Hva konstituerer kirkens enhet? (2/07)

Den lutherske reformasjon bygger på en meget presis gjennomtenkning av disse ting, og gir dogmatisk autoritet bare til utsagn som bygger på en naturlig tolkning av de mest relevante tekstavsnitt, hvor en samtidig legger stor vekt på at GT skal fortolkes i lys av NT. Overfor tradisjonen viser den lutherske reformasjon både en kritisk og en positiv holdning. Det kommer til uttrykk ved at en fastholder den økumeniske læretradisjon der det ikke kan påvises at den åpenbart er i strid med de aktuelle bibeltekstene (det gjelder f. eks. barnedåpen), men avviser den der en finner at de nytestamentlige læreutsagn åpenbart går i en annen retning (det gjelder f. eks. messeofferlæren).

Det er imidlertid ikke alle spørsmål av kirkelig og teologisk interesse som lar seg avgjøre entydig på denne måten. Trofast mot sine prinsipper fastholdt den lutherske reformasjon at spørsmålene da må forbli åpne; her er det fullt ut legitimt å tenke og argumentere ulikt. Denne såkalte adiaforalæren ble først og fremst gjort gjeldende i forhold til liturgi og kirkeskikker, men kan selvsagt med rette utvides til andre spørsmål der det ikke er saklig grunnlag for å kreve bekjennelsesmessig entydighet. Vi trenger slett ikke å være enige om alt for å kunne fastholde kirkens enhet i læremessig forstand. Samtidig forutsetter adiafora-læren at det er reell frihet kva disse ting angår; i en gitt konflikt kan ikke den ene part kreve lydighet fra den andre under påpekning av at dette dreier seg om et adiaforon.

Det prinsipielt problematiske ved Kirkemøtets vedtak i homofilisaken er at det i realiteten avviser denne forståelsen av enhet og uenighet i kirken og erstatter den med en tenkning om bibelsk begrunnet lærepluralisme. Kirkemøtets vedtak tar nemlig utgangspunkt i Lærenemndas understrekning av “Skrifta som øvste norm for det kyrkja lærer” og presiserer at det også gjelder “i etiske spørsmål knytte til homofilt samliv.” Det kunne i og for seg danne utgangspunkt for en argumentasjon for at homofili-saken på bibelske premisser må forstås som et adiaforon, men både Lærenemnd og Kirkemøte innser at det er en strategi som ikke holder. En har da bare en mulig utvei for å få rom for det nye syn, og det er å hevde at begge de aktuelle alternativer er bibelsk begrunnet: “Samtidig konstaterer Kyrkjemøtet at Lærenemnda, ut frå ei samla forståing av dei bibelske skriftene, er delt i vurderinga av homofilt samliv i partnerskap.” En åpner derfor for en endring av den kirkelige praksis på dette punkt, samtidig som en vil anse begge syn som kirkelig legitime og derfor slår fast “at det òg for framtida er kyrkjeleg grunngiving for ikkje å ordinere, vigsle, tilsetje eller gi tenestebrev til homofilt samlevande i partnerskap”.

Les hele artikkelen i Troens Ord nr 2/07.