sørlie er misfornøyd med at juridiske menn fortsatt ikke har adgang til assistert befruktning. Hun støtter NOU 2020:14 som foreslår at man bør vurdere å gjøre Barneloven kjønnsnøytral, slik at ordene «kvinne», «mann», «mor», «far» og «medmor» ikke lenger blir brukt!

Bokas forfattere skjuler ikke at de tar stilling på et saksområde der det hersker stor uenighet av ideologisk og faglig karakter. Er kjønn selvbestemt eller bestemt av en persons arvestoff og kjønnsceller? Hva bør skje når det ikke er samsvar mellom en persons opplevelse av sitt kjønn og det kjønnet som ble konstatert ved fødselen (kjønnsinkongruens)? Hvor går grensen mellom sykt og friskt, mellom avvik og normalitet? Hva er god og forsvarlig behandling, hvem skal få slik behandling, og hvem skal tilby helsetjeneste for disse?

En paradigmestrid – slik omtaler statsviter Janneke van der Ros konflikten. Hun skriver: «Overgangen fra en sykdomsbasert forståelse til et identitetsbasert perspektiv på kjønnsidentitet, og forskyvning fra en tokjønnsmodell til kjønnsmangfold, betegner et dypt kulturelt skifte med helsefaglige og politiske implikasjoner.» Hun skriver at striden kanskje kan betraktes som en «overgang fra monopolistisk medisinermakt til gjenerobring av statsmakt». Hun er sterkt kritisk til dagens medisinske ekspertise og vil at politikere skal gå foran og vise vei.

Ulike interesseorganisasjoner er sterkt engasjert. På den ene siden står aktivistorganisasjoner som «Fri. Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold», «Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens» (PKI) og «Forbundet for transpersoner i Norge» (FTPN). Sammen med representanter for akademiske kjønnsforskermiljøer kjemper de for en selvbestemt eller flytende kjønnsforståelse og en desentralisert behandling av dem som sliter med kjønnsdysfori. På den andre siden finner vi bl.a. Harry Benjamins Ressurssenter (HBRS).

De fagmedisinske miljøene er tungt representert ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK), Folkehelseinstituttet (FHI), Den norske legeforenings fagstyre og Norsk psykiatrisk forenings styre. De ønsker en sentralisert og grundig faglig undersøkelse og behandling. Det er verd å merke seg at det regionale helseforetaket Helse Vest RHF ikke ønsker at Haukeland sykehus skal tilby slik behandling. På faglig grunnlag hevder de at hormonell og kirurgisk behandling «bør sentraliseres til ett nasjonalt behandlingssted slik det skjer i dag pga. tilstandens sjeldne forekomst og biopsykososiale kompleksitet». Tidligere helseminister Bent Høie og Helsedirektoratet har imidlertid kjempet politisk for en desentralisert behandling, der man også kan drive hormonbehandling og visse typer av kirurgi. Striden fortsetter, og kjønnsaktivister og en del politikere setter seg stadig nye mål.

«Bør registrering av juridisk kjønn avvikles?» Dette er tittelen til advokat Lars Arnesens bidrag i boka. Her betrakter han loven om endring av juridisk kjønn som «den første og foreløpige følgen av en endret tankegang». Han håper at økt bevissthet rundt personvern skal føre til at kjønnsidentitet ikke lenger skal registreres offentlig, på linje med den enkeltes etnisitet, religion, seksuelle orientering og politiske oppfatning. Et unntak kan være i forbindelse med forskning og statistikk, skriver han.

En internasjonal strategimanual gir Lars Arnesen ros for sin medvirkning. «Only Adults? Good Practices in Legal Gender Recognition for Youth» ble i 2019 publisert av IGLYO, en internasjonal aktivistorganisasjon for LHBTQI-ungdom med hovedkontor i Belgia. Manualen anbefaler at man bør unngå offentlig diskusjon om de endringene man ønsker å få gjennomført. Man bør påvirke sentrale politikere indirekte via ungdomspolitikere, som stimuleres til å virke innad i partiene som representanter for en fremtidsrettet grasrotbevegelse. Man bør invitere seniorpolitikere til å plassere partiet «på den rette siden av historien». Det er viktig å oppnå juridiske rettigheter uten at dette blir assosiert med diagnoser og medisinsk behandling, noe som skaper debatt og motstand, kan vi lese i manualen.

I tidsskriftet Kritisk Juss nr. 2, 2017 reiste Lars Arnesen spørsmålet: Bør retten anerkjenne mer enn to kjønn? Han hevder her at dagens praksis med å beholde to obligatoriske kjønnsmarkører (F og M) i pass og identitetspapirer er ulovlig forskjellsbehandling og må opphøre. Han skriver at et tredje kjønnsalternativ (X) må bygge på kjønn som et «mer mangfoldig, flytende og foranderlig konsept».

En X i passet vil åpne for å «reservere seg fra samfunnets systematiske todeling i gitte tilfeller», skriver han. Det er verd å merke seg dette. Det er i dag ingen kontroll med at de som skifter kjønn, virkelig er transpersoner. Hvem som helst kan skifte kjønn uten begrunnelse og uten noen som helst kontakt med helsevesenet. Tilsvarende vil betegnelsen X kunne brukes også av personer som på denne måten vil gi sin støtte til en flytende kjønnsforståelse. Dette er forenlig med IGLYOs ønske om at et tredje kjønn X skal brukes når et individ ikke ønsker at deres juridiske kjønn skal være kjent. Det er ikke vanskelig å forstå at dersom flere og flere velger å bruke X, vil kjønnsbegrepet med tiden miste mening.

En fremtidsvisjon synes å være at kjønn skal være uten offentlig interesse. Kjønn skal ikke registreres ved fødselen, heller ikke i noe offentlige arkiv. Dermed trenger ingen å oppgi at de har endret kjønn, for dette er en privatsak. En naturlig følge er at alle kjønnsspesifikke ord, inkludert pronomener som «hun» og «han», fjernes.

Judith Butler er en amerikansk filosof, feminist og kjønnsforsker som er verdenskjent for sin innflytelse på skeiv teori. Selve tanken om at det finnes to kjønn, er manipulerende, mener hun. Butler forkaster enhver forestilling om at kjønn og gender er noe fast. Kjønn er et flytende begrep. Dennis Altman – en australsk aktivist – hevder: «Dersom vi aksepterer at kjønn er flytende, er det meningsløst å opprettholde et binært skille mellom hetero- og homoseksualitet.»

Det endelige målet for norske kjønnsaktivister har så langt ikke kommet tydelig til uttrykk. Det er trolig en del av deres strategi. Men bak det ideologiske engasjementet kan man skimte en idealistisk, men utopisk likestillingstenkning, der man vil fjerne fokuset på alt som gjør oss mennesker forskjellige. Vår tids postmoderne filosofi vil endre vår tenkning ved at våre begreper får nytt innhold. Språk skaper virkelighet. Dersom vi slutter å snakke om raser, vil rasisme opphøre. Dersom vi slutter å dele mennesker inn i mann og kvinne, får vi likestilling og slutt på kvinnediskriminering, er det visst noen som tenker. Det ideelle samfunn oppnår vi når alle fritt kan bestemme hvem de er, og der det er straffbart å krenke andre menneskers selvbestemte identitet.

Men virkeligheten er ikke slik. Vi ser med egne øyne at mennesker er ulike. Da er det viktig å fastholde at alle mennesker har samme menneskeverd. Men vi blir ikke kvitt rasediskriminering ved å slutte å snakke om hvite og svarte. Menn og kvinner blir ikke mer likestilte ved at vi slutter å snakke om kjønn. Fortsatt vil to mennesker ønske å inngå ekteskap for å leve trofast sammen og bli far og mor til felles barn. Å tro at det i fremtiden skal være ønskelig og mulig å løsrive kjønn fra biologi, er en destruktiv illusjon, som det er all grunn til å motarbeide.

Anette Trettebergstuen er regjeringen Støres kultur- og likestillingsminister. Hun vil ved lov innføre et tredje juridisk kjønn X, og bør svare tydelig på spørsmålet: Hvem skal få bruke betegnelsen X i passet: De meget få som av medisinske grunner ikke kan karakteriseres entydig som mann eller kvinne? Eller: De som opplever at «mann» eller «kvinne» ikke er en dekkende betegnelse på dem selv? Eller: Alle som av ulike grunner mener at kjønn er et begrep som ikke hører hjemme i et likestilt samfunn?

Eventyrforfatteren H.C. Andersen skildrer hvordan smarte skreddere påfører keiseren klær som er så fine at dumme mennesker ikke kan se dem. Og alle gode borgere uttalte sin beundring mens keiseren spankulerte langs gaten i sin nye stas. Inntil et lite barn sa sannheten: «Men han har jo ikke noe på seg!»

Ikke alle tidens ideologier tåler møtet med virkeligheten. Når vanlige folk innser at aktivistenes følelsesbaserte kjønnsideologi kolliderer med fornuft, biologi og erfaring, vil trolig et barns kjønn fortsatt bli bestemt ved et raskt blikk mellom bena på den nyfødte eller ved en blodprøve. Akkurat som før.