Hva saken gjelder - Splitter homofil praksis kirken?

Dette er en bearbeidet versjon av en artikkel i Lære og liv 38 (2011)/2: 34f med tittelen ”Vi forkynner Kristus korsfestet (1Kor 1,23).” Samme artikkel stod trykt, uten fotnoter, i Dagen 27.06.11 (”Om kirken og seksuelle synder”).

Utgangspunkt: uenige om homofili, enige om Evangeliet?

Kan kirken sies å stå sammen om Evangeliet når den rommer forkynnelse og sjelesorg med hensyn til homoseksuelt samliv som går i motsatt retning? Det er problemstillingen jeg skal forsøke å belyse i denne artikkelen.

Dermed berører vi forholdet dogmatikk og etikk i spørsmålet om kirkens enhet. Artikkelen presenterer et argument og gir ingen uttømmende behandling av kirkesplittelsens problem, heller ikke når det gjelder homofilt samliv.

Jeg vil ta utgangspunkt i tvisten mellom Carissimi og Stavanger bispedømme om homofili og kirkesplittelse. Her, som ved flere tilfeller i debatten i Dnk om homofili de siste år, har det blitt henvist til at de som er ”liberale” i etikken holder fast ved Evangeliet og forkynner Kristus og dermed må tas imot i kirken. Stavanger bispedømmeråd hevder i sitt forsvar for Stavanger biskops konklusjon i dialogen med prestegruppen Carissimi vinteren 2011 at ”vi står samlet om evangeliet” på tross av uenigheten om homofilt samliv.[1]

Før vi sikter mot en avklaring av spørsmålet jeg har stilt, skal vi kaste et kjapt blikk på et aspekt ved kirkelig splittelse i vår egen historie tidlig på 1900-tallet.

Kirkesplittelse etter den liberale teologi

Den såkalte ”liberale teologien” har tradisjonelt ikke vært hegemonisk i Den norske kirke (Dnk). Jeg tenker her på liberal teologi i den opprinnelige betydningen av begrepet: forsøk fra 1800-tallet av på å bringe den kristne troen på høyde med hva førende vitenskapsteori sa mennesket kunne vite noe om. Man ville oppdatere troen i forhold til moderniteten. I flere kirker var det på begynnelsen av 1900-tallet strid om den liberale teologiens hjemstavnsrett i kirken. Den katolske kirke hadde sin ”antimoderniststrid”. Tilsvarende foregikk i større eller mindre grad i den anglikanske kirke, i tyske evangeliske kirker og i Sverige, for å nevne noen eksempler. I Norge var kirkestriden på begynnelsen av 1900-tallet særlig intens.

Kirkestriden var en brytning om den liberale teologiens plass i kirken. Resultatet var at denne ble sikret et visst rom i Dnk, men stillingen dens var stadig problematisk, og den representerte intet hovedløp i norsk kirkeliv. Historien om kirkestriden er ikke emne for det følgende, men jeg nevner den her for å sette et aktuelt teologisk stridspunkt i relieff.

Den liberale teologien ville ta moderniteten på alvor. Kort sagt ble naturlovene, slik de allerede i stor grad var blitt kartlagt av vitenskapen, sett som absolutte, og det som stred mot disse måtte vike fra dannede menneskers forestillingsliv. Dette fikk konsekvenser for den kristne læren, for her var flere førmoderne forestillinger, som jomfrufødsel og oppstandelse fra de døde. Den liberale teologien hadde ikke rom for disse lærepunktene i sin tradisjonelle form. På den andre siden så denne teologien et stort etisk potensial i de kristne kildene, og den hadde som helhet et etisk preg. Det var på denne tiden ikke stor uenighet i kirken om etiske spørsmål.

I vår tid er det i åndslivet ikke like trangt rom for tro på brudd på naturlovene. Dette kan delvis henge sammen med den globaliserte situasjonen hvor ulike kulturer og virkelighetsoppfatinger, også religioner, stadig møtes. Mennesker på ulike ”modernitetstrinn” kommer i berøring med hverandre. Den postmoderne tilstanden i Vesten de siste tiår innebærer dessuten en oppgivelse av det strenge moderne prosjektet. På den andre siden har menneskelig emansipasjonstrang allerede passert et nivå hvor flere kristne normer blir uakseptable. I kirken strides det i dag først og fremst om etiske og ekklesiologiske spørsmål.

Fordi brytningen mellom bibelforankret, førmoderne teologi og en teologi som fristilte seg fra denne i moderne tid har vært knyttet til dogmatiske spørsmål, er vi vant til å finne kriteriet for kristendom og kirkefellesskap her. Dette har gjort at det er vanskelig å omstille seg til en ny situasjon hvor klassisk dogmatikk ikke nødvendigvis medfører klassisk etikk.

Sonet synd kan ikke kirken forsone seg med

Homoseksuell praksis omtales aldri positivt i Det nye testamente, men avvises på det strengeste de ganger spørsmålet berøres (Rom 1,26f; 1Kor 6,9; 1Tim 1,10). Dette knyttes til motsetningen mellom hedensk og kristen kult og ses som uttrykk for frafallet fra Gud. Frem til vår tid har den kristne kirke holdt fast ved Bibelens avvisning av homofilt samliv.

Med meningsskilnaden som har oppstått om homoseksuelt samliv i kirken fra slutten av 1900-tallet har det blitt spurt hva som er dette spørsmålets læremessige status og om det splitter kirken. Dnks dokumenter forutsetter at homofilispørsmålet er et lærespørsmål, men det sies at dette ikke har en så sentral plass i den samlede lærecorpus at uenighet nødvendigvis må medføre kommunionsbrudd.[2] Biskop Pettersen i Stavanger og den øvrige kirkeledelsen hevder at de forkynner Kristus uanfektet et nytt syn på dette spørsmålet.

Spørsmålet blir på bakgrunn av dette hva det vil si å forkynne Kristus. Mitt argument er slik: Når man forkynner Kristus, forkynner man den inkarnerte Guden som sonet verdens synder på korset, homofilt samliv blant disse. Apostelen Paulus sier at ”vi forkynner Kristus korsfestet” (1Kor 1,23 NO1930). Ifølge Konkordieformelen lærer man egen synd å kjenne av se hva Kristus har gjort. Derfor heter det der også at ”forkynnelsen av Kristi, Guds Sønns lidelse og død er en alvorlig og forferdende forkynnelse og vitnesbyrd om Guds vrede”.[3] Når Jesus uttaler i Getsemane: ”Min sjel er bedrøvet inntil døden” (Matt 26,38 NO1930), erfarte han byrden av all begått synd i menneskeheten. Oppgjøret med av en av dem, homofilt samliv, kan for det ene ikke da være et ”synspunkt” eller en ”mening” blant flere mulige i kirken. Det er tvert imot en del av Kristi identitet som Forsoner.

Man kan for det andre ikke over tid og uten oppgjør leve i det som Kristus har dødd for eller forsvare slik praksis og likevel regnes som kristen. Da sier man implisitt at Kristi død ikke gjelder absolutt i og med at en kristen er død fra det som Kristus er død for (Rom 6). Man skjuler i så tilfelle at Kristus har sonet dette som synd som han led straffen for da han frembar legemet sitt som et offer til soning av Faderens vrede over synden, og som han evinnelig bærer sårene for. Johannes så i sin visjon av den himmelske tilbedelsen et slaktet lam stå i sentrum for liturgien (Åpb 5). Uten interaksjonen mellom Faderen og Sønnen i forsoningen, uten menneskehetens status som fallen og dommen loven feller over denne, blir Kristi verk absurd.

Når kirkeledelsen hevder seg å forkynne Evangeliet til tross for sin nye etiske lære, isolerer den i virkeligheten evangeliet fra Kristi kamp for syndtilgivelsen og gjør det til en idé uten basis i frelsesverket. Den forkynner da en abstrakt Kristus som ikke har vært gjennom straffen for hver synd som er skjedd i historien.

Motsetningen viser seg også på det praktiske plan. Den ene presten går til dem som lever i homofilt samliv og forkynner evangeliet inn i deres situasjon idet han fremholder løftet om syndstilgivelse for Jesu Kristi skyld, dem til evig salighet. Han formaner dem ”på Kristi vegne: La dere forsone med Gud” (2Kor 5,20). Nestemann kommer derimot og frister dem til å fortsette samlivet. I dette tilfellet står de overfor Kristi motstander. Å tale om kirkelig enhet i dette tilfellet er dermed i virkeligheten en tildekking av motsetningen mellom to kirker i og med at Evangeliet er kirkens basis. Begrunner man den angivelige enheten i evangeliet, legger man et annet evangelium til grunn.

I virkeligheten har man i store deler av Dnk i dag frasagt seg muligheten til å forkynne Evangeliet for de homofile. For både heterofile og homofile har Kristus stedfortredende levd et rent seksualliv. Han har oppfylt loven i vårt sted også på den måten. Det er et godt budskap. Det nye synet på homofilt samliv er på bakgrunn av dette en fornektelse av Kristus og det han har gjort.

Konklusjon

Nøytraliseringen av homofilispørsmålets kirkelige splittelsespotensiale begrunnes av enkelte i Evangeliet. Imidlertid viser det seg at man kan tilbakeføre uenigheten om homofilt samliv til evangelieforståelsen. Alt er ikke like sentralt i kristendommen. Men spørsmålet om homofilt samliv vedrører troens kjerne. Kristus har sonet heterofil og homofil synd. Det har jeg forsøkt å klarlegge i denne artikkelen.

Det er dermed to evangelier vi står overfor i dette ordskiftet, og dermed er kirkefellesskap utelukket. Åpner man for kirkefellesskap på en annen basis enn nåden i Kristus, sier man implisitt at kirken har en annen grunnvoll enn ham, slik han erkjennes gjennom sitt og apostlenes ord. Det er en slik enhet utenom Kristus Dnk, Pettersen og Stavanger bispedømmeråd legger opp til, og ikke enheten i ham. Det handler denne debatten dypest sett om.

Noter

[1] Brev fra Stavanger biskop til Carissimi 25.02.11: Tilsyn og nattverdfellesskap i Stavanger bispedømme, www.kirken.no/stavanger/tekstsider.cfm [15.03.11].

[2] Skriftforståelse med særlig henblikk på homofilisaken: Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop, Oslo: Kirkerådet 2006 (heretter: LN II): 22ff (3.1); Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Tunsberg biskop vedrørende prosten Asle Dingstad, Oslo: Kirkerådet 14 mars 2000 (heretter LN I): 57 (4.2.5); 50 (4.2.2); 59 (4.2.6). Se også: 126 og 137. Se også Kirkens enhet og troens fundamenter, innstilling til Bispemøtet høsten 1997: 17 (pkt. 11); 31f (sammenfatning).

[3] FC Ep. V.