Hva med endringen i Grunnlovens § 2?

Den 21. mai blir bestemmelsen i Grunnlovens § 2 om den evangelisk-lutherske religion som statens religion tatt ut og erstattet med en bestemmelse om den kristne og humanistiske arv som statens verdigrunnlag. Noen beklager dette og mener at noe verdifullt dermed går tapt, mens andre ønsker utviklingen velkommen. Det kan derfor være behov for å tenke nøyere gjennom både positive og negative sider ved det som her skjer.

Det er viktig å være klar over at det som her skjer, kommer som et resultat av en lang utvikling som har undergravd både juridiske og sosiologiske aspekter ved stats- og folkekirkeordningen. Det er lenge siden § 2 har hatt reell betydning i den forstand at den har påvirket lovgivningen. Allerede innføringen av parlamentarismen i 1884 svekket muligheten for å sikre samsvar mellom evangelisk-luthersk lære og statens lovgivning. Dette har vi sett gjentatte eksempler på gjennom det 20. århundre. Endringene i ekteskapslovgivningen i 1918, 1991 og 2009 legger alle til grunn en annen ekteskapsforståelse enn kirkens. I 1969 forsvant den konfesjonsbundne kristendomsundervisningen i skolen. I 1975 fikk vi loven om selvbestemt abort. Og i 1983 fastslo Høyesterett i forbindelse med saken mot Børre Knudsen at Grunnlovens § 2 ikke medførte forpliktelser for Stortinget som lovgiver utover det som gjaldt rent kirkelig lovgivning.

Dette henger selvsagt sammen med endringer i religiøs adferd og svekket oppslutning om kirkens lære i befolkningen i sin alminnelighet. Det er kanskje ikke uten videre grunnlag for å si at folk flest er mindre religiøse enn før, men det religiøse engasjement er utvilsomt mye mer mangfoldig både når det gjelder adferd og trosinnhold. Omtrent halvparten av alle besøk i Den norske kirke skjer nå i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. Ifølge tall fra 2008 deltar 7 % av befolkningen på gudstjenester månedlig eller oftere, og det er 26 % som sier de tror på en Gud som er opptatt av hvert enkelt menneske. Den reelle religiøse identitet hos mange av folkekirkens medlemmer må slik sies å være uklar.

Denne utviklingen er på mange måter beklagelig. Den kristne kirke har vært det ideologiske fundament og en felles moralsk og religiøs referanseramme for det norske folk siden lenge før 1814. Vi tror dette har vært til stor velsignelse. Og selv om henvisningen til vår kristne arv består også i den nye § 2, er det ingen tvil om at endringen henger sammen med at forholdet mellom kirke og folk er svekket.

Spørsmålet er imidlertid hva som er en vellykket kirkelig strategi i møte med denne utviklingen. Det å ville beholde folkekirken som ramme om folkets religiøse mangfold for enhver pris har mange uheldige sider. Det svekker lett tydeligheten i kirkens budskap ved at kirkens representanter tier med det de vet provoserer flertallet av dens medlemmer. Både kirkens strev med å fastholde en bibelsk forankret samlivsetikk og problemet med å kombinere et bibelsk budskap om dom og frelse med det å være samlingssted for et folk i krise kan forstås som uttrykk for dette. Det kan heller ikke være tvil om at en grunnlovsfestet folkekirke kan ha fristet politikere til å bruke kirken for egne formål på en måte om ikke alltid har gagnet arbeidet med å formidle kirkens budskap på dets egne premisser.

Vi er derfor av den oppfatning at både kirke og folk vinner mer enn de taper ved grunnlovsendringen 21. mai. Vi får en lovgivning som er mer realistisk i den forstand at den våger å gi uttrykk for det religiøse mangfold som er et faktum i Norge i dag. Slik gir den oss hjelp til realistisk virkelighetsorientering. Samtidig får kirken større frihet til å være kirke på egne premisser. Det forutsetter imidlertid at kirken er i stand til å ta inn over seg at den konstantinske folkekirkelighet, som har vært den gitte ramme for kirkelig arbeid i Europa siden lenge før kirken kom til Norge, faktisk er blitt borte. I en slik situasjon kan ikke kirken jakte på innflytelse gjennom lovparagrafer, men er avhengig av å fungere som en minoritet på et livssynsmarked som er fullt av andre aktører. Det er en situasjon kirken ikke burde være redd for; gjennom de første tre hundre år av sin historie var det kirkens situasjon overalt, og mange steder har det vært slik alltid. Men det gir andre utfordringer enn folkekirkens. Og det er de utfordringene vi nå må ha mot til å ta inn over oss ved å prioritere forkynnelsen av lov og evangelium i samsvar med den bibelske åpenbaring uavhengig av i hvilken grad den aksepteres i samfunnet og dets lovgivning.

For FBBs teologiske nemnd
Knut Alfsvåg, leder