Hva KrF bør prioritere

«Et historisk nederlag» var Hilde Frafjord Johnsons dom to dager senere. Resultatet av avstemningen ble ikke slik Kjell Ingolf Ropstad og KrF hadde ønsket. Men de lyktes med å engasjere Stortinget, pressen og folket i meget viktige verdispørsmål som vi ikke bør bli ferdig med. 

Individuell selvrealisering og likestilling er nå på en kritikkverdig måte blitt opphøyd til overordnede etiske idealer. Bakgrunnen for stortingsdebatten 26. mai kan kort beskrives slik: Ekteskapsloven og bioteknologiloven ble i 2008 endret slik at to av samme kjønn kunne gifte seg og få barn. Far kunne erstattes av «medmor». Det biologiske båndet mellom mor, far og barn ble bevisst brutt, på bekostning av barnets rett til å «kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem» (FNs barnekonvensjon 7.1).

Abortloven hadde allerede fra 1978 gitt en kvinne rett til å få fjernet sitt ufødte barn innen 12. svangerskapsuke. Den kalles lov om selvbestemt abort. Dette er misvisende. Intet ufødt barn har noen gang bestemt seg selv til å bli abortert.  Kvinnen er tildelt suveren «selvbestemmelse» over et annet individs liv. Loven er i seg selv en sorterings-tillatelse. Avgjørende er om hun betrakter barnet som «ønsket» eller «uønsket». Noen begrunnelse er ikke nødvendig. Barnets livsrett og menneskeverd er ikke ivaretatt. Mange følelser er knyttet til provosert abort. Det må ikke få oss til å se bort fra hva det egentlig dreier seg om.

Stortingets flertall videreførte nå den ideologien som lå til grunn for de lovendringene som er nevnt ovenfor. Hilde Frafjord Johnson forsøker å skille kvinnens selvbestemmelse i abortspørsmålet fra anvendelsen av ny teknologi til sorteringsformål. Dette skillet kan neppe fungere i praksis. Foreldre ønsker at barnet deres kan komme til verden med de beste forutsetninger for å leve et godt liv. Når kvinnens «selvbestemmelse» er gjort til udiskutabelt grunnlag for avgjørelsen, er det ikke uventet at mange kvinner ønsker mest mulig informasjon om barnet før bestemmelsen skal tas. Ultralydtilbudet for alle gravide og NIPT-testen har nettopp dette som et formål. Undersøkelsene kan avdekke en rekke helsemessige avvik og arvemessige disposisjoner, inkludert kjønn. Alle vet at dette fører til sortering etter egenskaper. Færre barn blir født med Downs syndrom. Stadig flere avvik kan registreres, og testene blir mer tilgjengelige. Det blir vanskeligere å unngå sortering etter kjønn. I noen land er det blitt et stort underskudd på kvinner.

Noen bruker likestilling som argument der forholdene ikke kan sammenliknes. Å donere egg er langt mer krevende enn å  donere sæd. Enslige kvinner kan føle seg diskriminert dersom de ikke kan få barn på lik linje med par. Nå har de vunnet frem. Få synes å være opptatt av barnets behov og rettigheter. Det er barnet som nå blir diskriminert.

Noen mener at denne utviklingen ikke kan snus. Jeg er ikke enig. Men det krever tålmodig innsats over lengre tid. Politikere må tenke lengre enn en valgperiode. Unge i dag tror ikke på myten om «celleklumpen». Å fjerne ørne-egg er forbudt, for å verne om ørnens rett til å leve. Hvorfor skal ørne-egget i reiret ha et sterkere vern i norsk lov enn barnet i mors liv? Stadig flere lengter etter en far som de aldri fikk møte eller ha nærkontakt med. Noen spør etter søsken som aldri ble født. Et økende antall unge kan stille sin mor, og lovgiverne, til ansvar for valg som fikk store konsekvenser for deres liv. 

KrF bør ikke nedprioritere sitt engasjement innenfor abort- , og gen- og bio-politikken, slik Berit Aalborg og Hilde Frafjord Johnson ønsker. Stortingsflertallet har beveget seg i verdi-liberal retning. Det er ikke KrFs skyld. I Stortinget var det menneskeverdet og barns rettigheter som led nederlag, ikke KrF. KrF bør utarbeide en langsiktig strategi for å forsvare ufødte barns rett til å få leve, og for å gjenreise respekten for barnets rett til å «kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Et parti som prioriterer dette, fortjener varm og bred oppslutning.