Hva sier Bibelen om homoseksualitet?

I V.L. 24.3. ble Jacob Jervell utfordret til å gi en "redegjørelse om hva grunnteksten i Bibelen sier om homoseksualitet". Jervells svar i V.L. 8.4. gir grunn til noen kritiske merknader og viser behovet for å hente fram et noe større bakgrunnsmateriale.

"Om homofili sier Bibelen ingenting," sier Jervell. Heller ikke sies det noe om lesbisk kjærlighet og partnerskap. Det eneste Bibelen taler om, er homoseksuelle handlinger begått av hetereoseksuelle, og det som fordømmes i 1 Kor 6,9 synes å være pederasti, "gutteskjending". Det samme har for øvrig vært hevdet av biskop Sigurd Osberg ved flere anledninger (senest i Aftenposten 14.3.). En slik fremstilling kan i beste fall sies å være mangelfull, i verste fall direkte feilaktig.

Homoseksualitet i antikken

Det er riktig at pederasti, dvs. et erotisk forhold mellom en voksen mann og en ung gutt, var utbredt i antikken, særlig blant grekerne. De betraktet ungguttens kropp som spesielt vakker og attraktiv, og det var vanlig at voksne menn hadde et forhold til unge gutter i alderen 12-18 år. I et slikt forhold var den voksne den aktive "elskeren" (gresk: erastes) og unggutten den passive "elskede" (gresk: eromenos). I disse forholdene var det altså en markert alders- og rolle-forskjell, og ifølge den amerikanske forskeren Robin Scroggs er det slike nedverdigende og umenneskelige forhold Paulus vender seg mot (The New Testament and Homosexuality, 1983). Antikken - og i særdeleshet Paulus - kjente nemlig ikke til noen annen form for homoseksualitet enn pederasti.

Som historisk fremstilling er dette feilaktig. Antikken kjente ikke bare til "ujevne" forhold mellom voksne menn og unge gutter. Det finnes også en rekke eksempler på seksuelle forhold mellom jevnbyrdige personer av samme kjønn. Dette er godt bevitnet i en rekke greske vasemalerier (en del av materialet er gjengitt i K.J. Dover, Greek Homosexuality, 2. utg. 1989). På flere av disse ser man jevngamle menn i erotiske omfavnelser eller "samleie"-stillinger. La meg nevne et par litterære belegg. Plutark (ca 45-120 e.Kr.) omtaler en avdeling med krigere i Theben der et av kravene var at man hadde et erotisk forhold til en av de andre i gruppen (ut fra tanken at det ville styrke samholdet og kampmoralen). Her var det altså tale om forhold mellom jevnaldrende menn, ikke forhold til unge gutter. Svetonius (ca 120 e.Kr.) forteller om keiser Galba at "hans erotiske lidenskap var mest rettet mot hans eget kjønn, mot robuste menn som hadde gutteårene bak seg".

"Partnerskap" i antikken

Antikken kjente altså ikke bare til pederasti, men også til jevnbyrdige erotiske forhold mellom voksne menn. Ofte var det tale om varige, stabile forhold. F.eks. kan Cicero (106-43 f.Kr.) berette at Markus Antonius levde sammen med Curio "i et stabilt og varig ekteskap" (latin: matrimoni); aldersforskjellen mellom dem var to år. Og Martial (Roma, ca 40 - 104) forteller om bryllup mellom en viss Callistratus og Afer, der det til og med var gjort avtale om medgift; dessuten om stoikeren Decianus som "tok seg en ektemann". I begge tilfeller latterliggjør Martial forholdet; det var altså ikke sosialt akseptert, men likevel forekom slike "ekteskap". Han omtaler også pederasti ved flere anledninger, tilsynelatende uten å ha noen innvendinger mot slike forhold.

Denne vurderingen ble imidlertid ikke delt av alle. Et interessant eksempel finner vi i Platons kjente verk Symposion. I det drikkegildet som det der berettes om, ble gjestene pålagt å holde en tale om kjærlighetsguden Eros. Når Pausanias skal tale, påpeker han at det egentlig finnes to utgaver av kjærlighetsguden. De som er tiltrukket av den ene av disse, den simple og vulgære, elsker kvinner like så vel som gutter. Og de har bare tanke for det rent seksuelle.

De derimot som er påvirket av den andre Eros, vender seg bare mot det maskuline kjønn og "føler en dragning mot det mandige og forstandige". Om dem som er besatt av "denne høyere og rene erotiske drift" heter det: "De legger aldri sin elsk på mindreårige gutter, men avventer tiden da forstanden begynner å gjøre seg gjeldende og de første dun brer seg over haken. Den slags elskere vil være hos og leve sammen med sin utkårede hele livet gjennom." Deretter sier Pausanias at det "burde være forbudt å elske mindreårige". Hans ideal for et homoseksuelt forhold omfatter altså ikke de helt unge gutter og det er tenkt som et livslangt forhold.

Homofil legning

Bare "unntaksvis" kjente man i antikken til homofili som en legning, sier Jervell og nevner Aristoteles som unntaket. Nå bør vi være varsomme med moderne begreper i sammenheng med oldtidens tekster, men det er ingen tvil om at man i antikken hadde adskillig kunnskap om "kjønnslig tiltrekning mellom personer av samme kjønn" (= definisjonen av "homofili" i Bokmålsordboka, 1986). Det springende punkt er om man visste noe om hvorfor det var slik. Her er Aristoteles interessant. I Den Nikomakiske etikk sier han at "noen er slik av naturen, andre av vane, såsom de som er misbrukt fra barnsben av" (7.5). Han visste altså at noen er "skapt sånn". Men han var slett ikke alene om denne innsikt. I Platons Symposion omtaler Aristofanes menn som slett ikke føler noen "dragning mot ekteskap og barneavl", men bare føler seg tiltrukket av gutter og menn. Forklaringen på dette finner han i en myte om menneskenes tilblivelse i urtiden. Den gang fantes det tre kjønn: mann, kvinne og mannkvinne (androgynen) og de var alle utstyrt med to ansikter, fire armer, fire ben osv. Men alle disse skapningene ble delt i to og det forklarer hvorfor menneskene nå søker tilbake til sin annen halvdel. De som stammer fra mannkvinnen, søker en av det motsatte kjønn, mens de som stammer fra den opprinnelig mann eller kvinne søker en partner av samme kjønn. Til tross for den mytologiske "innpakning", viser teksten klart at man i antikken hadde kjennskap til ulik seksuell "legning" som noe medfødt og naturgitt.

Et annet interessant vitnesbyrd om en homoseksuell "legning" finner vi i Ovids Forvandlinger. Ovid (ca 43 f.Kr. - 17. e.Kr.) forteller om et ektepar som ventet barn. Fordi mannen hadde sagt at han ville drepe barnet hvis det ikke ble en gutt, fikk hustruen det råd å eventuelt skjule barnets kjønn. Selvsagt ble det en pike, men hun ble kledd som en gutt og da hun ble tenåring, gjorde faren forberedelser for å gifte bort sin "sønn" Iphis til en pike ved navn Ianthe. I den forbindelse oppdager Iphis - til sin store fortvilelse - at hun faktisk er blitt forelsket i Ianthe, en av sitt eget kjønn! Hun klager over sin "merkelig og unaturlige form for kjærlighet". Og hun sier til seg selv at hun må ta seg sammen og "riste av seg disse tåpelige og nytteløse følelsene". Fortellingens løsning ligger i at gudene griper inn og forvandler Iphis til en mann. - Iphis' reaksjoner og refleksjoner når hun oppdager sine "forbudte" følelser, virker overraskende moderne.

Hva Paulus kjente til

I debatten om homofili påstås det ofte at man i antikken hadde manglende kunnskap om denne saken. Materialet ovenfor har forhåpentligvis gjort det klart at man faktisk visste en god del om det vi kaller homoseksualitet og homoseksuelle forhold, og at slike forhold slett ikke var begrenset til pederasti. Det springende punkt blir imidlertid: Hva visste Paulus om disse ting? Det er det egentlig umulig å si med sikkerhet. Det eneste en historiker kan svare på, er følgende: Hva er det sannsynlig at Paulus kunne ha kunnskap om? Med tanke på Paulus' omfattende virksomhet i den gresk-romerske verden, er det slett ikke usannsynlig at han hadde kunnskap om alt det vi her har nevnt. Vi bør i alle fall passe oss for å påstå at Paulus bare hadde kunnskap om de ting han direkte uttaler seg om. Noe slikt er helt urimelig.

Hva omtaler Paulus i Rom. 1?

I Rom 1,26-27 kommer Paulus med en klar fordømmelse av homoseksuelle handlinger både blant menn og kvinner. Nå betviler Jervell at det er tale om "lesbisk kjærlighet". Han er ikke helt alene om å hevde dette, men de fleste eksegeter vil mene at Paulus i v. 26 omtaler seksuelle handlinger mellom kvinner. Det bekreftes i nyere Romerbrevskommentarer (av f.eks. Dunn og Fitzmyer) og fremfor alt i det mest omfattende verket om lesbisk kjærlighet i antikken, skrevet av Barnadette Brooten (Love Between Women, 1996). Brooten har samlet et omfattende materiale om erotiske forhold mellom kvinner, og er selv ikke i tvil om at Paulus omtaler dette i Rom 1. Et sterkt argument for en slik forståelse finner vi i innledningsordene til v. 27 ("på samme måte"), et vers som jo uten tvil taler om homoseksuelle handlinger. Dessuten påpeker Brooten at uttrykket "unaturlig" ("mot naturen") i antikken særlig brukes om seksuelle forhold mellom kvinner.

Hvem er det så som bedriver disse handlingene? "Hetereoseksuelle," sier Jervell. En slik påstand går ut over det teksten taler om, nemlig homoseksuelle handlinger. Som vi har sett, ble slike handlinger i oldtiden åpenbart begått av personer som (med moderne begreper) må kunne karakteriseres som "homofile", "heterofile" og "bifile". Det er ingen grunn til å begrense Paulus' ord til å skulle gjelde bare noen av dem. Paulus' ord rammer alle homoseksuelle handlinger - uansett hvem som utfører dem.

Jervell legger vekt på at det ordrett tales om å "skifte ut" (egt. forlate) den naturlige bruk med den unaturlige (v.27); altså er det tale om "bevisste handlinger". Det kan se slik ut, men det må ikke glemmes at Rom 1,18ff taler om en grunnleggende fordreining av menneskenes moralske orienteringsevne ("det ble mørkt i deres uforstandige hjerter", v. 21; jf. v. 28) og om at Gud "overgav" menneskene til deres urene gjerninger (v. 24, 26, 28). Det betyr at perspektivet i teksten ikke er begrenset til det enkelte menneskes handlinger, men til selve "syndefallet". Her er det ikke tale om det enkelte menneskes historie og valg, men menneskeslektens historie.

Relevansen av 1 Kor 6,9

Jervell kritiserer Bibelselskapets oversettelse på dette stedet ("menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette") og foreslår i stedet "vellystinger og pederaster, gutteskjendere". Det er riktig at det første greske ordet (plassert sist i den norske oversettelsen) som her er brukt (malakos), er noe upresist og tvetydig. Det betyr "bløt", men ble også brukt i betydningen "feminin", særlig i sammenhenger der det var tale om homoseksuelle handlinger. Her står ordet sammen med arsenokoites, som Jervell oversetter med "pederast". Det virker ikke særlig overbevisende - av flere grunner.

For det første: Hvis Paulus' poeng var å omtale pederasti, hvorfor bruker han ikke da det greske ordet paiderastia eller et beslektet ord? Slike begreper var jo ellers ofte brukt på jødisk og kristen mark (se f.eks. Filo, Spes. leg. 3.47; Barnabas 10,6; 19,4; Didache 2,2). For det andre: Ordet arsenokoites forekommer primært i jødiske og kristne kilder og det er første gang belagt i 1 Kor 6,9. Det synes altså å være en språklig nydannelse på Paulus' tid (av Paulus selv?). Hva skulle så ordet bety? Det er sammensatt av to deler: 1) arsen som betyr mann (hankjønn) og 2) koitazo "bringe til sengs"/"ligge med". En presis oversettelse burde derfor være "manns-samligger" eller bedre: "en mann som ligger med en mann". For det tredje: Utgangspunktet for det nydannede ordet er åpenbart 3 Mos 18,22 og 20,13. I det siste verset tales det om å "gå til sengs med en mann, slik man har samleie med en kvinne" og i Septuaginta (den greske oversettelsen av GT) brukes både ordene arsenos og koiten. Paulus gjør med andre ord bruk av et uttrykk som rammer alle homoseksuelle handlinger mellom menn - slik også de gammeltestamentlige bestemmelsene gjør. Språklig sett er det altså ingen grunn til å begrense Paulus' ord til bare å gjelde pederasti - og dermed gjøre hans ord nokså irrelevante for vår tid. Dessuten taler det historiske materialet sterkt imot en slik innsnevring av Paulus' horisont. Det bibelske materialet er beskjedent, men slett ikke uten relevans.