Hva kommer i kjølvannet av ”Det livssynsåpne samfunn”?

Hva kommer i kjølvannet av ”Det livssynsåpne samfunn”?

Hvilken politikk skal de statlige myndigheter i vårt land ha på tros- og livssynsområdet? Spørsmål som omhandler myndighetenes forhold til utøvelse av tro og livssyn debatteres i mange fora i kjølvannet av utredningen ”Det livssynsåpne samfunn”. Denne er utarbeidet av et regjeringsoppnevnt utvalg, også omtalt som Stålsett-utvalget, og den ble lagt fram i januar i år. Utredningen skal ut på en bred høring.

På sitt svært omfattende saksfelt har utvalget satt opp åtte prinsipper som legges til grunn for de vurderinger og forslag de kommer med:

1. Tros- og livssynsfriheten beskyttes for alle.
2. Den enkeltes tros- og livssynspraksis må ikke krenke andres rettigheter og friheter.
3. Ikke-diskriminering: Staten må ikke utsette noen for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling på grunn av deres tros- eller livssynspraksis.
4. Det legges aktivt til rette for alle borgeres tros- og livssynspraksis.
5. Likebehandling: Staten bør tilstrebe at enhver borger får – i prinsipp og i rimelig praksis – samme grad av støtte til sin tros- og livssynsutøvelse.
6. Statens aktive tros- og livssynspolitikk må i sin utforming vurderes opp mot sentrale fellesverdier: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling.
7. Organisert tros- og livssynsutøvelse som mottar statlig støtte, må forventes å vise vilje til åpenhet og vise annen tros- og livssynsutøvelse den samme respekt som en selv forventer og nyter godt av.
8. Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.

Det foreligger ingen enighet om hvordan disse prinsippene skal avveies mot hverandre i praksis, heller ikke innen utvalget. I valgsituasjoner må nødvendigvis noen prinsipper få forrang. Det interessante og avgjørende blir derfor hva eller hvem som gis forrang. Hvor vil definisjonsmakten ligge?

Når det gjelder den offentlige skolen, sier utvalget at den ikke skal være et sted for forkynnelse, men heller ikke et religionsfritt rom. Elever skal ha rett til å synliggjøre og utøve sin religiøse eller livssynsmessige tilhørighet også innenfor skolens ramme. Det bør være rom for bruk av livssynsbaserte plagg og symboler, og det bør være mulighet for elevinitierte samlinger i friminutter. Så lenge aktivitetene springer ut fra elevene selv, skulle dette bety en åpning for så vel kristne skoleandakter som muslimsk bønn, samt arrangement i regi av ikke-religiøse organisasjoner.

Likevel kan det være skjær i sjøen når det gjelder likebehandling og ikke-diskriminering i praksis. I utvalgets innstilling står det at staten kan favorisere økonomisk noen grupper fremfor andre. Det skal lønne seg økonomisk å identifisere seg med de verdier staten ønsker å fremme. Likestilling mellom kvinner og menn og med hensyn til homofili er spesielt nevnt. Denne form for selektivitet når det gjelder økonomisk støtte er et sterkt signal om hva som generelt anses akseptabelt fra statlig hold.  Organisasjoner som står for et klassisk, bibelsk syn i sentrale etiske spørsmål kan risikere å bli utdefinert av for eksempel skoleledere fordi de assosieres med ”feil” ideologi.

Hva med fellesarenaer i en skole med et mangfold av ulike religioner og livssyn? Med de sterke føringer for likebehandling som utvalget legger til grunn, vil mange vanskeligheter kunne oppstå. Hva med for eksempel skoleavslutning før jul? Selv etter at skolens tradisjonelle kristendomsundervisning er blitt erstattet av allmenn orientering om religion, livssyn og etikk, har det mange steder blitt arrangert skolegudstjenester. Mulighet for fritak er gitt i samsvar med prinsippet om religionsfrihet. Likevel har skolegudstjenester også vært kontroversielt i lang tid. Det er særlig Humanetisk Forbund, en aktiv forkjemper for sekularisme, som hvert år problematiserer det som måtte finnes av kristne innslag i den offentlige skolens fellesarenaer.  

Dersom likebehandlingsprinsippet kjøres så rigid som utvalget legger opp til, vil en skolegudstjeneste på en skoles offisielle program oppfattes som brudd på dette prinsippet. Eller skal en skole måtte demonstrere livssynsmessig åpenhet med flere likeverdige tilbud, ikke bare fritaksmuligheter for deltakelse i forkynnende sammenhenger?  Skulle en slik tankegang vinne fram, ville et fåtall kunne dominere ved å insistere på likebehandling for enhver pris. Også på steder der skolegudstjenester nå ønskes av mange, kanskje også av en skoleledelse, vil et fåtall lettere kunne forhindre dem enn i dag. For ikke å provosere noen, vil det letteste være å legge opp til felles samlinger med et innhold som «alle» kan godta. Det sikre blir da å holde seg innenfor statens verdier- dvs ikke utfordre det som den politiske og kulturelle eliten definerer som politisk korrekt.

Utvalget har som mål å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Det vil skaffe rom for tro og livssyn i offentlige institusjoner som skolen. Skolen skal være en ramme med rom for ulike tros- og livssynsuttrykk, men som institusjon skal den ikke fremme noe bestemt, dvs heller ikke den kristne og humanistiske arv som den norske stat etter sin grunnlov bygger på. Et flertall i utvalget ønsker å erstatte den aktuelle grunnlovsparagrafen med et rent sekulært formål. Man må derfor forvente at sekularisme ligger som en undertekst i deres tenkning. Når sekularismen er overordnet, hvilken reell åpenhet vil det gi i skolens liv for religiøst funderte livssyn?

Hvordan vil en angivelig støttende politikk på tros- og livssynsområdet komme til å arte seg? Høringsrunder og offentlig debatt vil forhåpentligvis virke avklarende og gi bidrag til en mer konstruktiv tilnærming til tro og livssyn enn mye av det utvalget står for.