Hva ville Luther ha sagt?

Svaret på et slikt spørsmål sier ofte mer om den som svarer enn det sier om Luther. Han var en person som levde under helt andre forutsetninger enn oss. Prøver vi å flytte ham fra hans egen tid til vår, må vi ta noen av hans forutsetninger og erstatte dem med våre. Resultatet av den flytteprosessen kan ofte bli nokså tilfeldig.

Men spørsmålet kan jo endres til et spørsmål om i hvor stor grad impulsene fra Luther er levende i dag, og da er det mye lettere å svare på det. Vi har gudstjenester på morsmålet med salmesang og lesning fra og preken over gode bibeloversettelser. Vi forsøker å ordne samfunnet etter prinsippet om å vise har omsorg for de svake. Vi setter livet i ekteskap og familie høyt, og betrakter ikke sølibat som en åndelig sett mer høyverdig livsform. På alle disse områdene ivaretar vi synspunkter som for Luther var viktige. Vi er resultater av en utvikling Luther enten stimulerte eller satte i gang mer eller mindre på egen hånd.

Særlig på ett punkt tror jeg imidlertid vi kommer til kort i forhold til Luthers standard. Fordi vi frelses av nåde må vi må skille mellom det Gud gjør og det mennesker gjør. Gud frelser oss, og det gjør han alene. Vi skal tjene vår neste, og det er en absolutt forpliktelse for oss. Det Gud gjør, kalte Luther «evangelium» og det vi gjør, kalte han «lov», og de to ting må vi aldri blande sammen slik at vi tror at vi kan hjelpe Gud med det vi gjør.

Svært ofte gjør vi imidlertid det, og resultatet blir det vi kaller moralisme. Jeg har hørt utallige prekener som først og fremst er en appell til oss om at vi må engasjere oss for gode formål. Jeg har gått fra mange gudstjenester og møter med en følelse av at det presten eller predikanten var ute etter å formidle, var hvilke gode målsettinger vi bør ha i våre liv; vi bør takke Gud og tjene vår neste flittigere og bedre enn det vi gjør. På Luthers premisser er det da loven som er blitt forkynt, og det er fint. Men det er bare det nest viktigste. I en kristen gudstjeneste er det evangeliet om Guds ubetingede benådning som er det avgjørende ordet. Ofte blir det fortiet, og det er trist. Ikke først og fremst fordi vi svikter Luthers idealer i et Luther-år, men fordi det er dette som er det gode budskap som er gitt oss både til å leve på og å dø på.

Knut Alfsvåg, professor ved VID/MHS

(Tidligere stått på trykk i Dagen)